Archives for the Month of May, 2011

undervannslivet dag 3

27. Mai

Hei!

Den siste natten under havet gikk ganske rolig for seg. Jeg fikk med meg en siste øvelse på kvelden før jeg gikk og la meg, og sov helt til….

Kl 05:15 ca.

Jeg skjønte at noe skulle skje, men en indre stemme prøvde å overtale meg til å bli liggende mens alle de andre kravlet seg ut i stilling. Stemmen i hodet hvisket noe om at jeg bare kunne sove videre, og la til at jeg var veldig pen og et fantastisk menneske. Jeg tenkte at det var lurt å høre på han, det siste han sa var jo sant, så jeg lukket øynene for å sove videre. Da kom (heldigvis) en blåkledd og prøvde igjen; “…..på plass!”. Da rullet jeg elegant ut av bokhylla og løp ut til der det skjedde. Det var en operativ øvelse, utrolig spennende, etterfulgt av et siste måltid på havets bunn. Det er så kult å se andre deler av Forsvaret enn bare himmel og… himmel!

Etter froksten begynte vi på oppturen.

Kl 08:45…

..dukket ubåten opp i overflaten. Vi gled stille inn mot land, og jeg var ikke veldig sen med å krabbe opp og ut til verden igjen. Det var en helt ny følelse, det å stå på toppen av en ubåt etter å ha vært tre dager under det våte element. Det var som å fysisk krysse av “Kjøre ubåt” på listen over ting å gjøre før jeg dør. Fantastisk!


Er det hull er det håp! Det første synet som møtte meg da jeg kravlet opp av luken var….


SOL, ellernoe? I Bergen? Jeg forventet egentlig å møte grunnen til at paraplyen ble oppfunnet, men solen var perfekt! Den skapte kronen på verket over finalen av et eventyr under vann. < Blir teksten min dypere nå, må jeg faktisk ha en ubåt igjen for å takle dybden.

ÅH, LIVET!


Hver gang besetningen jeg stod der sammen med så en annen vei, fortet jeg meg å ta bilder av meg selv. Haha! Jeg prøver så godt jeg kan å være en anonym blogger, skjønner dere, men det er ikke så veldig lett….

 


Spesielt ikke når jeg vil ha bilder av meg og ubåten, og ubåten ikke har et eneste sted å kjøre selvutløsermetoden på. Jeg la fra meg anonym og ble “blogger’n” (som de egentlig kalte meg hele turen, til min store forskrekkelse) et sekund eller to, for at sjømannen kunne fange øyeblikket i pixler for meg. Beistet er 60 m langt, dere. Innvendig føles det som 6.

 


Deler av besetningen! Bra mennesker!

Og.. Det var det. Herregud, for en opplevelse! Moss Avis har skrevet om den her. Jeg skal fortelle dere om overtroen rundt dyret-vi-ikke-snakker-om, avskårne blomster og plystreforbudet senere!

Smil

undervannslivet dag 2 – pt II

Tidligere sider i ubåtdagboken: dag 1, dag 2

26. Mai kl 18:17

Hahaha! Jeg var litt for ivrig med spakene, hele ubåten gikk så brutalt ned mot bunnen at ting fløy veggimellom rundt her inne. Herregud… Hele beistet ble til en sinnsyk nedoverbakke, en av besetningen fikk en brødfjøl slengt i ryggen og de som lå i bikka si og sov gjorde plutselig ikke det lenger, når madrassen og halve kroppen ble kastet ut av bokhyllesengene… Dere har sett Titanic, ikke sant? Når den knekker i to og den ene deln står så bratt at alt av løse gjenstander forlater åstedet? Den situasjonen…. Jeg slapp alt jeg hadde av spaker i panikk og lot læremesteren min redde oss inn igjen. Mannskapet bare lo, det gjorde jeg også – mest fordi jeg måtte bearbeide sjokket jeg fikk over hva jeg akkurat hadde gjort.

Bortsett fra det var jeg egentlig ganske flink! Det var nesten som å styre et fly, bare at jeg fikk litt mer å konsentrere meg om her nede enn jeg fikk i himmelen. Der oppe styrte jeg bare spakene, piloten tok seg av resten, her nede var det tunga rett i munnen og tusen forskjellige ting å følge med på. Båten må ligge noenlunde rett, kursen må være riktig, dybden må være i henhold til ordren, farten må tilpasses og… VM i multitasking! Sykt gøy, så langt det går å være ”gøy” å styre en krigsmaskin… Jeg glemmer ikke oppgaven til udyret helt i ekstasen over å få være med, det er maskiner som den her som skal forsvare landet hvis noe skulle skje.

