Archives for the Month of October, 2011

whiskey lullaby

Historien er så trist og sangen så fin at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

jeg elsker han

Han gir meg vingene til en enhjørning og sommerfuglene til en hel blomstereng, bare ved å servere telefonen min en enkel sms. Når navnet hans lyser over skjermen, lyser ekstasen parallellt i hele ansiktet mitt. Han gjør meg spinnvill bare ved å være seg selv, og enda villere ved å bare være min. Han lar meg beholde den friheten jeg trenger for å føle at jeg lever, og til gjengjeld bruker jeg friheten på ham fordi han så enkelt gjør meg lykkelig. Han kan se meg uten sminke og med håret i en kaotisk knute på hodet, og allikevel synes jeg er nydelig. Armene hans er designet for å holde rundt meg, og slippe meg fri når jeg ber om det. Han får meg til å smile, selv når jeg ikke har lyst, og tørker tårene når jeg egentlig har symptomene til å være utrøstelig. Han trenger ikke fortelle meg hvor mye han elsker meg hver dag, for jeg bare vet det når jeg møter blikket hans, og ser smilet hans når han møter mitt. Han har en dårlig skjult sjalusi når jeg får oppmerksomhet av andre gutter, og får meg til å fnise når han tappert prøver å gjemme den bak kommentarer om hvor “lite smart han fyren så ut“. Han ler av meg når jeg mentalt slakter den forbigående supermodellen av en jente, og fjerner all tvil på om jeg er bra nok for han ved å klemme hånden min ekstra hardt idet parfymen hennes erter oss i nesen. Jeg trenger aldri bekymre meg for at han kommer til å såre meg en kveld han er ute med gutta, for med friheten han har kommer en tillit jeg trodde bare fantes i eventyr. Han kan ligge og se på at jeg sover med vidåpen munn og høre snorkelydene jeg lager som egentlig burde tilhørt en mann, og allikevel være enig med Bo Kaspers Orkester om at “Hon är så söt när hon sover“. Han tenner utente stearinlys i stuen fordi han vet jeg blir stresset av å se de flammeløse, og river av etiketten på brusflaska si bare for å fortelle meg hvor søt jeg er når jeg blir sint. Han kan ligge og prate med meg i timesvis, men be meg holde kjeft når han ikke orker mer. Og så blir jeg sint og søt igjen, men finner meg i det fordi vi alltid har en morgendag å fortsette samtalene på. Han holder ut med meg når jeg er uutholdelig, og jeg holder ikke ut når han ikke er der for å holde meg. Med han i livet betyr “et hjem” to armer og et kyss, ikke fire vegger og en inngangsdør. Han ringer meg sjelden nok til at jeg begynner å savne, men ofte nok til at jeg vet at han tenker på meg. Når jeg ser han inn i øynene ser jeg en hel verden jeg kan rømme inn i når den virkelige henger på halv tolv. Han gjør meg lykkelig og vakker, og jeg kommer aldri til å la han gå.

Jeg har bare ikke funnet han enda.

photo Q&A v. 2


foto alanya 2011

Heej!

Det er snart ett år siden sist jeg hadde spørsmålsrunde med en twist, så jeg tenker at det er på tide igjen! Dere stiller spørsmål, og jeg svarer med foto. KUN FOTO. Spørsmål som krever skriftlige svar vil ikke bli besvart denne gangen. Spørsmålene kan være f.eks. “hvordan ser rommet ditt ut”, “hva er favorittmaten din”, “hvor mange tær har du”, and so on. Bare fantasien (og norsk lov) setter grenser, vær kreative!

Forrige gang var dere så ivrige at jeg ikke rakk å fotografere alle svarene, derfor får dere kun stille max. 3 spørsmål hver denne gangen. Åh jeg gleder meg til å ta bilder igjen, savner det! Hva lurer dere på?

listen






fotopriv

I don’t really care, I just wanna dance

02:57

Ærlig talt, dere.

Tusen, tusen takk for alle kommentarene dere har lagt fra dere de siste dagene. Jeg er rett og slett ikke i stand til å kunne beskrive hvor glad jeg blir, for hver eneste en. Dere skal vite at jeg leser absolutt alle, og gjør så godt jeg kan med å ta de innover meg. Dere gir meg mer enn dere tror, superpeople! Måtte fingerne våre danse over tastaturene til evig tid, og ordene våre blandes her inne helt til blogghjertet slutter å slå. LOVE YOU!

