August 23rd, 2011

bestevenn

Hjerte

August 23rd, 2011

ærlig talt



Jeg syns det er litt fett, jeg. Å være leopardete.

August 22nd, 2011

sangfugl

01:09

God aften!

Dere ønsket meg lykke til med å synge i går, forresten. Ikke deit, nei, lol, jeg trenger ingen “lykke til” når det kommer til menn?

??????

Uansett. Vi feiret mamma og pappas 110-årslag i går. De fleste hadde fått med seg at jeg hadde en hemmelighet på lur, og det mamma fryktet var en jagerflytur eller stridsvogn var bare en sang. En sang som betyr noe for meg fordi den passer så fint, og er så viktig og nydelig.

Første gang jeg hørte Chris Medinas “What are words” tenkte jeg øyeblikkelig på kjærligheten mellom mamma og pappa. Hvordan kjæresten til venninnen min hvisket “Det der er ekte kjærlighet…..” når han så hvordan mamma styrte pappas rullestol inn i huset med et smil om munnen, etter å ha vært ute. “What are words” handler om at Chris holder løftet han ga da han fridde til forloveden sin, til tross for at hun ble invalid i en ulykke bare noen uker etterpå. Å få hverdagen og sitt livs kjærlighet totalt snudd på hodet på den måten gjør at mange velger å gå. Kanskje det blir for vanskelig, mer belastning enn det blir kjærlighet, kanskje de føler at de må vie resten av livet sitt til å være mer sykepleier enn ektefelle, og at det ikke er noe de klarer å gjøre. Jeg kan forstå det, men… De glemmer kanskje det de snakket om i kirken, det om “..i gode og onde dager” og alt det der. Mamma og pappa glemmer det ikke. Jeg er så stolt og blir så lykkelig av å tenke på dem, og å synge den sangen i jubileumet deres MÅTTE bare gjøres. Enda jeg verken har sangstemme, nerver eller guts til å egentlig gjøre det. Jeg hadde ikke gjort det uten Steffen, han spilte nydelig gitar og jeg har det (dessverre) på film. Kanskje dere får se det en dag…. KANSKJE.

August 20th, 2011

hæla i taket

Jeg er så nervøs at jeg ikke klarte å tegne en fin tiss, engang!!! Lol! Nå drar jeg, ønsk meg lykke til. På forhånd takk.

August 20th, 2011

et slektstre

Dere husker at jeg fikk et kirsebærtre i hagen i fjor? Det døde av skadene det fikk fra reinsdyr elg rådyr et dyr, husker dere. Og jeg tok det med inn til meg. Og vi har bodd sammen siden det.

Og i år har kirsebærtreets bror kjempet seg opp fra jorden, gjennom en tøff vinter og dårlig vår. Nå står han der og prøver på det samme forgjengeren hans gjorde; Å VOKSE OPP. Vårt lille slektstre. I dag tenkte jeg å si hallo.


Det var litt klein stemning i begynnelsen. Det døde treet bare “Øh… Du tok plassen min.” og det nye lille bare “Unnskyld at jeg lever, da.” Og jeg bare “Kutt ut, begge tre.


Det gikk bra.

Og så tok vi slektstrebilde, alle tre. Verden er vakker.

August 19th, 2011

don’t kiss and tell

Hallo!

Jeg kom tilbake til basen i går, og ble nødt til å drikke øl og snakke ENGELSK! Vi har amerikanske soldater på besøk, forstår dere, de bygger en afghansk vei i hagen min. Innmari hyggelige, men jeg ble vettskremt av hvor forfallen engelsken min har blitt…. Det var en gang en femmer, liksom. Jeg tror den gamle engelsklæreren min hadde blødd ut av ørene hvis han hadde hørt meg i går. Der stod jeg og la ut om et eller annet som tydeligvis ikke var så interessant/lett å forstå, for når jeg lukket munnen igjen og ventet ivrig på respons, utbrøt amerikaneren bare “I LOVE your language, it’s so cute”. Og jeg vet betydningen av ordet “søt”, for å si det sånn. Det er det man sier om gutten venninnene dine entusiastisk prøver å spleise deg med, men som ikke appellerer heeeelt til det du ser etter. I stedet for å si sannheten om monobrynet som SNAKKET til deg under hele deiten, eller om kroppslukten hans som lugget deg i nesehårene, pynter du heller litt på den og forteller de at “men han var veldig søt, altså…” Bitchmaddafakka…. Skal gi deg cute, jeg.

