June 1st, 2011

ubåthjerte

“Du….? Hva skjer hvis jeg bare roper ut navnet på dyret nå?”

Kapteinen i ubåten lo. Ingen hadde slått meg ned, sa han, men stemningen hadde blitt heller dårlig. Jeg så det for meg, hvordan blikkene til besetningen hadde drept meg hvis jeg vrinsket ombord eller begynte å legge ut om hva jeg holdt på med på fritiden da jeg var liten. I en ubåt snakker de ikke om bestevennen til Lucky Luke på grunn av overtro. Dyret dro likvognene i gamle dager, og det siste du vil komme inn på når du er på havets bunn er noe som kan forbindes med døden.

Det er ikke lov å ta med seg beskjærte blomster ombord heller, fordi det knyttes til begravelse, som igjen er et resultat av døden. (som om noen har behov for å ha med seg beskjærte blomster ned i en ubåt, liksom…) Anyways. De fortalte meg hvor utfordrende det er å føre en samtale om biler når man er ombord. Jeg mener…. “Hvor mange h–tekrefter ha…. Faen.”. Kapteinen sa at de selvfølgelig ikke var helt idioter, at de visste at det å si navnet på dyret sannsynligvis ikke ville sende dem i døden. Allikevel skvetter alle ubåtmennesker til når de hører det forbudte ordet. Tradisjonen med overtro er så gammel og sitter så dypt i miljøet at det bare har blitt sånn. Jeg digger det!

Ps. Det er forbudt å plystre også. Lyden du former med leppene dine høres ut som en åpen ventil, og det vil du egentlig ikke høre i en ubåt. Du kan heller ikke ta med deg gummistøvler, paraply eller bære eiendelene dine i en sekk. De to første betyr ulykke og det å bære sekk er “…sånt Hæren gjør.”. Hvis noen av mannskapet gjør noe av dette, må de betale med ølkasser!

Herregud. Må elske ubåtmiljøet. Må det!