I dag har jeg sendt avgårde et nytt designbarn til trykkeriet! Det er storesøsteren til min første baby, utdanningskatalogen for Luftforsvaret 2011. Versjon 2012 bites the dust! Dere skal få se den også, jeg får den i armene mine neste fredag. Det måtte selvfølgelig feires på forskudd, så i går var jeg full. Det er så koselig messeliv på Rygge, at det er klin umulig å være fornuftig og gå tidlig til sengs. I går ble vi liggende på gulvet og synge i flere timer etter baren hadde stengt kl 23, før jeg inviterte til (alkoholfritt) nach etter nachspielet i leiligheten min, hvor vi holdt det gående til klokken ble 5 på morgenen. Da sovnet vi i hver vår ende av sofaen under barten, og våknet av at vekkerklokken ringte kl 7. Trøtt!

I helgen er jeg hjemme i Fredrikstad igjen, same procedure as last year, James. Det er her jeg henter alle kreftene mine. Nå skal jeg bruke de siste jeg har igjen i dag til å finne sengen min. Den er gigantisk, så det burde ikke bli noe problem. Håper dere sover godt, englefjes! Snakkes i morgen.

sometimes it takes a thousand tries to win

Hun er så fantastisk.

lipstick and heartbreak

Jeg ligger på sofaen og slikker meg rundt munnen. Leppene er såre etter det kjølige høstværet som har lagt seg som et teppe over landet vårt, og herjet på våte lepper. Leppene er like røde som bladene som blir med vinden ned fra trærne. Mamma lærte meg at det var dumt å fukte leppene ute når det var kaldt, av og til kunne jeg ønske jeg hørte på henne. Jeg ser lengselsfullt bort på lepomaden som ikke krever annet enn at jeg strekker meg frem for å hente den. Leppene slipper å lide og jeg vil ikke føle ubehag lenger.

Men jeg gjør det ikke. Jeg blir liggende og tenke på at redningen er like ved, men løfter ikke en finger for å få tak i den.

Jeg flytter blikket fra redningen over til taket, og tenker på hvorfor jeg velger å bli liggende og ha det så vondt. Hvorfor jeg lar vær å bruke energi på å hente lepomaden, når det er så lite som skal til. Er det fordi jeg vet at hvis jeg ligger lenge nok blir jeg imun mot ubehaget? Da går det jo bra igjen. Er det fordi jeg føler at jeg har det bedre ved å bli liggende i den gode stillingen jeg ligger i, tenk om jeg strekker meg frem og griper redningen, endrer liggestilling og blir liggende ubehagelig igjen etterpå? Å nei. Leppene slutter kanskje å svi og blir myke og gode igjen, men den nye liggestillingen kan gå utover nakken, ryggen, whatever. Kanskje hjertet.

Jeg blir liggende. Kanskje jeg våger å ta sjansen på å strekke meg etter redningen en dag, men ikke i dag. Leppene er kanskje såre, men de smiler iallfall.

hold you head up, georgous

Du føler deg ikke bedre jo flere menn du erobrer, du føler deg bedre den dagen du innser at du ikke trenger disse mennene for å vite at du er nydelig akkurat som du er. Kanskje du føler deg bittelitt bedre på din walk of shame hjem fra Mr Handsome en søndagsmorgen, tenk at du kapret han, liksom, men i lengden gir det deg ingenting annet enn shame, alle disse walkene. Respekter deg selv.


tumblr

I begynnelsen av leopardutbruddet var menn noe av det jeg bekymret meg mest over. Kanskje fordi det ofte er det motsatte kjønn som avgjør om du ser bra ut, eller ikke, når speilet ditt nekter å samarbeide. Det føles iallfall sånn, på den kronglete veien mot selvtillit. Leoparden dyrket frem bekymringer om fremtiden og kjærligheten. Hvor skulle jeg finne en som kunne leve med en psoriasistjej? Ingen vil vel frivillig stryke hånden over en hud som kjennes ut som sandpapir, som i tillegg er rødprikkete og ser udelikat ut både nært og langt ifra? Armene til en mann hadde plutselig blitt en fjern fantasi, og jeg følte jeg trengte dem rundt meg for å få bekreftet at jeg fremdeles var et catch. Personligheten stod det ikke på, herregud, jeg er jo DRITMORSOM, snill og sjarmerende som faen. Men i mine øyne hadde ikke det en dritt å si, for ingen tørr å nærme seg en personlighet som er pakket inn i et kaos av ekkelt. Det blir som å være en flue på vei mot lyset, men så er flua smart nok til å oppdage at lyset er fælt, så den bråsnur og flyr i motsatt retning. Det var tankegangen min, av en eller annen sinnsyk grunn hadde utseendet plutselig ALT å si. Jeg mener, hva ville folk si? “Han er samme hun derre ekle, husker ikke navnet, hun der… Hun med skorper over hele kroppen.” En del av meg orket ikke tanken på å vise kroppen min til noen, og iallfall ikke en mann. Den andre delen ville bruke det som medisin. Jeg følte jeg trengte en til å stryke meg over den ruglete magen min, som om ingenting hadde skjedd. Som om den fortsatt var myk, glatt og god som den en gang var. Som om han faktisk kunne levd med en leo, og at huden ikke betydde noe.

