Archives for the Date March 1st, 2011

dimme læll pt I

Herregud, tenk at det har gått ett år allerede….. Her er godbiter fra THE førstegangstjeneste:

ADVARSEL: DET KOMMER ET STERKT BILDE PÅ SLUTTEN AV INNLEGGET!!!

Beste minne:
Nei!!!! Det er umulig!! Hvis jeg sier “møte med Faryab United“, blir gulrota sur. Hvis jeg sier “flytur i Tiger Moth” blir Bell 412 grinete, og hvis jeg sier “feltuka på rekrutten!!” blir mestringsfølelsen etter 3-mila lei seg. For å ikke snakke om panzervognturen, alle reisene rundt i Norge, middagene med ambassadøren, vinterøvelsen jeg var på i februar. Jeg har så mange gode minner fra det året her at jeg ikke vet hva jeg skal velge….

Verste minne:
Jeg hadde tenkt til å skrive om krangelen min med rødplasten i feltuka igjen, men det overgår ikke den sinnsyke følelsen jeg satt med etter at noen antydet at det verste som kunne skje med meg, i forbindelse med bloggen og Faryab United-saken, var at jeg kunne bli anmeldt av Forsvarssjefen for å være en risikotrussel mot Norges sikkerhet.

???????!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Kult å ha på CVen, sikkert. Jeg har aldri vært så forskrekket og himmelfallen som akkurat da, utrykket “hjertet i halsen” ble seriøst tatt til et nytt nivå. Heldigvis viste det seg å bare være ord, og etter å ha snakket litt med Forsvarssjefens talsmann dalte hjertet ned i brystet igjen.

Yndlingsbilder:
Alle bildene som er brukt i dette innlegget (og det neste som kommer), er noen av favorittbildene mine tatt i førstegangstjenesten. Jeg (og alle blogg-ass.’ene mine) har tatt så sinnsykt mange bilder at jeg egentlig sliter litt med å velge her også! Paparazzitjænest.

Det du fint kunne greid deg uten:
Sommerfuglene, beinhinnebetennelsen på rekrutten og styret rundt lærlingplassen. Jeg er selvfølgelig supertakknemlig for at det ordnet seg til slutt, at jeg ble lærling og nå er over halveis i utdanningen for å få yrkestittel: mediegrafiker, men all frustrasjonen på veien dit hadde jeg overlevd uten.

Kleineste situasjon:
Da sersjanten vår på Madla hadde besøk av en annen sersjant, og de to skulle lære oss fremrykk og tilbaketrekking. Det førte til at vi måtte rulle rundt i gresset, krype, løpe og kaste oss ned. Rekrutter all over the place. Etter å ha holdt på en stund, stoppet vi opp for litt teori, og da pekte sersjant 2 på beinet mitt. “Har du rulla i spytt?” Jeg tittet ned og så at noe klissete hadde havnet på feltbuksa…. Jeg stivnet og bare… “ÆSJ?” og så gikk det to sekunder før jeg skjønte hva som hadde skjedd…..  “….Ånei! Banan!!”

Hvor KLEINT var det ikke å stå foran alle og fiske opp en knust banan fra lomma – sammen med FELTLUA mi som jeg i tillegg måtte ha på meg resten av dagen? Det luktet så banaaan! Haha!

Trøtteste øyeblikk:
Ett øyeblikk, bare. Hehe.

Det må være rundt kl 5 på vår siste morgen i feltuka på rekrutten, da alle skulle ut og sitte i stillingene sine i en halvtime. Lite (les: INGEN) søvn, “krig” hele natten, mangelen på Z’er førte til at jeg sovnet med kinnet på kolben….. Og jeg var overbevist om at busken foran meg var kompanisjefen vår. “Han” sto der musestille, i timesvis, liksom.

Hva jeg aldri trodde jeg kom til å klare, men klarte likevel:
Gassboden, gassboden, gassboden! Tenk at jeg klarte å presse meg selv gjennom føkkings gassboden. Den alene var jo grunn nok til at jeg vurderte å droppe hele militæret, haha!

ADVARSEL IGJEN: HUSK AT DET KOMMER ET STERKT BILDE PÅ SLUTTEN AV INNLEGGET!!!

Stolteste øyeblikk:
Da jeg hadde kjempet meg gjennom kompaniløpet på Madla sammen med resten av rekruttene på 2. kompani. Vi sto perfekt oppstilt utenfor kaserna, og rittmesteren (=Gud) holdt en tale om at vi nå hadde gjort oss fortjent til å bære kompanibåndet; et grønt bånd som jeg ikke har hjerte til å ta av uniformen, så jeg har det på enda. Jeg sto nesten (les: NESTEN) med tårer i øynene, klump i halsen, og har aldri vært så stolt av meg selv noengang, verken før eller senere. Ikke fordi løpet var så umenneskelig hardt (jo egentlig, for en utrent jævel som meg), men fordi jeg følte mestring for første gang i mitt LIV og det var så ubeskrivelig digg! Jeg var så SYKT lettet over at jeg klarte det jeg hadde gått inn for å klare. Jeg slettet det sivile livet mitt for å dra inn i det militæret – og lykkes, hvis jeg hadde feilet hadde jeg ikke hatt NOE å dra hjem til igjen. Det presset på meg selv + mestring = STOLT!

Åh, ett til, ett til! Da jeg sto oppstilt sammen med hele ledelsen i Luftforsvaret og F-16 brølte over oss i formasjon under sermonien da vi fikk ny GIL i oktober. Følelsen av å tilhøre noe så stort, være en miniatyrdel av noe så viktig. Den stemningen…. Klump i halsen.

