June 2nd, 2011

Be you, that’s when it sounds be-you-tiful

Er det ikke ironisk? Bare dager etter at jeg skrev innlegget om at utseendet ikke betyr noe, tidlig i februar, raser verden min sammen når hudlegen diagnoserer meg med en overfladisk kronisk sykdom. Skjebnens ironi. Psoriasis har tatt over kroppen min.

Jeg distanserte det ganske lenge før jeg skjønte at jeg bare må lære å leve med det. “Du takler det veldig bra, Marie!” Hvis det er bra å takle det ved å ikke takle det, antar jeg at hun hadde rett. Jeg levde lenge i håp om at det skulle gå fort over, behandlingene legen satt opp til meg og tonen han tok tydet på det. “Nå får du bad også, sånn at det trekker seg enda fortere tilbake!” Det gjør nemlig det, trekker seg tilbake altså. Sykdommen er kronisk, den kommer alltid til å være der, men den kan forsvinne og bli så godt som usynlig igjen. Jeg gleder meg til det skjer, da skal jeg gå i kjole i snøen om det så blir vinter før jeg får tilbake kroppen min. Jeg savner den sånn!

Nå har det gått 4 mnd og tusen behandlinger siden diagnonsen. Legens tone har blitt en helt annen. “Hvorfor har du så mye, da…? Hvorfor går det ikke bort?”

Jeg får behandling med bivirkninger en jente bare kan drømme om; ukentlige lysbehandlinger som opprettholder en gylden brunfarge og hår som vokser fortere. Jeg står i UV-stråler i bare 4 minutter, og blir brunere og blidere enn et solstudio noen gang har gjort meg før. Jeg trøstet meg med det i begynnelsen, at bivirkningene passet meg perfekt, før jeg visste hva slags sykdom jeg hadde med å gjøre. Hva faen er vitsen med å være så fantastisk brun når jeg ikke kan vise det frem til noen?

“Marie? Hvordan kan du la verden gå i grus over en så overfladisk sykdom, når faren din ikke kan gå for resten av livet og smiler ved middagsbordet allikevel…?”

Samvittigheten for at jeg har latt meg knekke av en leopardaktig kropp, når pappa er så sterk med en kropp som ikke virker i det hele tatt, tar liv av meg. Jeg kan fortsatt gå, jeg kan leve et helt normalt liv, det er ingen som ser at jeg er syk med mindre jeg skriker det ut, hva er det du gråter for, Marie?

Det lurer jeg på også….