March 31st, 2011

1 meter bart

foto priv. Barten bestilte jeg her (etter tips fra en leser, tusen takk!) og den kostet 810 kr. Fikset den selv i Illustrator, skrytelitt. Jeg gleder meg til å våkne i morgen, da skal jeg ligge og le av barten i minst 10 minutter før jeg hopper i uniformen.

March 31st, 2011

soldier homecoming

Husker dere innlegget til Snehvit om det å være datter av en soldat som tjenestegjør i Afghanistan?

Med alt det fokuset norsk befolkning har på hvor “unødvendig”, “bortkasta” og “meningsløst” (ref. diverse kommentarfelt på VG.no) det er å ha norske soldater i internasjonale operasjoner, er det lett å glemme at en soldat er et menneske og alle mennesker har pårørende. Mens soldatene er nede og gjør jobbene sine, sitter det igjen følelsesladde mennesker hjemme som ikke aner om de får sine kjære hjem i live eller ei. Jeg klarer ikke forestille meg engang, hvilken glede som overlapper angsten når soldatene vender hjem igjen.

Se filmen!

Den beskriver alt.”

March 31st, 2011

bare “Marie”

I går gikk det opp for meg; de eneste gangene hele Norge står samlet er når det er VM i Kollen eller når NSB har problemer.


nsb-kaos-foto: dagbladet.no, redigering: privat

Jeg gikk i skilpaddegir gjennom folkemengden og så på at tilsynelatende hele Norge gikk under fordi togene stod. Jeg har aldri skjønt poenget med å hisse seg opp, kjefte på NSB-uniformerte mennesker og la verden rase når kollektiven stanser, jeg. Togene begynner ikke å gå selvom du lar all frustrasjon gå utover en stakkars ansatt, du kommer deg ikke raskere hjem av å klikke internasjonalt. Å banne NSB opp og ned fører ikke strømmen tilbake. Jeg har en behagelig evne til å bli mer og mer fornøyd jo mer frustrert omverdenen blir, og mer og mer avslappet etterhvert som stresset rundt meg øker. Jeg tuslet smilende rundt i mylderet av svekne togpassasjerer, og lurte på hvilken sang ipoden skulle spille neste. Death Cab for Cutie takket snart for seg, til mental applaus under båtlua. Jeg kastet blikket mitt på tilfeldige forbipasserende, og plutselig møtte jeg blikket til en gutt som åpenbart kjente meg igjen. Jeg smilte og så ned, latet litt som jeg ikke la merke til at han dro kjensel på mammas kunstverk. “Men, hvem fae….” Han forsvant i menneskehavet et sekund eller to, før han plutselig var framfor meg og søkte blikket mitt. “Marie?” Jeg møtte blikket hans og scannet febrilsk gjennom hele årets og fjorårets fester og nachspiel for å finne ut hvorfor jeg burde kjenne han igjen – han visste så tydelig hvem jeg var. Han kunne navnet mitt, kind of. “Jeg eh34inkjr rthjkjrt…”

“Hæ?”

Han måtte gå baklengs for å gjenta det han sa, og kræsjet nesten i medmenneskene sine på veien ut fra kaoset.

“Bloggen din er bra!”

“Å!…. Tusen takk?…..”

Jeg kommer aldri til å vende meg til det her!