Archives for the Month of July, 2011

dagens outfit


Tee: depoet, jakke: depoet. Hehe. Hehe. Jeg er så morsom utropstegn.

are we human, or are we dancer?

01:28

Uten å overdrive, dere… Det går isbjørner løse i gatene her. Jeg var ute og løp i skogen i stad, og det kom en pingvin løpende etter. EN PINGVIN!! Bodø, ass, det er så kaldt her! Det blir godt å komme hjem til gnuer, antiloper og leoparder igjen. Trygge Rygge. Den varmen der nede! Jeg dåner!

Jeg snakket med noen veteraner på jobb i dag. Historiene deres, åh, jeg blir aldri lei. De ga meg et blad også, hvor jeg leste en artikkel om en jente som har vært i Afghanistan. Noe av det hun sa i intervjuet inspirerte meg, det burde inspirere alle.

“Livet er nå. Det neste jeg gjør kan være det siste, derfor er det greit å ikke ha noe usnakket med de som betyr noe for meg.”

Hvorfor skjønner vi ikke at “Livet er nå.” før vi har blitt kysset på kinnet av døden eller rammet av en sykdom? Må vi nesten miste livet før vi begynner å leve det? “Du vet ikke hva du har før du har mistet det”, men når du har mistet selve livet er det jo litt for sent, da…

Redselen for å bli borte eller miste noe er det eneste som får frem det beste i oss. Menneskeheten har så utrolig mye bra i seg, like under overflaten, men det kommer ikke opp før det trues frem av vold og vondt.

Samholdet i landet vårt, f.eks., måtte bombes til overflaten. Det har nok alltid vært der, men vi har oversett det med gretne blikk idet vi passerer hverandre på gata. Vi glemte det litt, og kom ikke på hva det var før påminnelsen kom i glassbiter over hele Oslo. Noen familier kommer bare sammen i sort rundt en kiste, fordi døden bragte de dit. “Sammen til døden skiller oss ad” har blitt til “adskilt til døden fører oss sammen”. Kjærlighetsforhold går i stykker og blir ikke reparert igjen før den ene truer med å forlate den andre for godt. Du må stå helt på smerteterskelen i livet før du velger å bruke det beste du har. Kjærlighet, samhold, glede. Først når det går opp for deg hvor nære på det er at alt forsvinner, klarer du å få kontakt med følelsene dine. Og det med at når tror du skal dø, først DA kan du liksom fortelle alle rundt deg hvor glad du er i dem og si alt det du hadde en hel livstid på å få sagt.

Ordtaket “du vet ikke hva du har før du har mistet det” passer så bra, men kan vi ikke snu på det og heller legge merke til hva vi har mens vi har det? Kan vi ikke ha det samholdet vi nå vet at vi hadde der – uten at det må påminnelser i form av landesorg for at vi skal huske det? Vi er jo egentlig så vakre mot hverandre på bunnen, men det drukner helt i at vi tar livet for gitt og glemmer at “Livet er nå.”

Herregud. Noen ganger er jeg så dyp at jeg blir bekymret over at vennene mine ikke sitter i en ubåt når de er med meg.

plikten kaller



Tee; depoet, Madla, jakke; depoet, Madla, caps; depoet, Madla. lol

north

Herregud, de har tildelt meg ett helt palass! Den pringlesen på bordet? Det kom EKKO da jeg spiste av den i stad! Og jeg kan speile meg i gulvet! Speil, speil, på gulvet der, hvem er vakrest i rommet her? Lurespørsmål, jeg er jo her alene…

Hvor da? Jeg er i nord, i Bodø. Jeg kom hit i dag og skal jobbe her en uke. Åh, jeg elsker å reise til militære steder, jeg føler meg alltid så fantastisk viktig når jeg blir plukket opp på flyplassen av en av Forsvarsets biler og kjørt helt frem til døren der jeg skal bo. Denne gangen altså i ett palass. Jeg pleier å leke at det er mine egne VIP-sjåfører, alle sammen, men egentlig er det bare soldater i førstegangstjenesten som liker å kjøre bil.

Det gigantiske palasset mitt (med ekko) var en ekkel påminnelse på hvor ensom jeg er her oppe. Jeg kjenner ingen, vet ikke hvor noe er og møter ikke de jeg skal jobbe med før i morgen. Det siste jeg har lyst til i disse dager er å være så alene…. Jeg hadde akkurat tenkt til å legge meg ned på speilet for å (Bo)dø, da en kamerat sendte melding om at… Jeg er ikke alene! Alt ordner seg for snille piker, men ikke av seg selv, så nå skal jeg ut og finne mat. Jeg har jo faktisk ingenting. Mamma, jeg tror du kan overføre de pengene allikevel.

