Jeg økte cellegiftdosen min i går, eller “flekkfjerneren” som dere er så fast bestemt på at det skal hete. Og så snakket jeg i vei med h*n, la ut i detaljer om disse gule pillene som danser gjennom systemet mitt hver onsdag.

“Jeg også.”, sa h*n. Enkelt og greit. Ordene ble hengende i luften mellom oss. Jeg tittet forvirret på h*n, rynket pannen og tittet ut i luften igjen.

Okei, så…. Du som har kreft tar like mange tabeletter som en leopard.

Jeg synes det er så rart å tenke på. Plutselig må jeg forholde meg til at ord som “cellegift” har tatt plass i livet mitt, det ordet som forbindes med så mye frykt, smerte og tårer. Hei, jeg heter Marie og jeg går på cellegift. Samme dose som h*n. H*n har kreft. Det er bare… Rart!

I dag badet jeg i innsjøen med miss Glutenfri, hun dimmer i morgen og jeg vil ikke det. Luan også, han som sørger for at jeg alltid har Mariekjeks tilgjengelig. Ååårhh, dette gjennomtrekket av venner og soldater! Gi dere! Jeg kommer til å bli immun mot savn i løpet av tiden min på Rygge, iallfall, akkurat som hun andre lærlingen som har vært her i to år har blitt. Hun som OGSÅ snart forsvinner……

Afghanistanboken jeg har designet på i flere måneder flyr også snart ut av redet! Endelig og desverre på en gang. Jeg liker jo så godt å jobbe med Afghanistan. På mandag sendes den endelig/desverre til trykkeriet, og jeg kan nesten ikke vente med å holde den i armene mine for første gang. Jeg skal holde den opp slik Rafiki holdt Simba på Løveklippen! Dere er liksom de dyrene som skal steile, knele og juble, da. Og alle hjerter gleder seg.

Kveldsmat, hade.