Archives for the Month of April, 2011

er det sant, alt det de sier?

Hei, nå vet jeg hva vi gjør!

Spørsmålsrunde hvor spørsmålene bare begynner med “er det sant at…..”. Sladrehank skal selv ha bank, det er ikke sikkert jeg er lesbisk selvom jeg er i militæret, veitdu. Sannheten er at…. Den må dere finne ut av. Spør i vei, smil

ps, vinneren av påskekonkurransen ble Victoria, Victoria sjekk mailen din!
ps 2, tusen millioner takk for alle kommentarene på forrige innlegg, jeg skal vise de til mamma og pappa så blir de like glade som meg!

jeg har alltid vært en pappajente

Hei Marie! Kan du fortelle litt om faren din? Hvordan påvirker den sykdommen han har feks ved å snakke, kan han gå, eller er han lam? Jeg kan lese så mye jeg vil, men personlige erfaringer er best!

Hejj!

Kan jeg vel! Personlige erfaringer kommer senere i teksten, jeg kan begynne med å fortelle hva slags sykdom jeg snakker om.

Pappa har MS (multipel sklerose), en kronisk betennelsessykdom i det sentrale nervesystemet som kan forårsake forskjellige grader av uførhet. Noen får symptomer bare én gang, så går symptomene tilbake. Andre blir sterkt handikappede*.

Pappa er en av de som har blitt sterkt handikappet. Den tullebukken….

Er det ikke sprøtt at jeg som har levd med sykdommen i 16 år av 20 år faktisk måtte google MS for å kunne fortelle dere hva det egentlig er? Haha!
MS blir delt inn i to hovedformer; attakvis MS og progressiv MS. Attakvis MS er forbigående forverringer som varer over et par dager eller uker, før det helt eller delvis går tilbake igjen.

Ved progressiv MS øker symptomene langsomt og gradvis, uten noen gang å gå tilbake. Alle pasienter med progressiv MS vil derfor få permanent og gradvis økende invaliditet. Det er liksom “ikke arvelig”, men du kan jo se på farfaren min og onkelen til pappa (som også hadde MS) og lure på hva det er legene egentlig prøver å si. Du dør ikke av MS, men du dør med.*

Pappa har progressiv MS.

Paralellt med at broren min og jeg har vokst opp, har sykdommen gradvis tatt fra oss den aktive pappaen vi lekte med som små. Jeg er for ung til å i det hele tatt huske han på egne bein. I løpet av oppveksten min har han gått fra krykker, til rullator, til manuell rullestol til elektrisk beist. Den dagen han satt seg ned i den elektriske rullestolen, skjønte jeg at han aldri kom til å reise seg opp igjen. Han har aldri kunnet hente meg eller broren min på skolen (herregud, Marie, som om det var nødvendig, det var gangavstand….), kjørt oss til venner, sett meg ri på mine første dressurstevner (jeg kom på 3. plass!) eller trent fotball med broren min. Det er få steder som er rullestolvennlige, og noen ganger har han bare ikke orket.

Det har vært vondt å ikke kunne ha pappa tilstede under store øyeblikk i livet, allikevel har hans tilstedeværelse hjemme betydd utrolig mye. Han er mesterhjernen i familien, så der han ikke kunne (og kan) bidra med det fysiske har han alltid hatt hodet på plass. Han har hjulpet oss med lekser, sunget nattasanger og lært meg alt jeg kan om tegning. Alle normale pappating som å fikse, reparere og snekre har mamma gjort fysisk, men som regel etter kommandoer og råd fra pappa. Det er jeg så takknemlig for. :)

Det er krevende nok å ha en pappa og ektemann i rullestol, men tenk hvor mye tøffere det hadde vært hvis han ikke hadde vært med oss psykisk heller. Jeg er så glad for at det “bare” er kroppen hans som er rammet, selvom det i seg selv er urettferdig nok. Jeg er også glad for at han er den han er. Jeg mener MS, man blir manisk depressiv av mindre. Jeg vet at pappa er lei og frustrert over å ikke få til de minste ting lenger, men han har fortsatt humøret oppe og humoren i behold. Han viser også interesse for hva som skjer i livene våre, enda jeg hadde skjønt det hvis han hadde hatt nok med seg selv. Åååh, pappaen min! Ilu!

