Jeg hater å dra på byen. Hele konseptet “byen” er så vanvittig kleint.

Tenk at vi bruker timer foran speilet, prøver å se mest mulig tagbar ut, og når utseendet til slutt stråler og ser fantastisk ut, er innsiden så dynket i alkohol og usjarmerende at den ikke matcher ditt flotte jeg i det hele tatt. Blikk som flakker, du snøvler når du snakker og stinker fordøyd øl mer enn du lukter den halvclassy jenta du ser ut til å være. Og sånn møtes vi på byen, alle sammen. Kjempesjarmerende.

Du drar ut etter å ha drukket deg utavdæsjældritings, for det å dra edru på byen er som å frivillig stryke seg selv i ansiktet med en ostehøvel i rytmene til “Hjem te dæ” av Søpp… Nei, var det Sirkus han het? Whatever. Du betaler en halv månedslønn for å få stempel på håndleddet, og en formue for å holde promillen oppe gjennom hele kvelden, med “Vodka-battery” inkludert brekningsmiddel. Som om de trenger å tilsette det, byen i seg selv ER et brekningsmiddel… Du prøver å stable deg ut på det svette dansegulvet for å få kvelden til å gå fortere, men de høyhælte skoene du har prøvd å pynte deg med sitter fast i det seige limet på gulvet etter drinker som ble mistet der i 1998. Like greit, for når du først kommer deg ut på det jævla gulvet, kommer det klamme gutter å gnir seg på deg bakfra, mot din vilje. Da blir du uvel og går tilbake til baren igjen. Der blir du funnet av fulle skolekamerater som du tilbragte 3 år av ditt liv sammen med, de som aldri snakket til deg den gang, men som nå plutselig peker deg ut som verdens beste venninne som h*n ikke har sett på dritlenge. Du får en klem som er i overkant, og “Ååååh Marie, heeeeeeeeeeeeeeeeeeei! HVORDAN GÅÅÅÅR DEEEET!!!????!“. Du brøler “BRAAAA!!!” til svar og så blir du stående og smile det falskeste smilet for å overbevise vedkommende om at det var MINST like hyggelig å se h*n igjen også. Også var det inte det ;ppPPppPP, du gir vel faen.

Jeg var på byen i går, da. Når du finner meg på byen er jeg enten så full at jeg glemmer at jeg hater å være på byen, eller så er jeg sur fordi jeg er på byen uten å være så full. I går var jeg akkurat litt for edru, på grensen til å være sur. Jeg hadde forhåndsvalgt et flørteansikt som skulle sørge for at jeg fikk være i fred:

Av en eller annen sinnsyk grunn tiltrakk jeg meg en fyr allikevel.
Han bare: “Få se på flørteansiktet ditt.” og jeg bare:

Han: “Hva er det du vil oppnå med det?”

Jeg:

Han: “Er det… Dette?”

Og så kom han i 97 km/t mot meg og prøvde å kysse. I alle jævla dager…. Jeg hadde vært KTS* hele kvelden, så jeg rakk heldigvis å starte tilbaketrekking før jeg ble truffet. Jeg mistet flørteuttrykket mitt noen sekunder, stirret på han med vidåpen munn, før jeg satt kvelden på play igjen. Jeg evakuerte umiddelbart meg selv og venninnene mine, og fikk oss i sikker dekning. Der fortalte jeg hendelsesforløpet.

“Han ville kysse dette:
”

“Øøøh.”

Jeg så ingen annen mulighet enn å ta taxi hjem. Sjåføren jeg fikk pleide å være stamkunde på bakeriet jeg jobbet på før jeg dro i militæret, så det var en hyggelig tur! Det tok litt tid før jeg klarte å plassere han, men så bare “eeey, jeg pleide å selge deg marsipankake på fredager” og han bare “eeey” og så var samtalen om militæret i gang, som så mange ganger før. Han la ut som tjenesten han hadde hatt i Bardufoss i ’85, og om rep. øvelsen han hadde hatt i førti minus.

Jeg bare:

Og så betalte jeg og gikk.

*Klar til strid