June 29th, 2011

siktar mot toppen så långt jag kan nå

Fra Hove with love:


Disse svenske tjejorna vet å lage musikk! Veronica Maggios “snälla bli min” og Septembers “mikrofonkåt” er to av favorittsangene mine for tiden. Jeg gleder meg i hjel til Robyn kommer på scenen i morgen! Håper dere nyter sommeren, den er over igjen før du rekker å si SJØBUSE.

 

June 28th, 2011

you don’t love people because they’re beautiful, they’re beautiful because you love them

Å fordøye en kronisk hudsykdom gjør at jeg vekselsvis får vondt i magen og ler så piercingen rister. Fordøyelsen er ikke over, men å svelge det med bokstaver som bestikk og dere som tilskuere har definitivt økt forbrenningen.

“Psoriasis. Du kommer til å ha det resten av livet, men det kommer til å forsvinne og blusse opp igjen i perioder.”

Første periode har vart siden februar. Diagnosen ble satt i vinter og jeg har vært flekkete i snart et halvt år. I begynnelsen var det utrolig mange tanker som styrte meg over på “Evig singel. Ingen vil ha det her, det er ekkelt.” Jeg var så sta! Jeg skulle nekte meg selv å bli forelsket i noen, aldri i livet, hvis jeg ble det ville jeg bare bli såret når han stakkars jævelen oppdaget at jeg var for flekkete for han. Jeg skulle aldri vise meg frem til noen, jeg skammet meg, følte meg møkkete og fikk tårer i øynene av mitt eget speilbilde. JA, så tungt tok jeg det, jeg som ivrig prøver å overbevise andre om at utseendet ikke teller…

Det er løgn. Utseendet teller, men bare for din egen del. Det teller for at selvbildet ditt skal kunne glitre som et glansbilde, ikke for noe annet og ikke for noen andre. De feilene du ser ved deg selv vil de som bryr seg om deg se forbi. Leopardtendensene mine har ikke fått noen til å kaste opp enda, det er bare i mitt eget hode. Alt står på meg. Jeg forhåndsdømte hele verden og tenkte at alle kom til å tenke at jeg var ekkel å se på. Den tøffeste dommen fikk jeg altså selv. Jeg har trodd jeg har vært tankeleser, “æsj, så ekkelt..” tenker jeg at andre tenker, det er et tankemønster jeg prøver å komme meg ut av nå.

Du trenger ikke være så hard mot deg selv, Marie. Hvis prinsen i eventyret ditt hadde fått leopardflekker – hadde du revet av han kronen og gjort han om til frosk da? Er det så big deal, liksom, disse flekkene?

Etter jeg slapp leoparden fri har tankene skiftet retning. Forrige uke var jeg til og med på nippet til å sole meg ute med en kamerat – med oppbretta bukser! Fremgang, dere. Fremgang. Det at jeg har blottlagt dyret i meg på nett har gjort at jeg lettere klarer å vise meg frem offline, uten å måtte forklare så mye. De som kjenner meg forstår greia, de vet at jeg ser ut som jeg gjør, de driter i det, og de vet at jeg bearbeider det. Jeg får så mye ut av det her, leopardoppvisningen. Ikke bare får jeg titalls av daglige kommentarer på nettet om at jeg inspirerer og viser styrke, medsoldater har også kommet bort og sett på meg med respekt.

“Det var tøft gjort.” Dagen etter jeg slapp bomben.
“Hva da?” Jeg ler nervøst og later som jeg ikke skjønner en dritt av hva han snakker om.
“Sykdommen.”
“Åja, neida, det… Det ordner seg.”

Og så står jeg der og ser ut som jeg ønsker meg vekk derfra for alt i verden, selvom innsiden egentlig lyser stolthet og jeg mentalt gir han en klem. Det å vite at noen ser opp til meg fordi jeg tørr å være meg selv, med alle “feilene” det måtte innebære, har gjort meg tryggere på, jess – meg selv. Jeg visste dette ikke var en sykdom, det er en lærdom og nå prøver jeg å gi dere lekser ved å fortelle om den. La dere inspirere av hvor pent et utseendet som skiller seg ut blir tatt i mot, les gjennom kommentarene dere selv har skrevet og legg merke til at ingen egentlig bryr seg en dritt om hvordan andre ser ut.

Åh, dere gjør meg så glad!

June 27th, 2011

Shoot for the moon. Even if you miss it, you will land among the stars.

Husker dere 27. Juni 2010?







foto_privat

June 26th, 2011

leopardsummer

Hei, fine mennesker med tanker om at dere ikke er fine nok for resten av verden. Dere ER det.

