“Add New Post”
Jeg skriver ned tankene mine i full fart, uten å tenke ut hvordan jeg skal skrive dem. Jeg spyr det bare ut, lar fingerne gå av seg selv, de danser etter tankenes koreografi. Og så smeller jeg igjen sølveplet og går. Enten ut og har det gøy, totally offline, løper en tur i skogen, går og tisser eller legger meg til å sove. Jeg lar teksten og bokstavene ulme over natten, en tur på byen, en tissepause og leser over dagen etterpå.
foto privat
God morgen. Og så setter jeg meg ned ved sølveplet igjen, og lar blikket gli over gårsdagens utløp. Hvis jeg føler at tankene er verdt å dele, finpusser jeg teksten og sliper den som en diamant. Jeg bytter ut ord for å gjøre teksten mer facinerende. Jeg skriver ikke “det ble mørkt, punktum”, jeg skriver at “en skygge la seg over, magi”. Jeg fjerner ting og legger nye bokstaver til, slår av musikken, skrur den på igjen for inspirasjon. Jeg tar en ny pause, går og tisser, setter meg ned, og leser igjen. Jeg trenger de små pausene, slik at jeg ikke leser meg blind på mine egne ord. Jeg leser teksten som meg selv, før jeg prøver å sette meg inn i en lesers mind, prøver å forestille meg hvordan en utenfra oppfatter det som kommer innenfra. Hvordan leser h*n det? Hvordan tar mamma det? Hvis jeg møter en kollega i morgen, hva tenker han når han ser meg etter dette? Det selvkritiske, strenge blikket gjør bloggprosessen eviglang. Jeg skriver og pusser, helt til jeg er nogenlunde fornøyd.
“Publish”
Og så løper jeg inn på min egen blogg, ikke gjennom kulissene denne gangen, men fra publikummets ståsted. Supermarie.net. Og så skumleser jeg over en gang til. Nå vet jeg at det er generalprøve, og at teksten bør sitte. Jeg ser teksten i sammenheng med designet, bildene, helheten etter det har blitt publisert. Jeg finpusser enda mer, og gjør det så fort jeg bare kan. Når som helst snapper bloglovin opp at jeg har oppdatert, og teksten publiseres for 1757 followers på bloglovin og 1712 følgere på facebook. Diamanten må skinne. Teksten skal sitte.
Og så melder Bloglovin om at supermarie.net har oppdatert. Jeg lener meg tilbake og smiler. Teksten er bra, jeg er fornøyd, prosessen er over. Puster igjen.
Og så kommer en ny inspirasjon som gir meg nye tanker og ord å dele, og jeg rykker tilbake til start idet prosessen starter om igjen.
Dere skal bare vite hvor krevende det er å ha meg selv som bloggleser på supermarie.net…. Det krever sitt.
