September 30th, 2011

pensum

Jeg fikk Gyldendals nye norskbok for 8. – 10. klasse i posten i dag.



Tenk at dagens ungdom skal løse oppgaver som handler om MEG! Og dere! Det er for bra!

September 30th, 2011

snowleopard


En triangel av hvite flekker på magen. Jeg blir aldri klok på det dyret…..

September 29th, 2011

afterburn

Hei superbarn!

Den tekniske campen er over, og jeg priser meg lykkelig for at det er fotoforbud på basen, så jeg slipper å brette ut mitt slitne åsyn for hele Internettet. Jeg er helt skutt!

Uken har vært utrolig kul, først fikk jeg hele Luftforsvaret i fanget, og så fikk jeg sprette med F-16 på rullebanen, før arbeidet med den tekniske campen begynte. Etter startskuddet gikk har ting gått i ett, og jeg klarer egentlig ikke skille mellom de to siste dagene. Bloggen har gått på autopilot med forhåndsskrevne innlegg, og det er et under at leoparden ikke har brølt høyere, for jeg har virkelig stresset.


foto privat

Dagene har bare flydd av gårde, og jeg er storfornøyd med dem! I dag også! Først skulle Luftforsvaret vise campdeltakerne hvordan F-16 gjør luft-til-bakke-angrep, ved at jagerflyet skulle fly over oss og bombe en bil like i nærheten. Dessverre ødela det sinnsyke været for at beistet kunne fly, så de improviserte med å bare sprenge bilen i stedet. Etterpå skulle de gjennomføre en motorkjøring på en F-16 som stod parkert. Vi flokket oss rundt bakenden på flyet, mens mennene startet opp motoren. Det bråket nok i seg selv, og varmen fra motoren var overveldende. Nei, vent. “Overveldende” fikk en ny definisjon da de satt på afterburn…..

Dere vet jordskjelv? Når jorden vår begynner å skjelve, og skapet begynner å riste slik at vinglassene inni det blir stående og klirre faretruende mot hverandre? Afterburn er den orange flammen dere ser på bildet over. Følelsen av å stå med kinnet til en sånn er råskap. Ribbeina klapret inntil hverandre, slik som vinglassene i skapet, og jeg måtte holde meg for ørene (som allerede hadde propper i seg) for den voldsomme lyden. Det kjentes ut som om kreftene til jagerflyet tok over kroppen min, fra topp til tå. Tenk at de har klart å fange så vanvittige krefter inne i et stort papirfly av stål! Ååh, jeg er så fornøyd.

I morgen reiser jeg hjem igjen til Østlandet, så vi snakkes vel derfra. Thank you, Bodø! So long og goodnight!

My work at the technical camp arranged by the Royal Norwegian Air Force in Bodø is over, I’m exhausted but satisfied. The week has been awesome! Tomorrow I’m returning to my base in Backing (Rygge på engelsk, ehe) for the weekend. I’ve heard the weather is great down there, I’m really looking forward to finally see the sun again! Mustache you later! (Jeg har plutselig begynt å få mailer på engelsk, skjønner dere. Supermarie blir internasjonal. Awesomemarie.)

September 29th, 2011

#9 now you’re gone

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

To timer er gått siden jeg la hodet på puten. Klokken viser 01.03, og jeg er lys våken. Som så mange netter før. Natten er stille og trygg, men inni meg hersker kaoset og tankene. Tankene jeg helst vil skal forsvinne. Tankene som vandrer hen til minnene. Minnene med deg. Bildene som dukker opp i hodet er fine. Men jeg vil helst glemme dem. Alle sammen. Natt etter natt ligger jeg våken og tenker på fine ting jeg helst vil glemme. For jeg vet at det blir med minnene. Jeg vet du aldri kommer til å ringe meg igjen og si at du savner meg. Jeg vet at vi ikke kommer til å la samme film rulle over skjermen tre ganger til langt ut på natt, fordi vi glemmer alt rundt oss og blir liggende og prate. Vi deler en vørterøl og to pølser på kjøkkenet hos foreldrene dine klokken fem om morgenen, før jeg kjører hjem. Jeg klarer ikke å sove hos deg fordi sengen din er for trang og jeg trenger plass for å klare å sove. Det brydde du deg aldri om. Vi hadde jo hele natten for oss selv, og neste dag ville alltid dukke opp tidsnok.