Skjønnhetsidealene vi får servert på forsiden av magasinet og modellene i motebladene har ikke akkurat leopardhud de heller. Jeg er et avvik fra hvordan samfunnet mener det er “greit” å se ut. Jeg står fullstendig naken og forsvarsløs hvis noen har lyst til å fortelle meg hvor ekkel jeg er med kattedyrmønsteret mitt, rustningen la jeg ned i det øyeblikket jeg sluttet å sensurere bildene av meg selv og valgte å gå i manesjen med leoparden over hele meg. Publikum peker ikke og ler, slik jeg trodde de skulle gjøre, de gir stående applaus. Du forventer alltid det, ikke sant? Du forventer at andre henger seg opp i de feilene du ser ved deg selv, og så velger du heller å gjemme deg fordi du ikke strekker til. Hvor mange har fortalt meg at jeg, avviket sjæl, ikke er fin nok for resten av verden?

Ingen.

De som ikke applauderer tenker nok sitt, men de holder det iallfall for seg selv eller snur seg bort. Ser du et anderledes menneske på gata følger kanskje blikket ditt vedkommende litt lenger enn normalt, du tenker kanskje “wow, modig” eller “oi, sært“, og så er h*n glemt. Helt glemt! Det du mener er katastrofalt på deg selv, det du tenker du skal spare resten av verden for, er det ingen andre som bryr seg om. De ser det, tenker sitt og life goes on. Det er ikke hvordan kroppen din ser ut som betyr noe, det er hva du gjør med den, hvor du drar med den, ting du oppnår med den som outfit. Det er innsiden som teller, verdens viktigste klisjè. Dere sier jeg inspirerer ved å vise frem en kropp som ikke er “normal”, vær den inspirasjonskilden selv, dere. Gå ut og skinn, ikke gjør diamant om til kull, som Kaizers ville sagt. Peniser! (Som i at dere er pene, altså. Pene mennesker i flertall.)

Herregud, nå sklir jeg helt ut, her. Jeg skulle egentlig bare fortelle dere at jeg har pakket og er klar for Hove, og gleder meg som en unge til festivalen! Reiser i morgen, til Robyn, Kaizers Orchestra, sol, sommer. Det er ferie og jeg elsker det!

Bart ut!

June 25th, 2011

selve orgasmen på førstegangstjenesten

Fordelen med å være i Forsvaret i to år er at soldatene jeg blir kjent med gjennom årene alltid skal dimme, og det gjør de ikke uten å arrangere dimmefester! Selvfølgelig er det trist at de kommer og går inn og ut av livet mitt på den måten, men… Fest! For å sitere medredaktøren min i russeavisen vi lagde i 2009;

Ferden fra rekruttskolen til dimisjon fra førstegangtjenesten er som et 1 år langt samleie hvor dimmefesten er orgasmen. “Orgasmer skal nytes, gjerne sammen med alkohol og noen du er glad i. Eller no’ sånt.” Dimme læll!

Uansett. Da jeg bodde i Tigerstaden og tjenestegjorde hos Forsvarets mediesenter noen måneder i fjor, ble jeg kjent med de tigersoldatene som dimmer i sommer. I går hadde Espen dimmefest, og det er det sy…. I Hællæwood setter vi på CD-spilleren og slenger pølsene på grillen når det er fest, liksom. Nøyer oss med det. I Asker serverer de 7 stjerners middag og rigger et anlegg tatt ut av en annen verden, som sender lydbølger herfra til månen. Herregud!


Espen og Andreas.

Det var så bra i går! Nå gjør jeg meg klar til å dra på ny fest, så jeg har egentlig ikke tid til å snakke med dere før i morgen. Dette er forresten innlegg nr 1000 på supermarie.net! Jeg skulle egentlig gjøre big deal ut av det med ønskeinnlegg fra dere og hæla i taket, men jeg fikk prestasjonsangst av alle forslagene dere sendte på face og føttene ble kalde. Jeg skal lage mange av de innleggene dere foreslo, altså, men innlegg nr 1000 får snart et punktum. <- Der, blant annet. <- Og der. <- ET TIL! Åh, denne kan vi dra langt!

Nei, må løpe. Takk for de forrige 1000, dere, gjør dere klar for 1000 nye! Dere er en fantastisk hær å skrive for! Hjerte.

June 23rd, 2011

alltid foralltid

Det fantes ikke et finere sted å se verden fra enn mellom to lange, hvite ører. De rammet inn havet og skogen så perfekt da jeg klamret meg fast i manen for ikke å miste balansen når hun klatret energisk opp skråningene, hoppet bekymret rundt i strandkanten eller bykset tappert over hinderne vi møtte. Hun var et nervevrak, akkurat som meg. Vi passet perfekt! Hun skjøt alltid hodet opp i taket hver gang jeg kastet armene mine rundt halsen hennes og ga henne tidenes klem som hadde utgangspunkt i lykke. Utrykket hennes lyste fornærmet og “ikke ta på meg”, akkurat det samme lyset jeg slår på når noen gir meg en klem. Jeg så mye av meg selv i det dyret. Nå gjør jeg det fysisk også, de mørkebrune prikkene på den hvite, elegante kroppen. Du och jäg, hesten… Du och jäg.