Etter å ha styrt båten i ca 20 min, overlot jeg kontrollen til de som kan det igjen. Jeg var ruset på opplevelsen en liten stund, før jeg slo meg ned ved siden av sonar-guttene, de som hører på vannet. De snakket om hvor slitsomt det er når hvalene begynner å gnåle, og at de muligens var de eneste i verden som HATER delfiner. Skrikene deres er visst forferdelige. Jeg så for meg et postkort med de nydelige, sølvgrå dyrene på og nikket. De eneste i verden. Jeg ble overrasket over hvilket dyr som virkelig var det verste å høre lyden av; REKER. Haha! Jævla rekene.

Jeg vil også høre en reke reke! Vannet ville ikke snakke med meg, når jeg satt meg ned og prøvde sonar….

Det ”brant” i messa (spiserommet) i dag også. Jeg prøvde febrilsk å huske sikkerhetsbriefen jeg hadde fått for å vite hva jeg skulle gjøre hvis det skulle oppstå en situasjon, men jeg surret som vanlig… Det tok ikke SÅ lang tid før jeg fikk på meg beskyttelse og oksygenmaske, men hadde brannen vært ekte tror jeg fint jeg hadde strøket med. Det må være det verste stedet i hele verden å oppleve brann, på havets bunn innestengt i en blikkboks. Måtte det aldri skje!

Mingle videre, snakkes!

Kommer mer!

fly on the wings of love

Når F-16 skjærer gjennom himmelen over deg og gir deg frysninger, når uniformen din tiltrekker seg eldre menn som humrer når du med glimt i øyet spør om de vil bli rekruttert før de fyrer løs med sin egen militærhistorie. Når du ser katalogene du selv har designet bli med publikum hjem, når pilotene du forlenget livet med kvelden i forveien flyr i spektakulær stil over folkemengden, solstrålene lager fregner i mammas kunstverk og alt utløser et smil som kunne lyst opp en hel planet. Den følelsen.


I går var den følelsen, også kalt flyshow, på Kjeller og jeg jobbet  i rekrutteringsstanden – akkurat som i fjor! Elsker det! Solfrid og jeg tøffet oss i uniform og spilte med ord. Det tok helt av, skulle tro vi var på en flyplass…. Også var vi det ;ppPPppPP


F(abelaktig)-16. Jeg er forelsket i lyden av den.


Så forelsket at jeg prioriterer å ta bilder i stedet for å beskytte hørselen.

Det kom en leser med utovertiss bort igår og spurte om jeg var hun som blogget, hun som hadde en sånn…. “…i bånd?” og så mimet han at han hadde noe i bånd. “Hehe, tissen.“, tenkte jeg og nikket fornøyd. Jeg elsker at dere kommer bort, leserne, hadde det ikke vært for at jeg er et ikke-ta-på-meg-menneske hadde jeg gitt dere en klem!


Seakinglove med noe annet i bånd.


Orgasmisk. foto: priv

Fortsettelsen på ubåtdagboken kommer senere i dag, kult at dere liker den!

undervannslivet dag 2

Fortsettelse på dagboken jeg skrev mens jeg var i ubåten:

God morgen der oppe!

Vi har akkurat spist frokost, maten her er helt utrolig. Nybakt brød til hvert måltid, i går kveld kom kokka med nystekte kanelsnurrer til kvelden og jeg får vann i munn av å bare tenke på hvor god middagen må være her nede, når noe så enkelt som brødmat smaker himmelsk. Gleder mej!

Nå er vi midt i en øvelse og går snart i angrep på et skip som driver og leter etter oss i skrivende stund. De bruker en fugl under vann (det høres iallfall sånn ut) for å finne oss, tror det kan ta sin tid….

Jeg kan fortelle om natten så lenge, da, mens vi venter på å bli funnet.