Du kunne aldri føle nok for meg, sa du. Du er så glad i meg som i ingen annen, sa du. Men det var ikke nok. Ikke nok til at det kunne være oss to mer. Du sa du var nødt til å finne ut hvem du var, og var ikke i stand til å gi meg det jeg fortjente. Du hadde vanskelig for å føle. Du var lei for det, og håpet jeg ville ta tiden til hjelp. Nå er jeg tilbake. Alt jeg ser minner meg om deg. Tannbørsten din står fortsatt i skapet på badet. Jeg kaster den i søpla, nølende. Tårene triller, og jeg føler meg patetisk. Snart et år er gått, og tiden burde virkelig ha kommet til unnsetning og hjulpet meg.

Jeg treffer deg en dag. Du har en ny jente i livet ditt. En ny jente som ikke er meg. Jeg tenker på henne, hvem hun er. Hvem hun som fikk deg til føle er. Hva hun har som ikke jeg har. Hvorfor han jeg elsker ikke kan elske meg. Hvorfor hun har alt jeg ikke har. Hvem er hun? Du klemmer meg og sier du savner å ha noen å prate med. For du kan aldri fortelle noen andre alt du har fortalt meg. Du savner meg. Men du kan fortsatt ikke føle nok. Jeg føler meg ikke nok. Jeg er ikke nok for deg. Jeg vil være alt for deg. Du holder rundt meg, og jeg vil at det aldri skal ta slutt. Men det gjør så vondt at det er det nødt til.

Jeg vet at når jeg er her, kan jeg treffe deg når som helst. På butikken, i byen, på veien. Jeg ser etter den røde bilen din hver gang jeg er ute og kjører. Jeg vet at jeg kan ringe deg, og du vil si at det bare er å komme innom. Vi kan sitte på gulvet i den nye leiligheten din og prate, og noen ganger hender det at jeg føler alt er som før, bare at det er oss. Deg og meg. Fremtiden vår. Oss i fremtiden. Men så snart jeg lar blikket bevege seg, ser jeg tingene hennes. Glassene hun har kjøpt fra Ikea. Sengetøyet hennes på sengen din. Den usynlige veggen hun lager mellom oss. Du nevner at dere ikke klarer å bestemme dere for hvilken sofa dere skal kjøpe. Dere. For snart er det dere to i en leilighet på 60 kvadrat. Og det er på høy tid at jeg går herifra og aldri ser meg tilbake.

av Monica, postet i kjøttkverna.

September 28th, 2011

runaway


Filmen var det beste jeg fant, nevermind, sangen er nydelig.

September 28th, 2011

mer enn latter for å trene magen

Vær hilset!

Løytnanten tok meg med tvang meg med på styrketrening sist fredag, og der ble jeg minnet på en metode å trene mage på som ikke krever så mye av meg. Perfekt! Jeg har et supert treningssenter i hagen min, som jeg kan benytte meg av helt gratis når jeg vil, men det er alltid et sinnsykt tiltak å ta på seg skoene og gå ned dit. Jeg trenger å få treningen i fanget, så det her passer meg perfekt.

Det er i utgangspunktet bare vanlige situps, men denne holder du gående i minst 2 minutter uten pause. Den kjentes ekstremt effektiv ut dagen derpå, jeg kan ikke huske sist jeg var så støl i magen! Det gjorde vondt å le på lørdag. Håper dere skjønner oppskriften, den er ikke så vanskelig:

1. Sett på tidtakeren din og sørg for å holde deg gående i MINST to minutter. Engasjerende musikk er viktig, type Skrilex feat. Korn – Get up.
2. Legg deg på ryggen med hendene bak hodet og beina rett ut. Ta 10 situps i den stillingen.
3. Løft knærne men hold føttene i bakken, dette er vel den vanligste situpsstillingen. Ta 10 her også.
4. Hold stillingen, men spre beina. Altså slipp knærne  ut til hver sin side. 10 repitisjoner.
5. Strekk beina opp i været og hold dem samlet. 10 rep.
6. Spre beina mens du har de rett opp i været. 10 rep.
7. Senk leggene slik at du blir liggende med beina i 90 grader. 10 rep.

REPEAT helt til det har gått MINST 2 min. INGEN PAUSER!

