March 24th, 2011

Hvor er Farzaneh?

Jeg sendte melding til mamma og ba henne se på NRK2, fortalte henne at dette er noe av grunnen til at jeg brenner sånn for å reise ned. Afghanistan kaller og bruker hjertet mitt som høytaler.


foto: stian nn, 2009, redigering: privat. Kanskje de allerede er solgt for jord og sauer, kanskje er de hos mennene sine om et par år og blir behandlet som verdiløse dyr.

Jeg spoler litt tilbake i livet, til da jeg var 10 år. Min største bekymring var hvordan jeg skulle få dukkene mine til å banne uten at jeg måtte si ordene selv. Jeg ville ikke det, banning var så stygt. Jeg sensurerte de stygge glosene ved å eliminere forbokstavene. “Faen” og “jævla” ble til “*aen” og “*ævla”. “*aen i *elvete!!” sa dukken da hesten hadde rømt. Det føltes så bra å kunne utrykke så stygge ord på vegne av de sinte dukkene mine, uten at jeg egentlig bannet allikevel. Jeg elsket å forsvinne inn i den verdenen jeg hadde skapt av lego og små barbier. Livaktige hestefiguerer galopperte over gulvet ved hjelp av en barnehånd som var preget av en lykkelig barndom. Den myke hånda holdt et trygt grep om den sølvgrå hesten. Livet smilte. Det nærmeste jeg kom vonde følelser var da dukkene mine ville banne, men jeg ikke hadde guts til å gjøre det selv.

Hvis du setter tilbake forbokstavene der de hører hjemme, så skal jeg ta deg med til Afghanistan. Ordene blir kanskje grove igjen, men de er allikevel ikke sterke nok til å utrykke hvor urettferdig livet til en afghansk jente er. Dokumentaren som gikk på NRK2 på mandag satt en forsterker på høytalerhjertet.

Farzaneh, 10 år gammel. Hun sitter på steingulvet og hører stefaren prate med en mann i rommet ved siden av. Mannen virker hissig, det dreier seg om henne. Han har kommet for å ta henne med til mannen som har kjøpt henne for sauer og jord. En jord som er verdiløs uten regn, et fenomen som ingen kan styre. Den nydelige jenta er en gammel manns eiendel, og han vil ha henne med en gang. Hun ble solgt da hun var åtte og avtalen var at han skulle få henne etter seks år. Nå kom han for å bryte premissene og ta henne før tiden. Stefaren prøver intenst å fortelle den hissige mannen at avtalen var at han skulle få lille Farzaneh etter fylte 14. De er 4 år for tidlig ute. “Hun er for ung, hun må lære mer om livet først. La henne bli hos oss i noen år til, så skal han få henne. Vær så snill.”

Stefaren har mye gjeld og fire kvinner i huset å mette. Han ble nødt til å selge Farzaneh i bytte mot jord og sau for å få hjulene til å gå rundt. Den hissige mannen er ikke noe roligere når han forlater familien, men han går. Han kommer garantert igjen.

“Hva vil du, da?” spør storesøsteren.
“Far ga meg bort, jeg kan ikke gjøre noe med det. Jeg er verdt 50 sauer. Jeg vil ikke, jeg er for ung. Jeg vil gå på skole og lære å lese først….”

Det er samme hva hun vil, for hun har ikke noe valg. Mannen som har kjøpt henne er voldelig, og til syvende og sist må stefaren gi etter og sende henne bort. Og min største bekymring var sinte dukker uten ordentlige skjellsord.

Det er en tradisjon i Afghanistan å selge jentene sine til menn, menn som gjerne behandler de som dyr. Kritiserer du han for det han gjør med henne, svarer han med antall sauer han har brukt på henne. Hadde stefaren hatt en sønn, hadde datteren vært spart. Ingen selger sønnene sine, for de beskytter familien og tjener penger slik som fedrene. Tenk om bare Farzaneh hadde vært en liten gutt i stedet. “All min ulykke kommer av at jeg ikke har en sønn…..”

Filmteamet som spilte inn dokumentaren viser bilder av en nydelig 10 år gammel afghansk jente i blått. Hun står i den uttørkede hagen til det familien kaller “hjem” (et steinhus uten møbler) og kaster ball med moren. Hun er klinkende klar over hvilken skjebne som venter henne, allikevel ler hun når ballen spretter ut av hendene hennes. Hun smiler.

Tre måneder senere kommer filmteamet til låst dør. Familen har flyttet. Teamet får tak i storesøsteren, som kan fortelle at Farzaneh ble hentet av eieren sin. Hun hadde protestert høylytt, men stefaren hørte ikke etter. “Jeg kommer aldri til å se henne igjen, hun bor i et talibanstyrt område hvor kvinner ikke slipper fri.” Ingen vet hvor hun er, men jeg tror dukkene hennes hadde bannet smertefullt og høylytt hvis hun hadde hatt noen. En dukkehest hadde ikke galoppert over noe gulv, men ligget ødelagt i fanget hennes, holdt av en mishandlet hånd preget av ulykkelig barndom.

Stakkars Farzaneh. Kunne ønske noen kunne gitt henne en verden å forsvinne inn i.

March 24th, 2011

superwoman 4 president


Jeg får en Simba-feeling av det bildet her! Bare vent, snart blir jeg majestet.

Verdens vakreste mamma kom på besøk i det militære redet mitt i går! Superwoman, duken og sjokoladen var innflytningsgave fra henne og pappa. Det skled rett inn i landskapet! Vi ga landskapet en hylle også, diskuterte nye gardiner og snakket om bart over sofaen. DET SKJER, dere! Jeg må bare finne verdens største, sorte papp og en vm i å klippe først.

Verdens fineste Linda (vi har fulgt hverandre siden rekruttskolen, hjerte) kom også bort etterhvert, og da måtte vi plutselig sitte og oversette alt vi snakket om. Mamma er jo sivil, og når vi begynte å fortelle henne at “i-off bor på bk” og at “bk er mye bedre enn mk” skjønte hun INGENTING. Herregud… Sivile.

I kveld skal jeg på konsert med the Wombats på Rockefeller, klarer nesten ikke sitte stille! Jeg har nemlig met someone that makes me feel seasick, oh what a skill to have. Oh, what a skill to have.