Kl 00:noe

Vi gikk endelig under for å bli der! Etter natten i fosterstilling på toget, var jeg ganske trøtt etter hvert så jeg gikk rett til sengs etter undergangen og lot de måle støy i fred. Selv om alle har sine oppgaver å drive med her nede, er alle dødshyggelige mot besøket sitt, smiler og er lette å prate med. Jeg hørte i forkant at miljøet her nede er veldig sært og kanskje litt reservert…. Enten er jeg like sær og reservert selv, eller så er det motsatte bevist. Fin gjeng!

Jeg vet ikke hva klokken var, men jeg våknet i løpet av natten av voldsom sjø. Se for dere en sånn rød eller grønn bøye som dupper i havet for å vise vei for båtene, sånn som klikker i vinkler i takt med de ville bølgene. Det føltes som jeg satt INNI en sånn. Ubåten ble slått rundt av havet utenfor, og jeg er sjeleglad for at jeg ikke har anlegg for å bli sjøsyk for da hadde jeg sikkert ligget og vrengt innvollene mine resten av turen. Det gikk helt fint, og da vi dykket litt dypere ble båten rolig igjen. Man merker ikke at man er under vann i det hele tatt, det trykket jeg forventet å kjenne er liksom ikke her.

Herregud, jeg er i en ubåt? Okey…?

Kl 05:30

Jeg ble vekket grytidlig og fortalt at båten skulle gå helt ned på max dybde, og at det var noe jeg burde få med meg. Man sover i uniformsbukse og t-skjorte her nede, så jeg kunne bare rulle ut på gulvet fra bokhyllesengen min, hoppe i sandalene og gå ut til rommet der alt skjer. Der satt jeg meg ned og ble helt opphengt i tallet som viste hvor dypt vi lå. Den gikk bare nedover og nedover. Vi nådde til slutt max, og det føltes egentlig ikke noe annerledes enn da vi lå ”oppe” på 30 m dyp. Kult å tenke på at jeg har vært der, iallfall! Kulere enn å tenke på at jeg nådde 30 små.

 

Kl 07:30

FROKOST! Jeg sovnet som en stein etter å ha vært med på max-dybde reisen, og ble vekket til frokost. Det er tre måltider om dagen her, frokost, middag og kveldsmat. Kokka setter også frem fruktfat og andre mellom-måltider så jeg tror ikke akkurat man trenger å bekymre seg for sulten her nede.

”Angrepslag på plass!” sa folk! Nå er det action igjen, brb!


Bokhyllene vi sover i, min plass er den til høyre. Det var så vidt jeg kunne ligge med knærne opp, altså! Og det går ikke an å sitte, jeg måtte faktisk rulle ut på gulvet for å kunne reise meg opp. Haha.

Kl 15:13

Vi hadde tre mål å ta ut i stad. De lette etter oss i havet ved å sende ut fuglelyder under vann som liksom skulle ”treffe” ubåten og avsløre posisjonen vår, men det skjedde jo aldri og plutselig hadde vi senket alle sammen. Winning!

Jeg har sovet mellom alt som har skjedd her i dag, og da jeg sovnet etter angrepet sov jeg helt frem til middagen halv to. Herregud, som den knullet i munn. Kokka hadde laget en pastarett, med jordebær og fløte til dessert. Det er helt utrolig hva hun får til, med tanke på hvor lite kjøkkenet (byssa) er her nede! Jeg gruer meg nesten til å komme tilbake til Rygge, maten der er i en helt annen liga. (No offence, kjøkkenet.)

Etter middagen satt jeg meg i rommet hvor alt skjer, der fastslo de at ”blogger’n må kjøre båten”, så nå venter jeg egentlig bare på det!

Faen, jeg skulle ta bloggbilde også kom det noen… Det er så vanskelig å være diskrè blogger her nede når det er så liten plass. Jeg hater at folk ser på når jeg skriver og hater enda mer at noen ser det når jeg tar bilder av meg selv.
Utfordringer, utfordringer, utfordringer….

 

undervannslivet dag 1

Her er dagboken jeg skrev mens jeg var ombord i ubåten. God lesing!

Hei landkrabbebarna!

Kl 18:06

Nå sitter jeg i ubåten, KNM Utstein, like utenfor Haakonsvern i Bergen og skriver. Jeg har akkurat fått utdelt ”bikke” (soveplass), den ser ut som nederste hylle i en bokhylle – bare med madrass på. Alt er så sjarmerende trangt her! Det eneste privatlivet man får er hvis man legger seg på bikkeplassen sin og trekker forbi en 2 cm tykk gardin, eller går på do. I stad hørte jeg ”Nå har du fått sånn langt øyenbrynhår igjen…” ute fra gangen, det sier egentlig det meste om hvor tett på hverandre man bor her inne, haha!


