Archives for the Date October 15th, 2011

tiny moments

Lykke for meg er de kortvarige øyeblikkene hvor en boblende, varm følelse går gjennom kroppen og får deg til å smile helt ut til fingerspissene. Følelsen varer ikke lenge, men herregud, så fantastisk den er. Jeg tror det er de øyeblikkene jeg lever for.

Når hverdagen har gått fra tung til tyngre skal det ikke mer til enn blomster og fine ord for å lokke frem den følelsen. Jeg ble så varm og glad. Blomster kurerer kanskje ikke sykdom, men munnvikene gikk et hakk opp allikevel. Jeg kunne ønske alle som strevde hadde hatt sånne vakre mennesker rundt seg, det gjør alt så mye bedre, til tross for…. alt. Hadde hele verden oppført seg så nydelig, hadde det vi levd i et paradis av en gruppeklem.

Men NEI DA. Krig og elendighet. I kveld lager jeg mitt eget paradis i bunnen av en rødvinsflaske. Jeg skal ut og være rampete med fine tjejer! Håper dere også får en super lørdag, bloggbarn! Snakkes i morgen!

type in sleep

00:53

Endelig pause! Gi meg styrke, jeg er så trøtt.

Det er et under at det fremdeles banker der bak ribbeina. Stesset rakk så vidt å dabbe av og la hjerterytmen innhente seg etter enda en hektisk uke, før jeg presterte å erstatte rytmen med hjertesmerte i stedet. Hvordan i faen kunne jeg…..

/end personal sharing. Hjertet slår jo fremdeles.

Nå har jeg landet trygt hos Skaperne, mamma og pappa, i fineste Fredrikstaden. Det er hit jeg drar når jeg trenger rehab! De siste dagene har fløyet av gårde med Luftforsvaret, love it – men det tar på. Vi har hatt teambulding, og det finnes ikke en mer naturlig og militær måte å gjøre det på enn å skyte på hverandre, sikkert. Militæret tok altså jomfrudommen min i paintball. Jeg har aldri turt å prøve det før, fordi jeg har hørt det gjør så vondt å bli truffet. “Å nei, ikke skyt meg med malingklattene dine!”, trygler jenta som drømmer om å tjenestegjøre i Afghanistan. Den ironien.

Paintball var utrolig gøy, og resten av teambuildingen tok vi på skytebanen i solstrålene, før vi hadde hotelltjænest, type Quality. Det var dødshyggelig, selvom jeg blir sinnsforvirret av å plutselig se alle i sivile klær. Ironisk nok er alle SÅ mye lettere å kjenne igjen når de går likt kledd. Uten uniformene ser jeg ikke hvem noen er.

Åh, dere, jeg er så ikke klar for å forlate de grønne rekker om bare noen måneder…. Dere vet at jeg i utgangspunktet blir sivil igjen i januar, right? Jeg orker ikke tanken. Måtte Heimevernet innrullere meg, nå og foralltid. (Eller til jeg bikker 44 da, som jeg skrev under på.) Men først skal jeg innrulleres i dyner og puter. Jeg stuper.

God natt, englefjes!