Og før jeg visste ord av det sto jeg plutselig OPPÅ en ny amerikaner, så på bilder av hestene og ranchen han eide og snakket ivrig i vei om at “Åååouh, I just LOVE horses!!!!! I used to ride one!!!!!! I reeeeaaaaally miss that…”
Han bare: “OK”.

………..

Seriøst, HESTER, Marie? Blir jeg flinkere til å flørte nå, er jeg mest sannsynlig gift før jeg rekker å fylle 22.

I kveld har jeg gjort noe strengt hemmelig som jeg ikke kan fortelle dere enda, for da ødelegger jeg overraskelsen jeg har stelt i stand for opphavet. Mamma og pappa runder nemlig 50 og 60 år i år, og i morgen skal det feires med 110-årslag. Da skal jeg endelig avsløre for fossilene mine hva jeg har pønsket på de siste ukene. Det er ingen i familien som aner noenting. Bare jeg og….. Hysj! Jeg gleder meg!

Ps. Ansiktsutrykket ditt avslører deg, mamma. Det ser ut som du tror at jeg har fikset jagerflytur eller stridsvognride til dere…. Haha! Vi får se, da, vettu.

August 19th, 2011

fishermans friend

Hej superpeople!

Jeg er tilbake! Jeg har egentlig vært tilbake ganske lenge, men jeg hadde jo forhåndsskrevet og tidsinnstilt så mange innlegg til dere at jeg tenkte å la de gå av seg selv allikevel, mens jeg fortsatte min bloggfrie uke. Aaah. Det er deilig å la meg selv slippe det “Marie, gå og snakk med leserne dine“-presset en gang i blant. Selvom dere er en tålmodig leserrase som aldri maser hvis jeg plutselig blir stille, føler jeg at jeg må si noe hver eneste dag. Det presset tar på, selvom jeg stort sett elsker å drive dagbok på internettet. (Jeg hater ordet “blogg”.)

Uansett, vi har vært på hyttetur! Det er fantastisk deilig å bli tvunget ut i utilgjengeligheten på den måten. Uten dekning, uten strøm, vi stekte kjøttboller på peisen, liksom.

Vi prøvde å fiske også, for å fange middagen vår selv, men vi fikk ikke annet enn den silden vi selv satt på kroken som agn. Den spiste vi ikke. Senere ble jeg ledd av fordi “ørret ikke biter på sild”, og fordi “sild ikke skal brukes i elver fordi den type agn skal ligge rolig i vannet, slik at fisken kan komme bort og bite på”. Men herregud da, vi prøvde jo så godt vi kunne. Helvetes bedreviter.

Jeg hater hvordan håret mitt krøller seg i regnet…. Vi hadde egentlig planer om å bli der noen dager til, men da vi hadde gått til sengs den ene kvelden ble vi så skrekkslagne at i stedet for å sove, kjørte vi de 4-5 timene det tok å kjøre hjem til Fredrikstad igjen. Midt på natten!!!

Det var noen som skrek fra under den ene sengen, nemlig. Virkelig SKREK, uten å overdrive. Vi tenkte mus, vi tenkte rotte og så tenkte vi “HER kan vi ikke sove i natt….” og så kom vi oss bort derfra. Det viste seg senere å være en flaggermus. De dyrene var faktisk avbildet i monsterklubben “Monsters” som jeg var medlem i som liten, derfor føler jeg det var helt på sin plass at vi reagerte som vi gjorde. Vi skal ikke kjimse av monstere under senger, dere. Det er seriøst. Bare se her.

Ellers var hytteturen nydelig!

Hvordan er skolelivet, dere? Opplys meg!

August 18th, 2011

“Hei Marie, eller skal jeg si Veronica Maggio?”

Høøørt det føøør….. Jeg ser ærlig talt ikke den store likheten selv, men nå fant jeg bilder av henne og meg fra nesten samme vinkel, så kan dere være dommere.

Ligner vi?


foto side2.no og privat.