Innsiden av Utstein, intimt og hyggelig å passere noen i gangen. Døren som står åpen er døren inn til doen, og den hvite døren bak der igjen er dusj.

På en annen side virker det ikke som privatliv er noe must her nede heller. Stemningen er så avslappet og hyggelig at det liksom ikke gjør noe at du sover i en bokhylle eller har ansiktshårkontroll på soldatene rundt deg. Det er som å leve i en gruppeklem!

Jeg har akkurat kommet inn fra å sitte på toppen av ubåten mens den gled ut fra kaia. Den er fascinerende lydløs!! Vi har ikke gått under overflaten enda, men jeg tror det er like før. Jeg er egentlig  dødsspent og full av forventninger, men så fort en blåkledd åpner kjeften dør spenningen ut igjen… Det er visst ingenting, du merker det nesten ikke og ”…plutselig er du under.”

Gledesdrepere….

Ps. De har hengt opp blogginnlegget mitt og spørsmålene deres i gangen her! Jeg måtte smile når jeg så at de hadde strøket over navnet-på-dyret-vi-ikke-kan-si flere steder, det var et par av dere som hadde skrevet det i kommentarfeltet. Riskikabelt, dere. Risikabelt…..

Kl 21:etellerannet

Så gikk vi under, da! Det stemte det de sa, om at vi plutselig var under vann uten å egentlig ha fått følelsen av å gå under i det hele tatt.  Det eneste som kunne minne om en undergang var at båten begynte å gå litt på skrå, og gulvet plutselig føltes som en liten  nedoverbakke.

Vi kom ikke lenger enn 11 m under overflaten og var der ikke lenger enn 5 min, før det kom surklelyder, mannskapet erklærte lekkasje og styrte Utstein opp igjen.  Jeg burde sikkert blitt nervøs og skreket at jeg ville inn på land igjen, men alle var så rolige og det så ut som de visste akkurat hva de skulle gjøre, så jeg fikk aldri den følelsen av at ting ikke var som det skulle.

Mannskapet begynte å spekulere i hvorfor lekkasjen hadde oppstått, og jeg som nykommer i ubåtmiljøet fikk blikkene med en gang. ”Har du en tatovering av dyret du ikke har fortalt om?” ”Har du med deg Levis-bukser…?” (Logoen har dyret på seg, dyret som er forbudt å si navnet på i en ubåt fordi det bringer ulykke. Overtro.) Jeg renvasket meg ganske raskt og innrømmet til og med at jeg faktisk hadde hatt en nøkkelring med dyret på, på vesken jeg dro med meg om bord, men at jeg hadde revet den av og kastet den på land før vi dro ut. Nøkkelringen var egentlig en gave, men jeg ble kjempestresset av å tenke på at HVIS noe skulle skje, og jeg hadde hatt med dyret, kunne jeg aldri tilgitt meg selv. Så jeg kvittet meg med den…

….

Okey. Jeg har blitt yrkesskadet allerede….

Vi har ligget i overflaten i noen timer nå, og nå når vi egentlig kan dykke igjen (lekkasjen var ikke til fare for noe) må vi vente på at en bråkete steinhuggerbåt skal gjøre seg ferdig. De skal nemlig ta en støymåling, måle hvor mye lyd ubåten gir fra seg når den beveger seg rundt under vann, og da må omgivelsene holde kjeft.
Og så gjör dom inte det ;ppPPppPP

Vente, vente, vente…..

Kommer mer i morgen!

 

hei overflaten

Tenk at jeg skulle synke så dypt, dere… Jeg er fortsatt supergira og helt i hundre etter å ha vært to døgn under vann i en av Sjøforsvarets ubåter. Vi la til kaia kl 9 i dag tidlig, ekstasen har enda ikke lagt seg til noen jævla kai. Jeg har så mye å fortelle dere at jeg nesten ikke klarer å sitte stille, det eneste som stopper meg fra å løpe rundt og være helt ape er folkeskikken min. Jeg er på flyplassen og prøver så godt jeg kan å oppføre meg i henhold til det samfunnet forventer, jobber på spreng for å unngå å kaste bagasjen min veggimellom av fryd. Det er faktisk litt av en anstrengelse. Bare det å ikke skrive tusen utropstegn etter hver setning er fader meg en utfordring! (!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!)

