Archives for the Date June 28th, 2011

you don’t love people because they’re beautiful, they’re beautiful because you love them

Å fordøye en kronisk hudsykdom gjør at jeg vekselsvis får vondt i magen og ler så piercingen rister. Fordøyelsen er ikke over, men å svelge det med bokstaver som bestikk og dere som tilskuere har definitivt økt forbrenningen.

“Psoriasis. Du kommer til å ha det resten av livet, men det kommer til å forsvinne og blusse opp igjen i perioder.”

Første periode har vart siden februar. Diagnosen ble satt i vinter og jeg har vært flekkete i snart et halvt år. I begynnelsen var det utrolig mange tanker som styrte meg over på “Evig singel. Ingen vil ha det her, det er ekkelt.” Jeg var så sta! Jeg skulle nekte meg selv å bli forelsket i noen, aldri i livet, hvis jeg ble det ville jeg bare bli såret når han stakkars jævelen oppdaget at jeg var for flekkete for han. Jeg skulle aldri vise meg frem til noen, jeg skammet meg, følte meg møkkete og fikk tårer i øynene av mitt eget speilbilde. JA, så tungt tok jeg det, jeg som ivrig prøver å overbevise andre om at utseendet ikke teller…

Det er løgn. Utseendet teller, men bare for din egen del. Det teller for at selvbildet ditt skal kunne glitre som et glansbilde, ikke for noe annet og ikke for noen andre. De feilene du ser ved deg selv vil de som bryr seg om deg se forbi. Leopardtendensene mine har ikke fått noen til å kaste opp enda, det er bare i mitt eget hode. Alt står på meg. Jeg forhåndsdømte hele verden og tenkte at alle kom til å tenke at jeg var ekkel å se på. Den tøffeste dommen fikk jeg altså selv. Jeg har trodd jeg har vært tankeleser, “æsj, så ekkelt..” tenker jeg at andre tenker, det er et tankemønster jeg prøver å komme meg ut av nå.

Du trenger ikke være så hard mot deg selv, Marie. Hvis prinsen i eventyret ditt hadde fått leopardflekker – hadde du revet av han kronen og gjort han om til frosk da? Er det så big deal, liksom, disse flekkene?

Etter jeg slapp leoparden fri har tankene skiftet retning. Forrige uke var jeg til og med på nippet til å sole meg ute med en kamerat – med oppbretta bukser! Fremgang, dere. Fremgang. Det at jeg har blottlagt dyret i meg på nett har gjort at jeg lettere klarer å vise meg frem offline, uten å måtte forklare så mye. De som kjenner meg forstår greia, de vet at jeg ser ut som jeg gjør, de driter i det, og de vet at jeg bearbeider det. Jeg får så mye ut av det her, leopardoppvisningen. Ikke bare får jeg titalls av daglige kommentarer på nettet om at jeg inspirerer og viser styrke, medsoldater har også kommet bort og sett på meg med respekt.

“Det var tøft gjort.” Dagen etter jeg slapp bomben.
“Hva da?” Jeg ler nervøst og later som jeg ikke skjønner en dritt av hva han snakker om.
“Sykdommen.”
“Åja, neida, det… Det ordner seg.”

Og så står jeg der og ser ut som jeg ønsker meg vekk derfra for alt i verden, selvom innsiden egentlig lyser stolthet og jeg mentalt gir han en klem. Det å vite at noen ser opp til meg fordi jeg tørr å være meg selv, med alle “feilene” det måtte innebære, har gjort meg tryggere på, jess – meg selv. Jeg visste dette ikke var en sykdom, det er en lærdom og nå prøver jeg å gi dere lekser ved å fortelle om den. La dere inspirere av hvor pent et utseendet som skiller seg ut blir tatt i mot, les gjennom kommentarene dere selv har skrevet og legg merke til at ingen egentlig bryr seg en dritt om hvordan andre ser ut.

Åh, dere gjør meg så glad!