August 18th, 2011

si meg pt 2

Fortsettelse fra dette innlegget. Interessant å se hvordan dere hadde reagert! Man kan liksom ikke vite helt før man er i situasjonen selv. Jeg har kommet langt i prossessen hvor jeg må godta at jeg er sånn, jeg tenker nesten ikke på at jeg er syk lenger. Bildene i forrige innlegg er fra begynnelsen av utbruddet, nå er jeg nesten psoriasisfri – det eneste som er igjen er brune, store “fregner” der psoriasisen en gang boltret seg. Som en ekte leopard, uten røde sår og tårer.

Jeg hadde blitt forbanna. Jeg hadde gått i fornektelse. Jeg hadde tenkt det her skjer ikke meg. Jeg hadde brukt photoshop for alt det er verdt, og redigert bort hvert eneste spor av hudsykdom for de små tusner av lesere jeg hadde hatt hvis jeg var meg. Så ekkel hadde jeg følt meg. Jeg hadde overbevist meg selv om at jeg fremdeles var frisk og fin, at dette bare var en misforståelse. Fine huden min, si det er en misforståelse. Jeg hadde latet som ingenting, latet som jeg hadde gått i seng med en sykdom og våknet uten morgenen etter.

Og så hadde jeg våknet. Like dekket av sykdom som da jeg gikk å la meg kvelden i forveien. Jeg hadde fortvilt tenkt “Hvorfor meg?“. Jeg hadde skreket til mitt eget speilbilde, grått frustrerte tårer over en “ung, ødelagt utside” og tenkt at ingen mann i verden noengang ville røre meg igjen. Ingen kjoler ville se bra ut lenger, ingen sommerdager langs lange sandstrender, ingen lys og lettkledd fremtid i det hele tatt. Jeg hadde følt avsky for min egen kropp, som ikke lenger ville føltes som min. Jeg hadde følt at jeg var ekkel, og følt meg som et nederlag som taklet det så dårlig. Det her er så overfladisk, Marie! Du er ikke sånn!

Og så…. Endelig, hadde jeg sett nedover min egen kropp og innsett at samme hvor mye jeg fornektet, hatet og skrek til den ville det fortsatt være meg. Dette er meg. For resten av livet. Flekkete, hva så? Jeg hadde innsett at livet ikke stopper opp selvom jeg får utseendet til en menneskelig leopard. Det hadde gått opp for meg hva som egentlig betyr noe i den tiden vi har fått tildelt her på jorda, og at skjønnhetsidealet og mitt lille avvik fra det er så langt ifra hva som er verdt å gråte for. At kroppen min er flekkete kommer ikke til å synes i fotsporene jeg legger igjen etter meg i andres liv, i mitt eget liv. Når jeg finner en mann som elsker meg, ser han på det som er under flekkene, ikke dem. Hvilke flekker, jenta mi? At huden min ikke er som alle andres gjør meg ikke ute av stand til å leve det livet jeg har drømt om å leve. Jeg kan fortsatt gå, jeg kan danse, synge, le, leve, jeg er fortsatt meg. Jeg ville endelig forstått at i det jeg fikk diagnosen, fikk livet et nytt perspektiv. Mye mer verdifullt enn det forrige. Det som i utgangspunktet begynte som min selvdestruktive svakhet, ville etterhvert bli forvandlet til min største styrke. Og så ville jeg blitt sterk og reist meg. Som en leopard.

Jeg ville blogget om det. For min egen del, for å få utløp for følelser og utfordrende tanker, men også for å inspirere og la andre lære av de erfaringene leopardens angrep hadde gitt meg i prosessen. For å bidra til at det å ha en kropp som går utenfor skjønnhetsidealet, ikke lenger skal være tabu å vise frem eller skamfullt å snakke om. For å vise at utseendet i den store sammenhengen er totalt meningsløst å kaste bort energi på. Du er den du er, og livet er for kort til å kaste det bort på å prøve å se bra ut, når det du uansett blir husket for er de tingene du gjorde og ordene du sa, ikke hvordan du så ut da du gjorde det.

Og til slutt ville jeg hevet hodet, smilt og tenkt “DERFOR meg.

August 17th, 2011

si meg


Foto: 8. mars 2011


Foto: 24. april 2011


Foto: 24. april 2011

Hvordan hadde du reagert hvis kroppen din en dag hadde eksplodert ut i tusen røde dråper av ødelagt hud?