Leoparden rakk heldigvis aldri å sluke selvrespekten min, før jeg innså at jeg fortsatt var fin. Jeg trengte aldri armer i flertall for å føle meg trygg på at det fremdeles er håp. Jeg trengte vennene mine, og en alvorsprat med meg selv. Å erobre en ny, helg etter helg, ble aldri nødvendig for å bygge opp et godt selvbilde igjen. Jeg hadde èn hånd på magen, en som lekte med navelpiercingen som om den fremdeles prydet en mage som var fin. Den ene hånden var mer enn nok. Hvis han orket synet av meg, ville flere gjøre det. Hvis vennene mine sa jeg var fin og at det “..egentlig ikke var så ille”, mente de det. Og det viktigste av alt: de fikk meg til å mene det selv.

Mange jenter bruker gutter som de puslespillbrikkene man trenger for å danne et godt selvbilde. Åh, ikke gjør det mot dere selv.

Du tenker at jo flere menn du får på kroken, jo vakrere er du. Du er ikke vakker før du ser det selv, og det går opp for deg at du ikke trenger alle mennene for å se klart. Når ble de brillene dine? Wake up, sunshine, du stråler uten å måtte gispe etter bekreftelse av det motsatte kjønn.

things to remember

Du er vakker og alt kommer til å ordne seg.

En. Ikke vær redd for at ingen skal elske deg akkurat som du er, menneskene du har rundt deg i livet er levende bevis på at du er til å elske. Hvis de kan elske deg, kan også en sjelevenn gjøre det. H*n må bare finne deg først, ikke stress med det. En dag trer h*n inn i livet ditt og blir der til the bitter end. Akkurat som vennene dine. De er sammen med deg fordi du er deg selv – akkurat sånn du er. De ser forbi alle stedene du tråkket feil og alle feilgrepene du gjorde på veien du måtte gå for å komme dit du er i dag. De ser ikke den skjeive nesa di, eller den fine magen du påstår er for mye. De ser forbi alt du mener forstyrrer synet, det kommer h*n også til å gjøre, bare len deg tilbake og nyt livet så lenge. Det er for kort til å bekymre seg over ting som ikke betyr noe i den store sammenhengen. Det eneste som betyr noe er at du er deg selv, hvis du prøver på noe annet kaster du bort et verdifullt liv på å være noen du ikke er. Du lever bare en gang!

To. Alt som ikke dreper gjør deg sterkere, ikke si at hjertet ditt er knust. Hvis det hadde vært det, hadde du vært jævla død akkurat nå. Det gjør vondt der og da, det føles kanskje ut som det er i tusen biter, men tiden leger alle sår og når den tiden er inne er du sterkere enn du var. En regnbue glitrer aldri uten at det har regnet først, husk det!

Tre. Ikke la deg lure av troen på at du ikke KAN leve uten en person, du kan leve uten hvem som helst, det er viljen din det står på. Aldri fortell han at du ikke kan leve uten han, du er mer selvstendig enn som så, det vet du vel. Fortell han heller at du ikke vil, og håp på det beste. Det verste som kan skje er at han sier nei og sender deg i en ny retning, mot en ny mann.

Fire. Du er super. Husk husk husk!

forbilder


For alt hun har oppnådd i en alder av 20 (Kenza)


For personligheten hun har og måten hun jobber på (Noomi Rapace)


For styrken hun bærer og motivasjonen hun gir (cecilie skog)


For inspirasjonen han er og jobben han gjør (Geir Lippestad)


For stilen hun kjører (Rihanna)


For måten de takler motgang på og humøret de har mens de gjør det (Mamma og pappa)

Fortell meg hvem dere ser opp til, da, og hvorfor