Pappa kan altså snakke, selvom sykdommen har preget taleevnen hans også. Han snakker mye saktere enn før, og volumet har blitt svakere. Han er ikke lam, men han kan ikke bruke beina allikevel. Så langt som sykdommen har kommet nå, er det egentlig lite han kan gjøre. Hendene skjelver for mye til at han klarer å løfte så mye som en gaffel eller holde i et glass, bare for å nevne noe. Han er stort sett avhengig av mamma for å kunne gjøre noe som helst. Mamma er fantastisk. Jeg ler så godt når hun skal mate pappa og glemmer seg bort og tar gaffelen hans OG hennes i sin egen munn. Haha!

Jæ. Det svarte vel på kommentaren + litt til, spør hvis det er noe mer dere lurer på. :) Jeg kan ikke svare på hvordan det er å være syk, men jeg kan svare så godt jeg kan utifra mitt ståsted som datter av en MS-rammet far. Og hvis noen kjenner noen som har MS eller selv har MS i familien: Husk at MS kommer i veldig, veldig mange forskjellige former. Alle blir ikke like syke som pappa har blitt, og medisinene har kommet mye lenger nå enn da han ble syk.

Det er sykdommer som denne som gjør at jeg vil leve livet mens jeg kan. Du vet aldri om du blir rammet av en sykdom eller kommer utfor en ulykke. Du tenker alltid at det ikke skjer deg – det tenkte sikkert pappa også, før han satt seg ned og aldri kom seg opp igjen.

*kilde: ms.no

superpåske


fotopriv____ iloveyoupåske

påskekonkurranse

Dere er utgangspunktet i alt jeg har opplevd og oppnådd med bloggen det siste året, og jeg får aldri, aldri, aldri nok av kommentarene deres, tilbakemeldingene jeg får, mailene dere sender og de håndskrevne brevene ut av det blå. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi sett for meg at jeg en dag skulle fange oppmerksomheten til flere tusen mennesker, men herregud så glad jeg er for at dere kom inn i livet mitt! Til og med venninnene mine skryter av dere når jeg møter de, hvis ikke DET sier alt så vet ikke jeg.

“Seriøst, JEG blir glad av leserne dine, Marie! De er så bra!”

Jeg vil så gjerne gi noe tilbake, så i samarbeid med søte Kathrine og Flamingo.no kan dere vinne et helt sett med bartetatoveringer! Det eneste dere trenger å gjøre er å skrive en setning som inneholder ordet “bart” i kommentarfeltet, så trekker jeg en av dere som får tilsendt et brett med barter i posten. Livet med bart på fingeren er fabelaktig, folk som ikke har sett den før smiler og ler når jeg drar frem tatoveringen min i tide og utide. Smilprodusenten!

Husk å legg ved kontaktinformasjon så jeg får tak i dere, da :-)

Lykke til og GLAD PÅSK!

AVSLUTTET!

løper om kapp med påskeharen

“Skal du ha påskeegg i år også, Marie?”
“Er jeg ikke ungen din i år også, mamma?”
“Jo…”

My point exactly…..

Nå skal jeg ut og jogge sånn at jeg kan spise påskeegget med god samvittighet. Jeg lukter allerede svette etter å ha reist hjem fra L, så jeg kan jo like godt jogge på meg en grunn til å lukte nettopp det.

I fare for å ligne en treningsblogg, skal jeg bare nevne for dere i en bisetning at jeg har gått opp fra 0 til 2 militære pushups igjen! Det høyeste antallet jeg har vært oppe på er 3, helt til jeg ble grepet av latskapen igjen og rykket tilbake til start. Det er bare å mobbe meg for å ha vært i Forsvaret i 1 år og 1 måned uten å klare en eneste militær pushup, forresten. Jeg er vant til det. Jeg har lovet meg selv at jeg skal klare minst 10 før januar, da går nemlig lærlingkontrakten ut og drømmen er å bli sendt på GBK* og bli sersjant etter bestått fagprøve.

