August 10th, 2011

the book

Jeg holdt pusten hele veien til jobb i dag. Og det tok èn time å kjøre, så dere skal stusse litt over at jeg fortsatt er i live. Boken jeg har designet for soldater som har vært i Afghanistan (NCC og NSE kontingent XVIII) lå pent i en eske og ventet på mammaen sin, og forvandlet henne til 58 kg skrekkblandet fryd. Det er veldig mye skrekk, og veldig mye fryd, i en ganske liten kropp…. Jeg var livredd for å få fødselsdepresjoner, så da jeg endelig sto med marsjstøvlene foran esken var det så vidt jeg turte å ta opp en for å se hva jeg hadde gjort. Tenk om jeg hadde oversett noe viktig eller sett meg så blind på mitt eget design at jeg ikke hadde fått med meg at jeg hadde plassert en ape der det egentlig skulle vært en blomst. Skjønner dere? TENK OM!!!?

Og så begynte trommevirvelen i hodet mitt og spille, og jeg skjønte at tiden var inne. Jeg lukket øynene, tok opp en av babyene og ba til hvem som helst om at fødselen hadde gått som den skulle. Plisplisplisplis….. Jeg lot sceneteppet gli sakte opp, og…. “HEI MAMMA!!!!”, skrek boka. Endelig. Etter å ha vært på sølveplet mitt siden i vinter, hadde jeg den plutselig i hendene mine, i levende live. Et øyeblikk trodde jeg den faktisk hadde puls. “HEI BARN!!!!!!” ropte jeg i ekstase og tok meg selv i å være fornøyd. Storfornøyd! Jeg har designet en hel bok, dere! Navnet mitt står i en bok! En bok!!!

Jeg trenger ikke å bli gravid, jeg. Designoppdragene mine gir meg samme forventninger, gleder og stolthet som en unge ville gitt. Neida, mamma!

(Joda)

 

August 10th, 2011

someone like you