August 9th, 2011

moose

Så du er nestenfrisk nå? Betyr det at det ikke er så mange flekker igjen?

Jeg blir aldri frisk, dere. Jeg kommer til å ha leopardblod i årene til jeg dør. Den kan fort gjøre som Jafar, og vende tilbake. Kanskje til vinteren når jeg fryser. Kanskje når jeg stresser. Kanskje når jeg sover lite, eller tenker for mye. Kanskje det er forelskelse som trigger den neste gang, at jeg blir så lykkelig at leoparden klikker og vil ut igjen. Jeg har hørt en historie, nemlig, om en jente som hadde alt. Hun var så lykkelig og så forelsket at hun fikk psoriasis. Just like that. “Du er for lykkelig. Her. Ta deg en sykdom.”

Jævla.

Se der. Jeg har en elg under senga, men det var ikke den jeg skulle vise dere nå. Jeg er fortsatt flekkete fra topp til tå, men flekkene er ikke røde og de skiller seg ikke ut fra resten av kroppen lenger. De har smeltet inn i huden, blitt glatte og brune. Nesten som store fregner over hele meg. Leoparden og jeg har blitt ett, nå.

Jeg har kunnet legge meg senere hver kveld de siste dagene, fordi leoparden ikke krever stellet sitt lenger. Det er så fantastisk deilig! Hudlegen sa at det ikke var noe poeng i å smøre de brune flekkene, det har ingen effekt, de kommer til å forsvinne i lysbehandlingen. De få flekkene som fortsatt krever litt stell lar jeg være. Det hadde jo vært litt trist å jage ut hele leoparden nå som jeg endelig har begynt å akseptere at den er der. Du kan få klamre deg til meg litt til, prikkedøden! Du och jag.

“Funka den kremen fra lush?”
Det er vanskelig å si. Jeg går på cellegift, tar kosttilskudd, smører med kremer på resept og kremer uten resept, tenker positivt, kler meg i bambusklær, unngår å stresse og får lysbehandling anhver dag. Herregud, alt jeg har ryddet plass til i livet mitt pga de flekkene! Alt det der skal bekjempe dyret, og jeg aner ikke hva som funker best. Sikkert cellegiften, de seks gule tablettene jeg kaster i meg hver onsdag. Ååhhhhhh, i morgen igjen…….

Nå skal jeg ut på fotoshut! Hade!