Jeg har aldri vært roligere enn da jeg stod i boksen og kjente den varme pusten hennes mot hendene mine på kalde vinterkvelder. Jeg kunne speile meg i de store, mørke øynene og bare være hos henne i flere timer. Årene med henne var et eventyr. Verden stod alltid på pause når jeg var med deg. Hun var et fristed på fire bein, med verdens største hjerte og en personlighet som kunne smelte fjell. Hvorfor hun måtte dø klarte jeg aldri å forstå.

Men eventyr har ikke alltid en lykkelig slutt, har de vel?


fotopriv_2005_Kristine, Diiwa og meg.

June 22nd, 2011

konkurranse for de søte med innovertiss

Nå har dere vært så nydelige så lenge at nå fortjener dere en konkurranse! Dette er bare èn av tre som kommer på bloggen i løpet av sommeren, så ikke fortvil om dere ikke vinner denne gangen eller føler at kjønnet dere blir ekskludert….. (Sorry, gutta).

Libresse iallfall, har fått nye tamponger med smart åpning. Nå kan du vri midt på den slik at plasten løsner og du slipper at den kleber seg til fingrene og havner alle andre steder enn i søppelkassa. Åh GUD, jeg hater når det skjer…. Den kommer i seks forskjellige mønstre og høres veldig ålreit ut, men hva HETER den?

a. Twist and Open
b. Six Twists
c. Twist

Skriv svaralternativ a, b eller c + e-postadresse i kommentarfeltet, så trekker jeg en heldig vinner blant de som svarer riktig. Premien er et halvårsabonnoment fra Libresse. To av dere får også trøstepremie, etuiet dere ser på bildet under.

Konkurransen avsluttes når jeg er hjemme fra Hovefestivalen, 2. juli.

Lykke til!


Innlegget er skrevet i samarbeid med Libresse. Rrrreklame!

AVSLUTTET! Takk for alt!

June 22nd, 2011

snälla bli min

June 21st, 2011

snälla ge mig två sekunder

Da jeg var liten hadde jeg et papirhjerte en av mine beste venninner hadde laget til meg, hvor jeg skrev ned navnet på gutten jeg likte. “Petter“. Når jeg forelsket meg på ny, skrev jeg et nytt navn på et nytt papirstykke og teipet det over det forrige hjertesukket. Hver eneste gang. “Petter”. “Jarle”. “Daniel”. Hvis det var en ulykkelig forelskelse, laget jeg en rift midt i papirhjertet og teipet det sammen igjen så fort jeg gikk på trynet for en ny gutt. Når jeg tar opp papirhjertet idag, kan jeg bla bakover i lappene, finne navnene på alle forelskelsene jeg har hatt gjennom tenårene, og le hysterisk når jeg tenker tilbake. Jeg var håpløs!

Jeg er fortsatt håpløs. Skal det være sånn? Papirhjerteprosessen med forelskelser som overlapper hverandre… “(hans navn her)” Er det riktig? Når ble hjertet en stafettpinne for menn som får det til å kile i magen og blomstre i kinnene? Jeg har flyttet kjærligheten min fra gutt til gutt helt siden jeg var skolejente. De roter det alltid til bak ribbeina, frikeløper sin vei og jeg sprinter etter. De løper til jeg ikke klarer å holde følge lenger, til jeg går skikkelig på trynet og så kaster de pinnen videre før de blir borte. Jeg rekker så vidt å stable meg på beina igjen før jeg må samle sammen hjertebitene og starte på et nytt maraton. Og ingen står med vannflaske og heier underveis, det her må du klare alene.

Hvorfor er det sånn? man like noen hele tiden, tenke på noen hvert sekund og være sommerfuglenes lune hjem, uten pauser, hele livet? Får aldri muskelen på størrelse med en knyttneve fri? Får tankene noen gang hvile? Tenk å en dag kunne ligge på ryggen i gresset, sammenligne skyene med dyr og smile uten at noen er involvert i det smilet. Tenk å kunne le og være lykkelig, helt uavhengig om han gir deg oppmerksomhet eller ikke. Kommer den dagen hvor du kan høre gjennom spillelistene på spotify uten å automatisk lete etter setninger som beskriver hvordan du har det uten han? Kommer den dagen hvor det ikke ER en “han” i hjerte og sinn?

Jeg venter fremdeles.

June 20th, 2011

“I don’t like standard beauty – there is no beauty without strangeness.”




fotopriv. 2. juni 2011.