Jeg savner å gå på to rekker uansett hvor vi skulle. Jeg savner rusen av å mestre noe, og samholdet som ble styrket av at vi hadde gjort det sammen som en tropp. Jeg savner å være så fysisk sliten at det gikk utover psyken, og etter å ha snudd meg – se at jeg ikke var alene om det. Jeg savner å sitte utslitt men oppspilt og snakke ivrig om alt vi nettopp hadde vært gjennom. Alt var så nytt og spennende, en helt annen verden enn den vi var vant med. Jeg savner å oppdage at jeg hadde undervurdert meg selv hele livet, og at den type oppdagelsesferd nesten var hverdagskost. Jeg savner å stå ved foten av en kjempevegg og strekke meg opp mot en ukjent hånd som ville hjelpe meg for å hjelpe hele laget. Jeg savner å være førstemann ut av en tunnel full av isgjørme, for så og snu meg til nestesoldat og hjelpe h*n ut av den samme. Jeg savner å gå i takt og vite at hvis ikke alle støttet hverandre ville ingen av oss lykkes. Jeg savner å leve etter “ingen er sterkere enn det svakeste ledd”. Jeg savner å presse meg selv så hardt at jeg touchet bristepunktet, for så å forstå at jeg fremdeles hadde mer å gi når det virkelig gjaldt. Hvor hentet du styrken fra, Marie? Jeg savner å føle at jeg ikke kunne fortelle om utfordringene mine til sivile venninner, fordi de aldri ville forstå det jeg hadde vært gjennom allikevel.

Jeg savner følelsen av å være i militæret. Skikkelig.