“Du skjønner, det var så mange påmeldte på foredraget ditt at vi måtte flytte deg til et større rom.”

ÅJA, sa jeg, og tenkte på de 30 selvdesignet katalogene jeg hadde tatt med til de 30 elevene jeg trodde jeg skulle snakke for……… Det hadde tydeligvis skjedd en befolkningsvekst siden sist jeg mailet med skolen, de var plutselig i underkant av hundre (!!!) media og kommunkasjonselever som ville høre på… Øh. Hva var det de egentlig hørte på?

Jeg tror jeg snakket om “Blogging i Forsvaret”, det var iallfall det som var planen. Når nervene tar ovenhånd husker jeg aldri hva jeg egentlig har sagt etter at jeg lukker munnen for siste gang, men powerpointen min tyder på at jeg var innom temaet iallfall! Det er ikke dårlig bare det.

Barten er ikke tatt ned fra veggen altså, bildet er fra før barten ble født.

Herregud, alle øynene!!! Jeg tror dette er den største traileren jeg har møtt så langt. Skremmende nok å snakke foran mennesker i plenum, disse skulle liksom LÆRE noe i tillegg. Jaja. Stillheten, applausen og spørsmålene jeg fikk hinter vel til at jeg ikke sugde ut av en annen verden. (Fortsett å fortell deg selv det, du, Marie…. Da blir det til slutt sant.)

Jeg sitter fortsatt på kontoret og prøver å komme i land med Afghanistan. Første utkast til boken jeg designer er NESTEN ferdig, men nesten skyter jo ikke mann av hesten så jeg blir sikkert sittende her helt til jeg begynner på jobb igjen i morgen. Neidajoda.

Fortell meg noe hemmelig, a