June 21st, 2011

snälla ge mig två sekunder

Da jeg var liten hadde jeg et papirhjerte en av mine beste venninner hadde laget til meg, hvor jeg skrev ned navnet på gutten jeg likte. “Petter“. Når jeg forelsket meg på ny, skrev jeg et nytt navn på et nytt papirstykke og teipet det over det forrige hjertesukket. Hver eneste gang. “Petter”. “Jarle”. “Daniel”. Hvis det var en ulykkelig forelskelse, laget jeg en rift midt i papirhjertet og teipet det sammen igjen så fort jeg gikk på trynet for en ny gutt. Når jeg tar opp papirhjertet idag, kan jeg bla bakover i lappene, finne navnene på alle forelskelsene jeg har hatt gjennom tenårene, og le hysterisk når jeg tenker tilbake. Jeg var håpløs!

Jeg er fortsatt håpløs. Skal det være sånn? Papirhjerteprosessen med forelskelser som overlapper hverandre… “(hans navn her)” Er det riktig? Når ble hjertet en stafettpinne for menn som får det til å kile i magen og blomstre i kinnene? Jeg har flyttet kjærligheten min fra gutt til gutt helt siden jeg var skolejente. De roter det alltid til bak ribbeina, frikeløper sin vei og jeg sprinter etter. De løper til jeg ikke klarer å holde følge lenger, til jeg går skikkelig på trynet og så kaster de pinnen videre før de blir borte. Jeg rekker så vidt å stable meg på beina igjen før jeg må samle sammen hjertebitene og starte på et nytt maraton. Og ingen står med vannflaske og heier underveis, det her må du klare alene.

Hvorfor er det sånn? man like noen hele tiden, tenke på noen hvert sekund og være sommerfuglenes lune hjem, uten pauser, hele livet? Får aldri muskelen på størrelse med en knyttneve fri? Får tankene noen gang hvile? Tenk å en dag kunne ligge på ryggen i gresset, sammenligne skyene med dyr og smile uten at noen er involvert i det smilet. Tenk å kunne le og være lykkelig, helt uavhengig om han gir deg oppmerksomhet eller ikke. Kommer den dagen hvor du kan høre gjennom spillelistene på spotify uten å automatisk lete etter setninger som beskriver hvordan du har det uten han? Kommer den dagen hvor det ikke ER en “han” i hjerte og sinn?

Jeg venter fremdeles.