June 23rd, 2011

alltid foralltid

Det fantes ikke et finere sted å se verden fra enn mellom to lange, hvite ører. De rammet inn havet og skogen så perfekt da jeg klamret meg fast i manen for ikke å miste balansen når hun klatret energisk opp skråningene, hoppet bekymret rundt i strandkanten eller bykset tappert over hinderne vi møtte. Hun var et nervevrak, akkurat som meg. Vi passet perfekt! Hun skjøt alltid hodet opp i taket hver gang jeg kastet armene mine rundt halsen hennes og ga henne tidenes klem som hadde utgangspunkt i lykke. Utrykket hennes lyste fornærmet og “ikke ta på meg”, akkurat det samme lyset jeg slår på når noen gir meg en klem. Jeg så mye av meg selv i det dyret. Nå gjør jeg det fysisk også, de mørkebrune prikkene på den hvite, elegante kroppen. Du och jäg, hesten… Du och jäg.

Jeg har aldri vært roligere enn da jeg stod i boksen og kjente den varme pusten hennes mot hendene mine på kalde vinterkvelder. Jeg kunne speile meg i de store, mørke øynene og bare være hos henne i flere timer. Årene med henne var et eventyr. Verden stod alltid på pause når jeg var med deg. Hun var et fristed på fire bein, med verdens største hjerte og en personlighet som kunne smelte fjell. Hvorfor hun måtte dø klarte jeg aldri å forstå.

Men eventyr har ikke alltid en lykkelig slutt, har de vel?


fotopriv_2005_Kristine, Diiwa og meg.