Jeg har masse bilder og dagbok jeg gleder meg til å dele med dere, måtte bare gi dere et livstegn! Det var nemlig spenning nok til at jeg et øyeblikk tenkte at jeg nærmet meg slutten. Det tenkte jeg, mens resten av besetningen lo… Haha! Wait for it!

den dagen jeg Rygget

For akkurat ett år siden, 25. mai 2010, stod jeg hjemme i hagen og tok en høytidelig, militær avskjed med treet etter å ha strevet meg gjennom 11 ufrivillige sivile dager med overføringsperm* etter rekruttskolen på Madla.

Det var på tide å Rygge.

Etter å ha blitt formet og bygget opp i 8 uker under militær disiplin ville jeg ha alt på stell. Finstasen på, sjekk antrekk, flettet hestehale og hevet hode. Alt skulle være perfekt, jeg ville gi stjernene og vinklene i mitt nye hjem tidenes førsteinntrykk og overbevise dem om at de hadde valgt rett soldat til rett stilling.

Alle stillingene det var å velge mellom, herregud, for en jungel! Jeg søkte hundefører og militærpoliti på sesjon, og havnet i Luftforsvaret. Der åpnet det seg enda flere retninger i jungelen, hvor ER Tarzan og lianene når du trenger han? Jane da? Jeg ville bli presse- og informasjonsassistent, siklet på plassen som mediegrafikerlærling, brant virkelig for å bli VIP-sjåfør for selveste GIL**, ombestemte meg plutselig totalt og søkte til slutt terminalassistent (hva i alle…).

Det var før majoren sendt fra stjernehimmelen fanget oppmerksomheten min i gangen på intervjudagen på Madla.

Hun la ut om designoppdrag og Norgesreiser, snakket om å fikse lærlingplass på Rygge og farget fremtiden min med alt annet enn ombordstigning, bagasje på rullebånd og flyterminal under føttene, iallfall. Vi snakket grafisk designer/lærling/rekrutteringsassistent ved 137 Luftving! Jeg løp inn til damen på kontoret og fikk henne til å fjerne terminalsøknaden med en gang, og erstatte den med et nydelig design. Jeg DØDE etter å få ønsket mitt oppfylt, og hylte i ekstase da det i slutten av rekrutten ble erklært at stillingen var min. Lykkedagen!

Kl 12:00 presis på denne dagen for ett år siden, stod jeg bortkommen og forvirret utenfor mitt nåværende kontor og lurte på hvor i &/%$#”! jeg skulle. Fullstendig skrekkslagen etter mitt første møte alene med en vaktport inn til en militærbase. Jeg var så forvirret!

“Du kommer ikke inn uten adgangskort…”

?????

De TOK bankkortet mitt og ga meg et ubrukelig kort med et jævla fly på, som jeg ikke kunne bruke til NOE annet enn å bare VÆRE på leir. Herregud!

Jeg ringte nervøst til han som skulle være den nye sjefen min, og de tre stjernene på uniformen hans skremte liv av meg da han kom gående. Så langt i militærlivet hadde jeg “bare” vært omringet av fenriker, UB-korporaler, sersjanter og i verste fall en løytnant. Der kom KAPTEINEN, liksom.

“Her er vi på fornavn, ikke tenk på å gå i rett – det er så mange høye grader her at hvis du skal gå i rett hver gang de entrer rommet får du ikke tid til å gjøre annet.” Jeg fikk omvisning og gikk hilserunder, møtte den nye troppen min, ble stuet inn på et rom med tre andre jenter som hadde bodd der foralltid og ble helt lammet av inntrykk og alle de nye navnene jeg måtte forholde meg til. Som sosialt tilbakestående var det litt tøft å komme som den eneste nye inn i en gammel, sammensveiset tropp, men etter noen uker og sjenerte måneder falt det på plass og jeg kunne til slutt vaske rom, skyte “”på”" blink og stille fellesvask klar til inspeksjon som en del av min nye fosterfamilie.

