Tidligere sider i ubåtdagboken: dag 1, dag 2

26. Mai kl 18:17

Hahaha! Jeg var litt for ivrig med spakene, hele ubåten gikk så brutalt ned mot bunnen at ting fløy veggimellom rundt her inne. Herregud… Hele beistet ble til en sinnsyk nedoverbakke, en av besetningen fikk en brødfjøl slengt i ryggen og de som lå i bikka si og sov gjorde plutselig ikke det lenger, når madrassen og halve kroppen ble kastet ut av bokhyllesengene… Dere har sett Titanic, ikke sant? Når den knekker i to og den ene deln står så bratt at alt av løse gjenstander forlater åstedet? Den situasjonen…. Jeg slapp alt jeg hadde av spaker i panikk og lot læremesteren min redde oss inn igjen. Mannskapet bare lo, det gjorde jeg også – mest fordi jeg måtte bearbeide sjokket jeg fikk over hva jeg akkurat hadde gjort.

Bortsett fra det var jeg egentlig ganske flink! Det var nesten som å styre et fly, bare at jeg fikk litt mer å konsentrere meg om her nede enn jeg fikk i himmelen. Der oppe styrte jeg bare spakene, piloten tok seg av resten, her nede var det tunga rett i munnen og tusen forskjellige ting å følge med på. Båten må ligge noenlunde rett, kursen må være riktig, dybden må være i henhold til ordren, farten må tilpasses og… VM i multitasking! Sykt gøy, så langt det går å være ”gøy” å styre en krigsmaskin… Jeg glemmer ikke oppgaven til udyret helt i ekstasen over å få være med, det er maskiner som den her som skal forsvare landet hvis noe skulle skje.

Etter å ha styrt båten i ca 20 min, overlot jeg kontrollen til de som kan det igjen. Jeg var ruset på opplevelsen en liten stund, før jeg slo meg ned ved siden av sonar-guttene, de som hører på vannet. De snakket om hvor slitsomt det er når hvalene begynner å gnåle, og at de muligens var de eneste i verden som HATER delfiner. Skrikene deres er visst forferdelige. Jeg så for meg et postkort med de nydelige, sølvgrå dyrene på og nikket. De eneste i verden. Jeg ble overrasket over hvilket dyr som virkelig var det verste å høre lyden av; REKER. Haha! Jævla rekene.

Jeg vil også høre en reke reke! Vannet ville ikke snakke med meg, når jeg satt meg ned og prøvde sonar….

Det ”brant” i messa (spiserommet) i dag også. Jeg prøvde febrilsk å huske sikkerhetsbriefen jeg hadde fått for å vite hva jeg skulle gjøre hvis det skulle oppstå en situasjon, men jeg surret som vanlig… Det tok ikke SÅ lang tid før jeg fikk på meg beskyttelse og oksygenmaske, men hadde brannen vært ekte tror jeg fint jeg hadde strøket med. Det må være det verste stedet i hele verden å oppleve brann, på havets bunn innestengt i en blikkboks. Måtte det aldri skje!

Mingle videre, snakkes!

Kommer mer!

Når F-16 skjærer gjennom himmelen over deg og gir deg frysninger, når uniformen din tiltrekker seg eldre menn som humrer når du med glimt i øyet spør om de vil bli rekruttert før de fyrer løs med sin egen militærhistorie. Når du ser katalogene du selv har designet bli med publikum hjem, når pilotene du forlenget livet med kvelden i forveien flyr i spektakulær stil over folkemengden, solstrålene lager fregner i mammas kunstverk og alt utløser et smil som kunne lyst opp en hel planet. Den følelsen.

I går var den følelsen, også kalt flyshow, på Kjeller og jeg jobbet  i rekrutteringsstanden – akkurat som i fjor! Elsker det! Solfrid og jeg tøffet oss i uniform og spilte med ord. Det tok helt av, skulle tro vi var på en flyplass…. Også var vi det ;ppPPppPP

F(abelaktig)-16. Jeg er forelsket i lyden av den.

Så forelsket at jeg prioriterer å ta bilder i stedet for å beskytte hørselen.

Det kom en leser med utovertiss bort igår og spurte om jeg var hun som blogget, hun som hadde en sånn…. “…i bånd?” og så mimet han at han hadde noe i bånd. “Hehe, tissen.“, tenkte jeg og nikket fornøyd. Jeg elsker at dere kommer bort, leserne, hadde det ikke vært for at jeg er et ikke-ta-på-meg-menneske hadde jeg gitt dere en klem!

Seakinglove med noe annet i bånd.

Orgasmisk. foto: priv

Fortsettelsen på ubåtdagboken kommer senere i dag, kult at dere liker den!