Det er tydeligvis lettere å vise frem leoparden fra tronen på et sølveple* enn det er å gå catwalk offline. Hvorfor i helvete, tenker dere, hun har jo vist seg frem til flere tusen daglige på nettet i flere uker nå? Hva er greia? Jeg vet det og jeg vet ikke. Det er fordi at her har jeg kontroll. Jeg har full kontroll på hva dere ser og jeg kan forklare under bildene hvorfor jeg ser ut som jeg gjør. Det er en trygghet jeg ikke klarer å gi slipp på. Når jeg går ut i en folkemengde på egne bein har jeg null kontroll på hva de rundt meg fester blikket på, og jeg får ikke forklart de noe som helst. Det stresser meg skikkelig. Tankemønsteret jeg prøver å bryte ut av drar meg hele tiden over på å bestemme hva andre tenker, som jeg har sagt til dere før. “De tenker sikkert at det er smittsomt, at jeg er ekkel å være nær, jeg får ikke fortalt de at jeg er ufarlig og ren og de stirrer, de stirrer, de stirrer. Åh, herregud, se en annen vei….”
HVILKEN PARANOIA!
foto_priv_hove2011. Sitter og utvider hullet ved hjelp av en kondom, da vettu.
Med over 20 000 besøkende hver uke har hun vist seg frem til nærmere 100 000, det burde strengt talt ikke være noe stress å gå ut og vise seg frem i solen…. I know. Jeg trodde også at det å dele psoriasislivet på nett ville gjøre det litt lettere å tre ut av skyggen i virkeligheten. Det har ikke fungert så bra så langt, gitt. Hovefestivalen var min første tur ut som leopard, langt vekk fra privatliv med filter på hvem som får se dyret. Der de andre gikk i korte shorts og bikinioverdeler, gikk jeg i mønstrete strømpebukser som kunne fange oppmerksomheten i mønsteret – dra fokuset vekk fra huden som var under. Jeg tenkte det var en safe måte å distrahere blikkene på, helt til jeg satt meg ned og så hvordan de røde flekkene liksom skinte gjennom. Spør om det gjorde meg stresset, a. Svaret er ja!
“Æ sku ha likt å se dæ i den shortsen uten strømpan, ass.”
Han ser for seg de glattbarberte, sommerbrune beina til en veltrent 21-åring. Ansiktsutrykket han ville fått av å se hvordan hun egentlig så ut, full av flekker i brunt og rødt….. Hun turte ikke engang tenke tanken.
“Hehe, viktig å ikke gi alt på en gang vettu….”
Hun spøkte det bort. Igjen.
Og så var det dusjen. Offentlig dusj! Apokalypse! Heldigvis hadde Hovefestivalen satt opp dusjer med egne båser i år. Hadde det ikke vært båser hadde jeg seriøst foretrukket å gå møkkete hele uken. Null tull. Det slapp jeg heldigvis. Jeg tok med meg de rene, tørre klærne mine INN i den lille båsen for å kunne kle på meg etter å ha dusjet, uten å få blikk fra de andre jentene…. Er det ikke helt sykt hvor sikker jeg er på at alle kommer til å stirre på meg hvis jeg slutter å gjemme meg? Herregud, de gjør jo ikke det! Jeg vil så gjerne tro på mine egne ord, at ingen egentlig bryr seg om leoparden. For de gjør ikke det, ikke sant? De gjør ikke det…
Med alle kommentarene deres i ryggen burde jeg ha fått styrke nok til å gi faen, men når jeg sto der ute på festivalen og ble satt på prøve skuffet jeg meg selv skikkelig. Jeg gjemte meg.
Herregud. Det her er en lang prosess, dere.
*Macbook Pro