10 usle pushups, Marie. Det klarer du.

(innlegget er laget etter mitt eget treningstips nr 1.: Ta bilde av deg selv i treningsklær og legg ut på face, blogg, whatever. Da innbiller du alle vennene/følgerne dine at du faktisk er flink og skal trene, og hvis du DA ikke trener blir du spist av samvittighetsbikkja. Bjeff. Flere tips her)

Klar ferdig gå!

*Grunnleggende Befalskurs

introducing the supermeter

Dere har sikkert sett det allerede, men jeg har født en ny header og et nytt supermeter til oss!

Supermeteret har vært veldig diskrè i det siste, så jeg kan introdusere dere nye for han så dere henger med videre :)

Hver gang jeg gjør noe mot normalt supert eller fullstendig elendig slår det ut på det såkalte “supermeteret”, som har stått giv akt i snart ett år og hoppet frem og tilbake – avhengig av de tallene gulrotsjefen har liret av seg i tide og utide. (“Gulrotsjefen” er han som var sjefen min da jeg kom til Rygge militærleir, og har fungert som en mentor for meg når det gjelder å blogge om livet i Forsvaret.)

Et supermeter fungerer som et speedometer, bare at det ikke måler fart. Meteret måler hvor “super” jeg egentlig er, og har en skala fra -100 til +100 som har danset viltert hele året i form av glad tiss og lei-seg-tiss. Nå har jeg redesignet den om til en bart, som går fra rufsete og ustelt til fin og velpleid – avhengig av hvilken score jeg får. FORNØYD!

Dere som bor her… Hva syns dere om… alt?

UnderBART! Nå skal jeg bare fortsette å være super og usuper og håpe at noen gir meg en ny score snart. :) Grunnen til at den står på 0 i skrivende stund er fordi jeg dro til København uten å ta med dere…. Fullstendig elendig.

skal, skal ikke

Hver gang jeg står fast og blir spist levende av tvil, prøver jeg å si til meg selv:


foto priv

Hvis det gjør deg lykkelig – gjør det. Hvis ikke, la vær.

Kast mynt eller kron, like før den lander vet du hva du håper at det blir.

Tegn en strek på et blankt ark. På den ene siden skriver du alle tingene som veier FOR, på den andre siden skriver du ned alt som veier MOT. Den listen som har flest grunner forteller deg nok hva du bør gjøre.

Husk at for hver dør som lukkes, åpnes det minst to nye. Noen muligheter kommer bare èn gang i livet. Ikke kast de bort, du lever bare en gang!

people ask me why it’s so hard to trust people, and i ask them why is it so hard to keep a promise

Noen ganger lurer jeg på om den kortvarige ekstasen over å være den som kommer med det heiteste sladderet er mer verdt enn den tilliten du fikk for å bære på en hemmelighet.


fotopriv

Og hvorfor det er sånn.

daddys little girl


foto priv, musikk Frankie J – daddys little girl

Jeg har vært ute i UV-paradiset i hele dag og fikset i hagen, tegnet skisser for broren min og vært på stranden sammen med C helt til solen gikk ned i det glitrende havet. Livet sitt! Jeg plasserte etterhvert pappa ut i solen også slik at jeg hadde noen å gjøre hagearbeid sammen med. Ikke at han bidro så mye, han bare satt der som han alltid gjør. Tullepappa.

Da jeg var liten mistenkte jeg han for å fake hele rullestolsituasjonen bare for å snike seg unna arbeid og familiemiddager. Hver gang mamma, broren min og jeg dro noe sted, kastet jeg mistenksomme blikk mot huset og så for meg at så fort vi var utenfor rekkevidde kom han til å sprette opp fra stolen sin der inne og løpe rundt i huset i vill ekstase over en så lettlurt familie. Haha!

Syns du drar den litt langt, pappa. Du kan reise deg opp nå.

flashbacks


sang: placebo – song to say goodbye. film: blogger/rekruttskolen/marsjmerket/jagerfly, privat