To ganger i året tar vi med oss grisetarmer, lomper og ketchup og drar ut gjennom dype skoger for å komme til et mål vi har sett oss ut på forhånd.
Der slår vi oss ned før noen andre gjør det, småprater litt om tiden som har gått siden sist vi møttes, hvor store barna har blitt, og hvor deilig været er. Og så skjer det alltid noe hinsides morsomt som gjør at vi kollapser i latter og har samtaleemner nok til alle våre fremtidige familietreff. Disse emnene kalles minner, og de dyrker vi to ganger årlig. Når vi møtes igjen på hytta i sommer kan dere banne på at vi skal le av fjorårets katastrofemarkise som blåste over ende mens vi satt og drakk kaffe. Hvis latter forlenger livet skal slekta mi leve evig.
Meg og min lille supernevø! Jeg har begynt å få tekken på han! Ikke verst det, til å være en som holder en baby for første gang som 20-åring. Vanligvis trekker jeg meg unna dem, de er skremmende. De, men ikke han. Oscar er bare søt. Eller sint. Han er søt til og med når han er sint.
Disse familietreffene…. Vi leker superteite selskapsleker jeg pleide å hate da jeg var 16, vi kaster hestesko og støvler, ler og gaper og så tar vi det fra starten igjen. Jeg hylte av ekstase da støvelen søskenbarnet til mamma kastet idag nesten traff et fremmed kjærestepar på et bord flere meter unna. Hysterisk!
Jeg har verdens galeste familie, jeg er overbevist, og jeg elsker det.