Det tok ikke lang tid før jeg skjønte greia med adgangskort og fant meg til rette på Stjernebygget heller, på mitt aller første kontor. Jeg følte meg litt som en adoptert valp som fikk tildelt navn, halsbånd og vaksiner de første dagene. De klistret på meg avdelingsmerker, rundinger på uniformen og ga meg innføring i hvordan stjernekennelen fungerte. Den dagen jeg fikk NAVNET mitt på døren visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg sto bare og logret og tenkte at dette kom til å bli det beste året i mitt liv.

Det ble det også. TAKK, 137 Luftving! Jeg elsker at jeg fortsatt løper rundt og logrer i hælene dine, og jeg håper sånn på at jeg får være her i bånd helt til neste 25. mai også har blitt fortid. Hadde jeg faktisk VÆRT en hund hadde jeg sikkert tisset på basen for å markere at… Neida.

Når du først har lært å Rygge, vil du aldri gå forover igjen! (wordplay <3)

*Overføringsperm = fridager du kan være heldig (uheldig i mitt tilfelle, jeg hatet å bli sivil igjen, haha) og få fra den dagen du er ferdig på rekruttskolen og til den dagen du begynner på nytt tjenestested.
**GIL = Generalinspektør for Luftforsvaret, sjefen for hele Lufta

typisk Marie

“Hei Marie, du trenger ikke være i Bergen før rundt kl 12.”

“Jess, jeg tar fly hjemmefra Rygge til Bergen onsdag morgen! Det tar bare 50 min. så fantastisk enkelt og greit!”

Litt senere:

“ASKESKY NÆRMER SEG NORGE…..”

…..

Litt senere:

“ASKESKYEN HAR LAGT LOKK OVER BERGEN”

Seriøst……..

“Jaja, jeg tar natt-toget tirsdag kveld i stedet da, bestiller komfortplass og alt går bra. 5 timer å slå hjel i Bergen gjør ingenting, satser på solskinn og smil overalt.” (Jeg har ikke vært i Bergen før, kan du si.)

Mamma bare: “Toget blir sikkert fullt pga asken, har du kjøpt billett?”

STRESS!!!

Jeg får tak i billett, kommer meg omsider på toget fra Rygge, løper fornøyd inn i komfortavdelingen og ser til min store glede at jeg får hele vognen for meg selv! Så ser jeg på billetten.

……

Jeg hadde 9 timer med tog foran meg og presterte å kjøpe komfortbillett bare til den ene timen fra Rygge til Oslo, de 8 neste er med standardplass. God natt, sikkert….

Og nyhetene bare:
ASKESKYEN FORLATER NORGE.

Jammen for helvete!!

Bra jeg fikk en fantastisk start på reisen til havets bunn, da… Jeg fikk heldigvis lurt til meg komfortplass fra Oslo til Bergen også, og lå hele natten i fosterstilling over 2 seter med iPhonen i armene. Det første jeg legger merke til når jeg våkner igjen, etter tidenes dårligste søvn, er at det dyret du ikke har lov å si navnet på i en ubåt henger i en jævla nøkkelring på vesken jeg hadde tenkt til å ha med meg ned. Flaks at jeg oppdaget det da og ikke 30 m under vann, det kunne blitt tilstander!

Nå sitter jeg i Bergen, da, og har bare 4,5 timer igjen å slå hjel før jeg går under! Jeg gleder meg!

til Bergen

Jeg reiser i kveld, dere! I morgen forlater jeg jordas overflate og jeg gleder meg som et barn! Alle kommentarer om klaustrofobi og hvor kjedelig det er etter bare 40 minutter i havet har jeg latt prelle av, jeg vil finne ut av alt det der på egenhånd. Jeg vet absolutt ingenting, det nærmeste jeg har kommet ubåt er i filmen om Ariel som jeg så da jeg var liten. Jeg er dødsnysgjerrig!

Pakkelisten er ikke så lang, jeg fikk beskjed om å ta med musikk og bok til de stille periodene, kamera, uniform og sandaler. Jeg tar med meg sølveplet også, så jeg kan skrive om alt med en gang inntrykkene, følelsene og tankene kommer. Jeg skjønner egentlig ikke helt at jeg i morgen natt sover på havets bunn, jeg som ikke engang tørr å dykke i sjøen uten å holde meg for nesen og knipe igjen øynene mens jeg ser livet passere i revy.

Er det noe dere lurer på om livet under vann? Dere kan spørre om ubåt-spørsmål frem til i morgen formiddag, så skal jeg ta de med meg på dypet og prøve å finne svar!

støtt våre soldater