Jeg tror han er det peneste mennesket jeg kan huske å ha sett i levende livet.

Han visste akkurat hva han skulle si for å fungere som honning for biene. Vi lagde en sverm på to foran ham. Jeg har aldri tipset en bartender så mye som jeg tipset Anders, herregud. Jeg skjønte at det var derfor han la ut honningen, men smaken var så søt at jeg lot meg lure allikevel. Smak av honning. “Do e sød, Marie.”

Vi håndhilste over bardisken og utvekslet navn. I mylderet av alle de menneskene som var på båten, husket han allikevel at jeg hadde brukt briller tidligere på dagen. “Har do tatt brillene af?” Jeg ble så overrasket at jeg nesten satt honningen i halsen. Han hadde vært et blikkfang av en uniformert servitør under middagen, men han serverte ikke oss, han hastet bare rundt og forbi. Allikevel hadde han fått med seg at jeg hadde tatt av brillene mine. Hadde jeg vært en ekte bie hadde jeg mistet brodden og slik blitt forsvarsløs. Ingen kan forsvare seg mot en offensiv sjarmør.

Jeg lurer på hvor mange snikbilder vi klarte å ta av han i løpet av turen? Haha! Han spurte hva vi drev med til vanlig, og hevet øyenbrynene da jeg erklærte meg militær. Imponerende, vel? Jeg tror det sto skrevet “STOLT!” i pannen min. Jeg ble sittende og kaste blikk i honningens retning hele kvelden. Han møtte av og til blikket mitt og smilte, jeg latet som ingenting og tok en sipp av glasset. Han satt på Rasmus Seebach med Natteravn, nå tenker jeg på Anders hver gang jeg hører på den. Det vil si i repeat.