October 10th, 2011

blid og glad

FORSLAG!

I stedet for å sitte og bruke opp verdifulle minutter vi aldri får igjen på å stirre inn i en lysende skjerm (wtf dagens ungdom), kan vi heller kle på oss klær laget for bevegelse og gå ut og trene! Løp en tur ute i det fine høstværet før mørket stjeler vårt naturlige treningsstudio, du tenker mye klarere etter en løpetur i skogen. Hvis beina har blåmandag kan dere bare slenge deg ned på gulvet og ta de fine mageøvelsene jeg fortalte dere om istedet. Jeg lover av samvittigheten føles bedre etter 50 situps på gulvet foran datamaskinen eller 20 pushups, for de som klarer det. 50 her og 20 der er bedre enn å ikke trene i det hele tatt, remember?

Jeg henger barten på veggen og lar tegnehannes tskjortedesign pryde kroppen min på treningssenteret, iallfall.



Kroppen blir ikke fin uten selvdisiplin!

Herregud, jeg er så ruset på livet for tiden. Fritt for å være så glad til jeg dør. hjerte

October 10th, 2011

saved by a song, 9. mai 2011

“Jeg tror egentlig ikke på tilfeldigheter, men det her…. Hva faen? Det her gir meg gåsehud.”

Hun hadde bestemt seg. Det skulle stoppe, nå, før det ble mer komplisert. Hun skulle takke for seg, mens hun fremdeles hadde hjerte og sinn i behold. Og denne gangen skulle hun klare det. Viljestyrken tvang frem et smil, den kvelden det gikk opp for henne. Uker med svakhet, hjertebank og tankekaos.Hun skulle endelig få det til, klare å si “takk for alt”, neie pent og gå. Hun skulle ikke falle for sjarmen, la seg fange av blikket eller bli lokket tilbake igjen. Ikke denne gangen. Han hadde forgiftet henne lenge nok.

Hun hadde akkurat kommet hjem, lukket seg inn i leiligheten og låst. Hun sparket av seg skoene, kastet fra seg jakken og hun var glad. Hun hadde virkelig troen på seg selv den gangen her.  Hun rakk så vidt å sette seg ned på sengen og kjenne på den rare, tomme følelsen av å nettopp ha avsluttet et viktig kapittel i livet, før en svak udefinerbar lyd brøt stillheten og avbrøt tankene. De målrettede tankene. Hun tittet forvirret rundt seg for å lokalisere hvor lyden kom fra. Og så stivnet hun.

Ipoden lå og lyste på bordet i den andre enden av rommet. Den hadde vært avskrudd i ukesvis, hun trodde ikke den virket engang. Nå skrudde den seg på og lyste, bare sekunder etter hun hadde kommet hjem og satt seg ned på sengen. Hva var sjansen for det? Hun reiste seg og gikk bort for å skru den av igjen. Hun tok den opp i hånden sin. Og så bråstoppet hun med fingeren på stopp-knappen. Displayet lyste “It’s not over”. Hun rynket pannen. Kødder du? Hun hadde jo endelig funnet styrken og bestemt seg. Aldri mer. Hvorfor måtte ipoden skru seg på og spille av akkurat den sangen akkurat den kvelden? Viljestyrken begynte å skjelve.

Hun tok med seg ipoden bort til sengen, satt seg ned igjen og lyttet. Hun hørte på sangen, på teksten, på alle de 3:23 minuttene med en ekkel tilfeldighet som køddet det til i hodet hennes.

Den rakk akkurat å spille ferdig, denne ene sangen som fortalte henne at det ikke var over, den kvelden hun endelig hadde bestemt meg for det motsatte.
Og så slo ipoden seg av. Som for å virkelig sørge for at denne tilfeldigheten ikke kunne misforståes;

Tom for strøm.

“It’s not over, it’s not over, it’s never over”. Ingen kan klandre henne for at hun tok det som et tegn. Hun lot det være som på film, denne gangen, når sprøe tilfeldigheter fører henne tilbake i armene hans. Og der ble hun.