June 3rd, 2011

TAKK

Jeg holdt omtrent pusten fra jeg la ut innlegget om sykdommen til dere begynte å kommentere. I det sekundet jeg trykket “Publish” forstod jeg at jeg var i ferd med å gjøre meg selv sårbar ut av en annen verden. Jeg vet ikke helt hva jeg ventet at dere skulle skrive, men når jeg leste de første kommentarene tenkte jeg… “Hvorfor blir de ikke sjokkerte? Hvorfor skriver ingen “I helvete, hvordan er det du ser ut?”? Hvorfor tar de det så pent? Hvorfor kaster de ikke opp…..”

Dere reagerte så… normalt! Som om jeg viste dere dagens outfit, som om det er helt hverdagslig å se ut som en leopard, og det gjorde meg så glad! Kommentarene deres sier meg at jeg har gjort sykdommen til noe mye større enn det egentlig er. Jeg trodde at å vise dere hvordan jeg så ut ville gi samme reaksjon som å vise frem en hund med menneskerumpe, men dere bare….. Jeg elsker dere! Takk for at dere er som dere er, jeg må ha siktet, skutt bokstaver og truffet kjernen av Norges herligste leserskare. Null tull.


En undergang i mars, jeg sto bare og stirret på mitt eget speilbilde. Psoriasis blir verre av lite søvn, mye stress og kalde forhold. Etter å ha vært på vinterøvelse i slutten av februar kom jeg hjem til en kropp som ikke var til å kjenne igjen. Vi sov nesten ikke og var på det kaldeste ute i 50 effektive minus. Enough said.

Jeg har tenkt på å fortelle dere om diagnosen jeg har fått lenge, men magefølelsen har stoppet meg hver gang. Drømmen om Afghanistan, befalskole og en karriere i uniform har stått sterkere enn ønsket om stå frem med en sykdom jeg vet mange skammer seg over. Jeg har ikke turt fordi jeg har vært livredd for at det ville knuse drømmene mine. Jeg har vært så bekymret for at Forsvaret kanskje ikke vil ha meg hvis jeg innrømmer at jeg har en hudsykdom. Kanskje de mener jeg er tjenesteudyktig, stridsudyktig, uegnet til å bære en uniform med stjerner og vinkler. Eller kanskje det ikke har noe å si i det hele tatt. Jeg har halvhjertet prøvd å få et ja eller nei på om jeg kan søke meg videre i Forsvaret med psoriasis, og både hudlegen og de militære legene har vært positive og sagt at det ikke har noe å si. Jeg fungerer jo hundre prosent, selvom huden er på midlertidig bærtur. Den kommer snart til seg selv igjen, ikke sant? Allikevel har jeg ikke klart å slippe bekymringene, og derfor holdt det for meg selv.

Helt til nå.

Jeg tenker… Herregud, da. Jeg har psoriasis, uavhengig om jeg snakker om det eller later som ingenting. Jeg kan ikke juge meg gjennom helsesjekkene for intops* eller sminke bort 40 000 prikker før testene på FOS**. Det er der og kommer alltid til å være i kroppen min uansett, synlig eller usynlig, samtaleemne eller ikke samtaleemne. Jeg må bare stole på legene og krysse fingrene for at det ikke er i veien for en videre fremtid i kongens klær. Den ene fingeren jeg legger i kryss har en bart på seg for alltid, hvis ikke DET bringer lykke vet ikke jeg!


Prikkedøden. Hehe.

Dere har spurt litt allerede, om behandlingene mine og sånt, hvis dere kan samle alle spørsmålene i kommentarfeltet under så skal jeg svare på det jeg kan! Husk at psoriasis finnes i milliarder av versjoner, jeg kan bare svare utifra mitt tilfelle og egne erfaringer. Google resten a.

Ps. Takk for tipset om kremen fra Lush, mamma hadde lest kommentarene deres og plutselig bestilt en til meg! Mammabest. Jeg skal prøve de andre tipsene deres også, hvis det ikke blir bedre. Men det blir det jo!

Pss. Supermeteret gikk opp til max fordi jeg.. delte. Hurra!

*Internasjonale operasjoner
**Befalsskoleopptak

June 3rd, 2011

det verste med Forsvaret