October 20th, 2011

lipstick and heartbreak

Jeg ligger på sofaen og slikker meg rundt munnen. Leppene er såre etter det kjølige høstværet som har lagt seg som et teppe over landet vårt, og herjet på våte lepper. Leppene er like røde som bladene som blir med vinden ned fra trærne. Mamma lærte meg at det var dumt å fukte leppene ute når det var kaldt, av og til kunne jeg ønske jeg hørte på henne. Jeg ser lengselsfullt bort på lepomaden som ikke krever annet enn at jeg strekker meg frem for å hente den. Leppene slipper å lide og jeg vil ikke føle ubehag lenger.

Men jeg gjør det ikke. Jeg blir liggende og tenke på at redningen er like ved, men løfter ikke en finger for å få tak i den.

Jeg flytter blikket fra redningen over til taket, og tenker på hvorfor jeg velger å bli liggende og ha det så vondt. Hvorfor jeg lar vær å bruke energi på å hente lepomaden, når det er så lite som skal til. Er det fordi jeg vet at hvis jeg ligger lenge nok blir jeg imun mot ubehaget? Da går det jo bra igjen. Er det fordi jeg føler at jeg har det bedre ved å bli liggende i den gode stillingen jeg ligger i, tenk om jeg strekker meg frem og griper redningen, endrer liggestilling og blir liggende ubehagelig igjen etterpå? Å nei. Leppene slutter kanskje å svi og blir myke og gode igjen, men den nye liggestillingen kan gå utover nakken, ryggen, whatever. Kanskje hjertet.

Jeg blir liggende. Kanskje jeg våger å ta sjansen på å strekke meg etter redningen en dag, men ikke i dag. Leppene er kanskje såre, men de smiler iallfall.