Jeg sover nesten ikke for tiden. Av og til skylder jeg på den stikkende salamanderhalen som henger ned fra sølvsmykket i navelen min. Den stikker inn i magen min og den skarpe halen av sølv holder meg våken. Andre ganger tenker jeg at livet er så fint nå at jeg ikke har lyst til å la de øverste øyenvippene kose med de nederste, i frykt for å gå glipp av noe. Tenk om det går et stjerneskudd, tenk om jeg får en lifechanging melding, tenk om universet har tatt fra meg søvnen fordi det trenger at jeg er tilgjengelig. Innimellom legger jeg skylden over på han igjen, i god tro om at det er bedre å være søvnløs for en grunn enn å bare være søvnløs uten å vite hvorfor. Det er ikke salamanderhalen som gjør at jeg får vondt i magen, det er alle spørsmålene som står ubesvarte. Av og til lukker jeg øynene og lar baksiden av øyelokkene bli til scenetepper, mens jeg venter på Z’ene. I mørket oppstår Hercules, stekende sol og en jente med salamandernavelsmykke under en uniform i fargen ørkenkamuflasje. I Afghanistan med penn, papir, kamera og sølveple. Herregud, jeg vil. Og så spretter sceneteppet opp og jeg rynker på pannen for Libya. At Norge deltar i militære operasjoner er ikke nytt. Det nye er at det plutselig er så nært. Luftforsvaret? Det er jo arbeidsgiveren min. 120 personer…? De er jo kollegaene mine! Kanskje jeg kjenner noen av de som dro. Surrealistisk. Jeg ligger og vrir meg i 40 nye minutter, før jeg kaster meg over iphonen. Jeg må skrive. Jeg har så mye jeg må skrive at det holder meg våken, det er sikkert det det er. Jeg er så inspirert at jeg er livredd for at hvis jeg sovner nå, har jeg glemt alt når jeg våkner i morgen. Etter punktum kommer stillheten igjen.

Lurer sånn på hvor det ble av kattemaska mi, den har vært sporløst forsvunnet siden desember.

Det lydløse mørket varer ikke lenge før det blir overlappet av en melodi. “Den minner meg om deg og (hans navn her).” Jeg smilte da hun sa det, den sangen er så fin at den har gått i repeat i snart ett år. Jeg elsker den. Tenk at hun assosierer den med han og meg. “Han og meg”, jeg kommer aldri til å bruke ordet “oss”. Jeg setter sangen på pause og rynker pannen igjen. Jeg har ikke trent på en stund, sikkert derfor. Jeg står opp og tar noen pushups. Jeg tar til armene ikke lenger klarer vekten av alt det som henger fast i salamandersølvsmykket, og legger meg i sengen igjen. Jeg elsker følelsen av å legge seg i nytt, rent sengetøy. Kanskje hvis jeg snur meg litt…. Øynene spretter opp like fort som jeg prøvde lukke de. Jeg kaster meg på gulvet igjen og tar situps til magen streiker. Salamanderen danser i ett med bevegelsen.

Jeg har jo trent, hvorfor kan du ikke la meg sove?!

Kanskje jeg drikker for mye kaffe, kanskje jeg har for mye energi, kanskje jeg har så mange tanker at det sperrer for alt annet. Kanskje jeg må sortere de, kanskje det ikke hjelper, kanskje jeg er deprimert, kanskje jeg endelig er lykkelig, kanskje jeg rett og slett ikke trenger mer søvn.

“Hvorfor sover du ikke? Er det noe du tenker på?”
“Nei, det er ikke det! Det er ingenting. Jeg vet ikke, jeg skjønner ikke….”
“Kanskje det er tanker i underbevisstheten?”

Jeg vet ikke. Kanskje jeg har tenkt så mye på ting over så lang tid at tankene har sunket så dypt at de nå kverner i underbevisstheten, så dypt inn at jeg ikke får tak i de lenger. Kanske alt jeg har fortrengt har samlet seg under overflaten og nå ligger det der og forstyrrer maskineriet. Skal de virkelig ligge der utenfor rekkevidde og gjøre Z’ene uoppnåelige hver eneste natt helt til jeg kommer dypt nok i meg selv til å håndtere det igjen?

HÅNDTERE HVADA, MARIE???!!

Kanskje jeg faktisk er lykkelig og bekymringsløs, kanskje det er uvant og kanskje jeg trenger noe ulykkelig og et par bekymringer for å kunne sove. Som en sovemedisin. Kanskje jeg endelig har en god nok grunn til at Dr Phil ønsker å invitere meg til studioet hans, for å snakke om det. Hva skal vi snakke om?

Jeg er ikke engang litt trøtt….