Tristhet var vakkert. Hun ønsket å bli husket som den jenta som smilte tappert selvom hun var tom for grunner til å smile. Hun ville være den folk betraktet med bekymring i blikket, hun ville at alle skulle vite at hun hadde det vondt, men se at hun smilte allikevel. Hun ville fremstå som sønderknust, men samtidig sterk nok til å holde sammen alle bitene slik at de dannet et overbevisende smil. Fasaden hennes skulle utstråle tapperhet, tårer og styrke. Prøv å holde sammen et glass som har gått i tusen biter med bare hendene dine, uten at vannet renner gjennom sprekkene. Prøv å danne et solid verktøy du kan drikke av ut av noe som er fullstendig knust. Klarer du det er du faen meg sterk. Så sterk at hun kunne lyse opp alle andres dager selvom hun ikke klarte å lyse opp sin egen. Den jenta ville hun være.

fotopriv

Hun var egentlig ikke trist, hun ville bare at folk skulle tro det. Tristhet var så vakkert.