Archives for the Date August 18th, 2011

“Hei Marie, eller skal jeg si Veronica Maggio?”

Høøørt det føøør….. Jeg ser ærlig talt ikke den store likheten selv, men nå fant jeg bilder av henne og meg fra nesten samme vinkel, så kan dere være dommere.

Ligner vi?


foto side2.no og privat.

si meg pt 2

Fortsettelse fra dette innlegget. Interessant å se hvordan dere hadde reagert! Man kan liksom ikke vite helt før man er i situasjonen selv. Jeg har kommet langt i prossessen hvor jeg må godta at jeg er sånn, jeg tenker nesten ikke på at jeg er syk lenger. Bildene i forrige innlegg er fra begynnelsen av utbruddet, nå er jeg nesten psoriasisfri – det eneste som er igjen er brune, store “fregner” der psoriasisen en gang boltret seg. Som en ekte leopard, uten røde sår og tårer.

Jeg hadde blitt forbanna. Jeg hadde gått i fornektelse. Jeg hadde tenkt det her skjer ikke meg. Jeg hadde brukt photoshop for alt det er verdt, og redigert bort hvert eneste spor av hudsykdom for de små tusner av lesere jeg hadde hatt hvis jeg var meg. Så ekkel hadde jeg følt meg. Jeg hadde overbevist meg selv om at jeg fremdeles var frisk og fin, at dette bare var en misforståelse. Fine huden min, si det er en misforståelse. Jeg hadde latet som ingenting, latet som jeg hadde gått i seng med en sykdom og våknet uten morgenen etter.

Og så hadde jeg våknet. Like dekket av sykdom som da jeg gikk å la meg kvelden i forveien. Jeg hadde fortvilt tenkt “Hvorfor meg?“. Jeg hadde skreket til mitt eget speilbilde, grått frustrerte tårer over en “ung, ødelagt utside” og tenkt at ingen mann i verden noengang ville røre meg igjen. Ingen kjoler ville se bra ut lenger, ingen sommerdager langs lange sandstrender, ingen lys og lettkledd fremtid i det hele tatt. Jeg hadde følt avsky for min egen kropp, som ikke lenger ville føltes som min. Jeg hadde følt at jeg var ekkel, og følt meg som et nederlag som taklet det så dårlig. Det her er så overfladisk, Marie! Du er ikke sånn!

Og så…. Endelig, hadde jeg sett nedover min egen kropp og innsett at samme hvor mye jeg fornektet, hatet og skrek til den ville det fortsatt være meg. Dette er meg. For resten av livet. Flekkete, hva så? Jeg hadde innsett at livet ikke stopper opp selvom jeg får utseendet til en menneskelig leopard. Det hadde gått opp for meg hva som egentlig betyr noe i den tiden vi har fått tildelt her på jorda, og at skjønnhetsidealet og mitt lille avvik fra det er så langt ifra hva som er verdt å gråte for. At kroppen min er flekkete kommer ikke til å synes i fotsporene jeg legger igjen etter meg i andres liv, i mitt eget liv. Når jeg finner en mann som elsker meg, ser han på det som er under flekkene, ikke dem. Hvilke flekker, jenta mi? At huden min ikke er som alle andres gjør meg ikke ute av stand til å leve det livet jeg har drømt om å leve. Jeg kan fortsatt gå, jeg kan danse, synge, le, leve, jeg er fortsatt meg. Jeg ville endelig forstått at i det jeg fikk diagnosen, fikk livet et nytt perspektiv. Mye mer verdifullt enn det forrige. Det som i utgangspunktet begynte som min selvdestruktive svakhet, ville etterhvert bli forvandlet til min største styrke. Og så ville jeg blitt sterk og reist meg. Som en leopard.

Jeg ville blogget om det. For min egen del, for å få utløp for følelser og utfordrende tanker, men også for å inspirere og la andre lære av de erfaringene leopardens angrep hadde gitt meg i prosessen. For å bidra til at det å ha en kropp som går utenfor skjønnhetsidealet, ikke lenger skal være tabu å vise frem eller skamfullt å snakke om. For å vise at utseendet i den store sammenhengen er totalt meningsløst å kaste bort energi på. Du er den du er, og livet er for kort til å kaste det bort på å prøve å se bra ut, når det du uansett blir husket for er de tingene du gjorde og ordene du sa, ikke hvordan du så ut da du gjorde det.

Og til slutt ville jeg hevet hodet, smilt og tenkt “DERFOR meg.