Jeg lurer på når det skal føles OK å klage over været, lårene sine og for mye reklame på TV3 igjen. Hva er det å klage på? Det nye perspektivet gjør at alt føles så ubetydelig og meningsløst i forhold, og jeg får dårlig samvittighet av de rareste ting. Hvordan våger du å bruke uttrykk som “dødssøt” nå, Marie? Hvordan kan jeg blogge om noe positivt når så mange har det så vondt? Hvorfor skal jeg legge ut om temmingen av en dum leopard når vi er i landesorg? Hvordan kan jeg i det hele tatt smile når jeg er i Tigerstaden? Den samvittigheten…. Og hva så om jeg ikke rekker det flyet i morgen? Hvem bryr seg egentlig om en liten drittplakat blir designet eller ikke? Hva så om hva som helst? Hvilken likegyldighet til hverdagslivet…. Ingenting gir lenger noen mening, liksom.
Men en dag må livet gå videre og hverdagen komme tilbake. Og den blir bedre enn før. Den blir det. Vi mistet ingen forgjeves, se hvilket samhold og hvor mye kjærlighet de fikk frem da de falt i troen på et bedre samfunn. Se hvordan hele Norgevårt reiste seg fra asken av en bombe og ble en nasjon hele verden beundrer. På grunn av dem. Måtte de hvile i fred.
Nå skal vi ikke la monsteret ødelegge fremtiden vår også, selvom han allerede har klart å ta livet av mange av dem som skulle bli med oss inn i den. Han har gjort sitt. Nå skal vi leve, mer enn noen gang, og sørge for at ingenting av det han ville oppnå blir oppnådd. Demokratiet, multikulturen og samholdet skal bestå. Vi skal ta stafettpinnene de så urettferdig måtte kaste fra seg 22. juli, og løpe videre. Uten han.
