August 12th, 2011

hae

Nå skjer det faen meg igjen….. Baksiden av å ha 2-årig lærlingkontrakt i Forsvaret gir meg papercut bak ribbeina. Jeg står liksom på stedet hvil med en L på brystet* og ser fortapt ut, jeg, mens soldatene jeg har rukket å like i løpet av året marsjerer inn og ut av livet mitt i troppsformasjoner. Tropp…! Rett! Jeg mistet mange i fjor, mine egne nå i mars, flere i juli, noen igår, neste er september og jeg nekter å bli kjent med noen nye før jeg har blitt imun mot å savne.

Hver gang noen har levert uniformen sin på depoet, blir den store gleden på deres vegne, gleden over å endelig ha fullført førstegangstjenesten, blandet med vemodigheten over å måtte ta farvel med de. De som det siste året har vært en del av hverdagen, en del av jobben, en del av livet ditt i grønt. Og så står vi der og synger på det siste verset, klemmer hverandre og lover på tro og ære å holde kontakten, ord som ofte bare forsvinner ut i ingenting, og det var det. Tre av.

Det er hjertevoldtekt!! Gi dere!!

Vi burde ha blitt advart. Det burde stått skrevet på lærlingkontrakten, med liten tekst; “Som lærling i Forsvaret må du forberede deg på følelsesmessige utfordringer i form av savn, som følge av et kontinuelig gjennomtrekk av venner og medsoldater gjennom hele læretiden din. Det anbefales at du beskytter deg selv ved å ta avstand og unngå å skaffe deg venner i uniform.”


Jeg skjønner seriøst ikke hvem jeg skal gå til neste gang jeg har en dårlig dag…. Hat-makkeren min har forlatt meg, det gir meg grunn til å hate men jeg har jo ingen å hate med. Jeg hater det.

*Distinksjonen for lærling

 

August 12th, 2011

løk på besøk

Jeg hadde noe under-bart hos meg i dag. For real. Vi satt under barten. Jeg sitter egentlig ved siden av han på bildet, men det er litt vanskelig å se, jeg går jo i ett med mønsteret.

Du, løken, takk for at du fortsatt er i livet mitt og gjør de idiotiske tingene som alltid får meg til å le. Som å late som du ler deg i hjel når jeg ivrig viser deg noe morsomt, for så å bråstoppe det tilgjorte latteranfallet og la meg le videre alene til jeg får helt vondt i magen. Og så ser du på meg og rister på hodet mens du stusser over hvor lite som skal til. Du har liksom skjønt greia med meg, du. Det er det jeg liker så godt ved deg.

xoxo