Jeg henger bloggen på halv stang i dag, for å minnes ofre og etterlatte etter forrige fredag. Håper denne fredagen behandler dere bedre, lesere, jeg er glad for at dere er her! Herregud, hva er det jeg sier, jeg er jo aldri alene? Jeg har jo dere. Hjerte.

livet etter terroren

Jeg lurer på når det skal føles OK å klage over været, lårene sine og for mye reklame på TV3 igjen. Hva er det å klage på? Det nye perspektivet gjør at alt føles så ubetydelig og meningsløst i forhold, og jeg får dårlig samvittighet av de rareste ting. Hvordan våger du å bruke uttrykk som “dødssøt” nå, Marie? Hvordan kan jeg blogge om noe positivt når så mange har det så vondt? Hvorfor skal jeg legge ut om temmingen av en dum leopard når vi er i landesorg? Hvordan kan jeg i det hele tatt smile når jeg er i Tigerstaden? Den samvittigheten…. Og hva så om jeg ikke rekker det flyet i morgen? Hvem bryr seg egentlig om en liten drittplakat blir designet eller ikke? Hva så om hva som helst? Hvilken likegyldighet til hverdagslivet…. Ingenting gir lenger noen mening, liksom.

Men en dag livet gå videre og hverdagen komme tilbake. Og den blir bedre enn før. Den blir det. Vi mistet ingen forgjeves, se hvilket samhold og hvor mye kjærlighet de fikk frem da de falt i troen på et bedre samfunn. Se hvordan hele Norgevårt reiste seg fra asken av en bombe og ble en nasjon hele verden beundrer. På grunn av dem. Måtte de hvile i fred.

Nå skal vi ikke la monsteret ødelegge fremtiden vår også, selvom han allerede har klart å ta livet av mange av dem som skulle bli med oss inn i den. Han har gjort sitt. Nå skal vi leve, mer enn noen gang, og sørge for at ingenting av det han ville oppnå blir oppnådd. Demokratiet, multikulturen og samholdet skal bestå. Vi skal ta stafettpinnene de så urettferdig måtte kaste fra seg 22. juli, og løpe videre. Uten han.

prosessen

Alle har dager hvor man ikke føler seg sånn tipp topp. Spesielt jeg. Også tenker jeg… Du som heter Supermarie. Er du super hele tiden? Og det vet jeg jo at du ikke er, fordi det er umulig å være super hele tiden.

De dagene du ikke er super, men “bare” Marie. Hva gjør du da? Hva gjør du for å føle deg super igjen?

Marie stenger alle ute og gråter, hun. Jeg tror ikke du kan føle ekte glede hvis du aldri tillater deg selv å ha det vondt, på samme måte som at konseptet fred ikke blir til uten en krig*.

Når tårene begynner å tørke, blir noen av de til tekster (de deler jeg med dere) og resten av det som i utgangspunktet var trist, føles fjernere. Og så blir alt lysere igjen. Jeg blir på en måte inspirert av å “bare” være Marie.

Jeg begynner først å tenke over hva jeg egentlig sutrer for, og prøver å finne det positive ved det. Som f.eks. at psoriasisen har gitt meg et bedre syn på livet, som at følelsene for noen som ikke er gjensidig dytter meg videre i en ny og friere retning med et hav av andre muligheter (også kalt menn) og nye opplevelser, som i at en pappa i rullestol motiverer meg til å holde meg i fysisk god form. Sånne ting. Jeg tenker på tårenes utgangspunkt og forestiller meg hvordan jeg skal leve videre sammen med det vonde, og hvordan jeg skal gjøre det med et smil om munnen. “Alt skjer for en grunn”, tenker jeg og vrir det triste helt om som en svamp, og til slutt er gleden ved det triste større enn sorgen.

Det er en prosess, og den er aldri enkel, men hvis du først har mistet fokuset er det viktig å finne det igjen så du ikke blir liggende der nede, usuper og lost. Det hender jeg bare løper også, og tenker tankene helt ut gjennom skogen. Eller snakker med noen, men det er sjeldent. Jeg liker ikke å snakke.

Musikken jeg hører på når jeg “bare” er Marie, finner dere på Spotify her og her.

*sitat av Mikke

le’ pard


fotopriv

Selv leoparden er i sorg. Den trekker seg tilbake i stillhet.

bambi


foto priv

Jeg var på førpremiere på filmen Bambieffekten i Oslo i dag. Filmen var veldig spesiell, men aldri kjedelig, og… Hvorfor forteller jeg om det her? Oslo var så forandret, dere. Jeg har aldri sett så mange mennesker i gatene før, allikevel var byen preget av en overdøvende stillhet. Det var som om det rørende bylivet hadde lagt seg som et teppe av vakre blomster over hele byen, og den livlige latteren var blitt erstattet med ettertanke.

Norgevårt. Hvordan kunne han?

sammen mot terror

A German newspaper article says “Even in their deepest sorrow the Norwegians don’t get hysterical. They resist the hate. It is amazing to see how politicians and the whole country reacts. They are sad to the deepest thread of their souls. They cry in dignity. But nobody swears to take revenge. Instead they want even more humanity and democracy.That is one of the most remarkable strengths of that little country.”

18:00

“Føles litt som om hele Norge går i samme fakkeltog.” Min fine Seher.

Jeg finner ikke ord som kan beskrive hvor stolt jeg er av landet vårt i disse dager. Det føles ut som vi lever i en mental gruppeklem med bunnløs kjærlighet og varme for hverandre, hvor terror ikke blir håndtert med hysteri og frykt men med verdighet, motstand og uendelig samhold. Jeg elsker Norge, jeg er så stolt.

Jeg går i Fredrikstad kl 18:00 i kveld, går dere med meg?


foto_carina skaara, mod_meg, red_privat