Kjipeste øyeblikk:
Da jeg gikk gråtende fra Stjernebygget i fjor sommer, haha! Vettafaen.

Hva som får deg til å smile bare ved å tenke tilbake på det:
Førsteinntrykket jeg ga (eks-)sjefen min da jeg kom til Rygge, haha! Jeg møtte opp på kontoret hans første dag, med verdens største melkesjokolade, glis og bursdagskort med verdens største smisk på. (Han hadde bursdag samme dag som jeg skulle komme, og køddet med at jeg ikke fikk komme på leir uten å ha med gave. Jeg har en tendens til å ta sånt på alvor). Han fylte vel nesten pensjonist (neidajoda), men jeg skrudde tallet på bursdagskortet ned til 23. Sjarmtroll, sikkert.

To dager senere var jeg ute på smiskeoppdrag igjen, han spurte om jeg hadde mulighet til å kjøre han til flyplassen og parkere bilen hans på leiren etterpå. Seffff, tenkte jeg og kjørte han dit og følte meg supersnill. Karmaen glitret om kapp med glorien over hodet. “Fy faen, nå får jeg vinkler!!!!11″, tenkte jeg. Jeg slang fra meg bilen som avtalt, og tre dager senere kom han tilbake og skulle dra hjem for helgen. Han gikk lykkelig uvitende mot bilen sin, som jeg hadde parkert…. Med lysene på. Herre-fuckings-gud. Jeg hadde prestert å gå fra bilen til sjefen MED LYSENE PÅ (….) og der sto den og tømte seg for strøm de tre dagene han var bortreist. Jada, klart det pep når jeg lukket opp døra og alt det der, men jeg tenkte bare “HM så rart at det piper” og så trakk jeg på skuldrene og gikk. Historien min med biler er så tragikomisk at den har fått sin egen kategori. Så der sto selveste sjefen en fredagskveld (selvfølgelig) og kom seg ingen vei.

Et par dager senere låste jeg han ute av kontoret sitt.

……..

Legg merke til at han er EKS-sjefen. Haha!

Din største mestringsfølelse?
Les under stolteste øyeblikk! Og så må jeg legge til følelsen jeg fikk etter å ha gjennomført marsjmerket på guttekravet. Jeg trodde jentene og guttene hadde samme tidskrav (4 t 35 min), så jeg ga virkelig ALT for å klare det. Og det gjorde jeg! Følelsen av å komme i mål og skjønne at jeg faktisk KLARTE DET, etter så mye smerte og slit, er helt ubeskrivelig. Akkurat da kunne jeg tatt over verden hvis jeg hadde hatt lyst. Det føltes iallfall sånn.

Flaueste som skjedde:
AG3′en, Dr Phil, ga meg blåveis på rekruttøvelsen…….

Søteste øyeblikk:
Da en av tigersoldatene plutselig ga meg en klem, haha! Jeg var så utrolig nede akkurat da, at den klemmen liksom børstet hele verden av skuldrene mine. Søteste øyeblikk 2 var da jeg kom tilbake til leiren etter helgen, og fant Soldatnytt (med artikkelen om meg i) og en pakke Mariekjeks liggende på nattbordet, sammen med en lapp fra lille Long. Han var så stolt over å ha havnet på bloggen at han belønnet meg med kjeksen over alle kjekser! Smelt!

Førsteinntrykket av militæret:
Jeg fikk så mange inntrykk på en gang at det er vanskelig å si hvilket som kom først. Det var som å entre en helt ny VERDEN enn den jeg var vant til, og alt virket så viktig, disiplinært og tøft. Jeg falt pladask!

Fortell om de gangene du har grått under førstegangstjenesten:
Jeg har ikke grått noen ganger, jeg har grått korridorer.

…..

Hahaha! Wordplay, hjerte.

Det mest inappropiate’e bildet av deg:

Ganske upassende å bli fotografert etter å ha gått på en mine. Neida, jeg var markør for en sanitetsgruppe som skulle øve seg til å tjenestegjøre i Afghanistan. For å få øvelsen mest mulig realistisk, sminket de oss opp med skikkelige skader, kjøttstykker og fakeblod sånn at det skulle bli så likt virkeligheten de kan møte på der nede som mulig. Det så helt sinnsykt ut. Som plaster på såret for at beinet mitt “sprengte”, kastet de meg ombord i Bell 412 og fløy meg til himmelen. Må elske Luftforsvaret!

Del 2 kommer, brb! Trene!

WBFF

Faren min må være baker, for jeg har så fine brød. Legg merke til SUPER :-)



foto priv. Bare trist jeg ikke har matlyst.

Det sivile livet har behandlet meg pent så langt, jeg (og bakeriet) hadde så flaks at permen min slo inn samtidig med en sykemelding! Høy fem. Jeg føler jeg får jobbet inn litt av de pengene jeg kommer til å drikke opp i Irland. Det var dødshyggelig å være tilbake blant kanelsnurrer, stamkunder og eks-kollegaer igjen i går! Den pinlige stillheten som oppstår når kunden sier “hade” og så blir stående i 3 minutter til for å studere forsiden av VG foran disken, derimot…. Jeg HATER det!!!! Awkward!!!!

Brb, jobbe!

Hva slags jobb er den siste jobben i hele verden dere kunne tenkt dere? Svaret mitt er prest. Jeg hadde følt meg dødsfalsk, ettersom jeg ikke tror selv. Amen.