Du kan også variere ved å ta høyre albu på venstre kne når du løfter opp overkroppen, lene begge beina over til høyre/venstre når du har de rett opp i været osv. Vær kreativ. Ved å variere beinstillingene mens du tar situps får du med deg mest mulig av magemusklene, samtidig som du klarer å holde på over lengre tid fordi du ikke sliter på samme sted gjennom hele økten. Å sette av 2 min til dette hver kveld må en eller annen gang resultere i en supermage! Det skal være min godnatt-sang i høst, iallfall. Det kommer en bikinisesong neste år også, verden går ikke under før det har blitt oktober 2012.

Dere kan bare stille spørsmål om trening, forresten. Naboen min er vm i det og kosthold, jeg tvinger henne til å gi dere svar når hun er hjemme fra ferie.

September 27th, 2011

hun som fikk f-16 til å sprette som en sprettball

Jeg skled forsiktig ned i cockpit, og ventet tålmodig på at beistet skulle starte opp. Piloten stod ved siden av meg og vekselsvis nynnet og ga meg instrukser. Jeg tok lydig opp hjulene etter takeoff, dyttet gassen helt inn og siktet meg inn mot himmelen. Jeg er sikker på at det hadde holdt å puste på spakene, så hadde flyet beveget seg i retningen jeg ville. Det skulle ingen verdens ting til før F-16 adlød ordrene mine, det holdt lenge med tankekraft og silkehansker. Så satt jeg der og fløy over havet, fjellene og Bodø by i en krigsmaskin i flere tusen km/t, da. Piloten skrøt av måten jeg svingte jagerflyet på. “BARNESKIRENN”, tenkte jeg. Jeg trykket nervøst på bombeknappene etter instruks, men flyet var ikke lastet med ammunisjon, så fjellene ble ikke til småstein allikevel. Jeg brøt lydmuren i stedet, og fløy raskere enn lydens hastighet, etter en afterburn som i virkeligheten hadde knust ruter over hele byen.


foto;;privat

Etter å ha slått meg løs i alle himmelens retninger, ba piloten meg pent om å lande. Jeg prøvde, men bommet på rullebanen og måtte ta en touch-and-go før jeg prøvde igjen. Og igjen. Den fjerde gangen jeg gikk inn for landing, var innflyvningen ganske brukbar om jeg får si det selv. Farten derimot, var altfor stor. Det endte med at jeg fikk hele F-16 til å sprette som en sprettball på rullebanen, før den forsvant opp og hadde retning ut i havet. Da skrudde piloten av skjermen. Like greit, hadde situasjonen vært virkelig hadde jeg skrudd av mitt eget liv også.

“Er det så enkelt å styre et jagerfly i virkelighet, også?” spurte jeg vantro.
“Ja, det er det.” bekreftet den grønne onepiecen ved siden av meg.

Jeg følte jeg nettopp hadde spilt dataspill. Et veldig realistisk et, men det var urealistisk å tenke at de små spillbevegelsene mine hadde gjort samme nytten i det virkelige liv. Jeg reiste meg opp fra setet. Det samme setet som ferdig utdannede jagerpiloter bruker når de skal trene på ting som motorstopp osv. Cockpiten var identisk med en ekte F-16 cockpit. De små bevegelsene jeg gjorde med spakene hadde hatt akkurat lik effekt i et ekte fly, som de hadde i simulatoren. Det var fantastisk kult! Et øyeblikk tok jeg meg selv i å mene at jeg var kvalifisert til å søke pilotutdanning, men så ble jeg innhentet av virkeligheten igjen…. SPRETTBALL. Enough said.

Hvis dere hadde vært piloter, hva ville dere ha fløyet av helikopter eller jagerfly? Og hvorfor? Jeg holder fortsatt en knapp på helikopter. Villhesten, fremfor dressurhesten. Mustang fremfor lippizzaner, liksom. Knegg.

September 27th, 2011

på denne dagen for et år siden

27. september 2010 var jeg så oppgitt over at en militær leser angrep væremåten og hestehalen min, og (indirekte) kalte meg et dårlig forbilde fordi jeg ikke gikk med den flettet og perfekt. Håret skal først og fremst være flettet for å unngå at det er i veien, og hindre at det utgjør en fare for deg selv og omgivelsene dine i en operativ setting. Derfor følte jeg en sterk trang til å sarkastisk demonstrere hvordan det sinnsyke håret mitt kunne sette seg fast i tastaturet når jeg var på jobb. Det kan faktisk skje, før du vet ord av det sitter du der med håret i tastaturet og da er du fucked.

