00:53

Endelig pause! Gi meg styrke, jeg er så trøtt.

Det er et under at det fremdeles banker der bak ribbeina. Stesset rakk så vidt å dabbe av og la hjerterytmen innhente seg etter enda en hektisk uke, før jeg presterte å erstatte rytmen med hjertesmerte i stedet. Hvordan i faen kunne jeg…..

/end personal sharing. Hjertet slår jo fremdeles.

Nå har jeg landet trygt hos Skaperne, mamma og pappa, i fineste Fredrikstaden. Det er hit jeg drar når jeg trenger rehab! De siste dagene har fløyet av gårde med Luftforsvaret, love it – men det tar på. Vi har hatt teambulding, og det finnes ikke en mer naturlig og militær måte å gjøre det på enn å skyte på hverandre, sikkert. Militæret tok altså jomfrudommen min i paintball. Jeg har aldri turt å prøve det før, fordi jeg har hørt det gjør så vondt å bli truffet. “Å nei, ikke skyt meg med malingklattene dine!”, trygler jenta som drømmer om å tjenestegjøre i Afghanistan. Den ironien.

Paintball var utrolig gøy, og resten av teambuildingen tok vi på skytebanen i solstrålene, før vi hadde hotelltjænest, type Quality. Det var dødshyggelig, selvom jeg blir sinnsforvirret av å plutselig se alle i sivile klær. Ironisk nok er alle SÅ mye lettere å kjenne igjen når de går likt kledd. Uten uniformene ser jeg ikke hvem noen er.

Åh, dere, jeg er så ikke klar for å forlate de grønne rekker om bare noen måneder…. Dere vet at jeg i utgangspunktet blir sivil igjen i januar, right? Jeg orker ikke tanken. Måtte Heimevernet innrullere meg, nå og foralltid. (Eller til jeg bikker 44 da, som jeg skrev under på.) Men først skal jeg innrulleres i dyner og puter. Jeg stuper.

God natt, englefjes!