Etter utbruddet tok jeg 1% av meg selv i å tenke at jeg sugde på å ta i mot kritikk, mens de andre 99% mente den ville hestehalen var et ærlig symbol på at Forsvaret ikke nødvendigvis var så strengt som alle skulle ha det til. For det er faktisk ikke det. Vi har et uniformsreglement, men selv oberstløytnanten går med rutete sokker til tjenesteantrekket av og til. Smil!

(Skal jeg gjøre et dykk i fotoarkivet til en fast greie? Tror det kan være mye gøy her som dere ikke har sett før, eh)

September 26th, 2011

royal norwegian air force

Århh, dere, jeg vet ikke hvor jeg skal begynne engang…. Jeg trodde jeg hadde sett nok biter til å sette sammen et helt bilde fra før av, etter å strammet hestehalen og latt uniformen omfavne meg i snart atten måneder. Men i dag, dere. I dag fikk jeg hele puslespillet servert på sølvfat. FERDIG PUSLET. Nesten, iallfall.

Nå kan jeg ikke lenger stå og peke på piloten i F-16, som skjærer gjennom himmelen over oss, og tenke at han sitter der på sin høye hest og vi er hans undersåtter. Jeg har fått banket inn gjennom hele året at pilotene er fullstendig avhengig av en rekke soldater og helter på bakken for å gjøre jobben sin, men jeg har liksom ikke tatt poenget før i dag.

De jeg skal jobbe for mens jeg er her oppe hadde lagt opp en hel dag hvor jeg bare skulle besøke avdelingene og bli kjent med hva de forskjellige gjør. Herregud, for en… fabrikk! Plutselig forstår jeg mer av hva Luftforsvaret dreier seg om, at pilotene som skal forsvare landet vårt ikke kommer seg av flekken før noen har børstet de minste sandkorn av rullebanen, reparert en halv mm med ripe i lakken på flyet, bygget rakettene og sørget for at luftrommet er klart. Alt henger sammen i en levende militær harmoni, i den grad alvoret tillater at det er harmonisk, da… Alle er avhengige av hverandre og arbeidsmiljøet var så slående dynamisk! Ingen av soldatene på avdelingene jeg besøkte kan påstå at de har en meningsløs hverdag, iallfall. Jeg ble stolt på deres vegne, av hvor store og viktige oppgavene deres faktisk er. Norgevårt trenger dem.

I ammunisjonsgården, herregud, for en absurd kontrast… Rundt lageret av bomber og ammunisjon, som skal brukes i noe så alvorlig som krig (i aller verste fall), fantes det rikeste, vakreste dyrelivet. Ørner, røyskatter, minker, vet ikke hva. Jagerflyene våre, som har som oppgave å ta ut mål ved hjelp av bomber og missiler, bærer ROSA batterier. ROSA! Den fargen! Bombene de slapp over Libya er ikke lenger en fjern nyhetssak hvor jeg leser om kollegaer på jobb, i dag rørte jeg ved en bombe maken til dem. Det gjorde inntrykk, særlig etter å ha sittet og hørt på følelsesladde historier fra oppdraget vårt der nede.

Mission Support er ikke lenger bare en overskrift i katalogen jeg designer, jeg har sittet og fulgt med på dem i over en time i dag. Jeg har nesten sklidd ned stanga til brann- og redningsgjengen på 132 Luftving, og jeg fikk være med biler med livsviktige støttespillere ut i et flyoperativt område for aller første gang.

Jeg har fått så mange inntrykk og lært så mye om RNoAF i dag at jeg er helt ør. Jeg har så stor respekt for arbeidet som blir gjort i bedriften jeg så stolt er en del av, at jeg vet ikke hvordan jeg skal formidle det engang. Æ! Jeg bare gleder meg til resten av uka, i morgen skal jeg høre på pilotene, før jeg skal gjøre det jeg egentlig kom hit for; klargjøre til teknisk camp.

Nå skal jeg løpe ned til transportjegerne, komme meg til byen og møte en kamerat. Mandag, ukens spebarn, in Bodø it is. Hejsålenge.

September 26th, 2011

high for this