March 24th, 2011

Hvor er Farzaneh?

Jeg sendte melding til mamma og ba henne se på NRK2, fortalte henne at dette er noe av grunnen til at jeg brenner sånn for å reise ned. Afghanistan kaller og bruker hjertet mitt som høytaler.


foto: stian nn, 2009, redigering: privat. Kanskje de allerede er solgt for jord og sauer, kanskje er de hos mennene sine om et par år og blir behandlet som verdiløse dyr.

Jeg spoler litt tilbake i livet, til da jeg var 10 år. Min største bekymring var hvordan jeg skulle få dukkene mine til å banne uten at jeg måtte si ordene selv. Jeg ville ikke det, banning var så stygt. Jeg sensurerte de stygge glosene ved å eliminere forbokstavene. “Faen” og “jævla” ble til “*aen” og “*ævla”. “*aen i *elvete!!” sa dukken da hesten hadde rømt. Det føltes så bra å kunne utrykke så stygge ord på vegne av de sinte dukkene mine, uten at jeg egentlig bannet allikevel. Jeg elsket å forsvinne inn i den verdenen jeg hadde skapt av lego og små barbier. Livaktige hestefiguerer galopperte over gulvet ved hjelp av en barnehånd som var preget av en lykkelig barndom. Den myke hånda holdt et trygt grep om den sølvgrå hesten. Livet smilte. Det nærmeste jeg kom vonde følelser var da dukkene mine ville banne, men jeg ikke hadde guts til å gjøre det selv.

Hvis du setter tilbake forbokstavene der de hører hjemme, så skal jeg ta deg med til Afghanistan. Ordene blir kanskje grove igjen, men de er allikevel ikke sterke nok til å utrykke hvor urettferdig livet til en afghansk jente er. Dokumentaren som gikk på NRK2 på mandag satt en forsterker på høytalerhjertet.

Farzaneh, 10 år gammel. Hun sitter på steingulvet og hører stefaren prate med en mann i rommet ved siden av. Mannen virker hissig, det dreier seg om henne. Han har kommet for å ta henne med til mannen som har kjøpt henne for sauer og jord. En jord som er verdiløs uten regn, et fenomen som ingen kan styre. Den nydelige jenta er en gammel manns eiendel, og han vil ha henne med en gang. Hun ble solgt da hun var åtte og avtalen var at han skulle få henne etter seks år. Nå kom han for å bryte premissene og ta henne før tiden. Stefaren prøver intenst å fortelle den hissige mannen at avtalen var at han skulle få lille Farzaneh etter fylte 14. De er 4 år for tidlig ute. “Hun er for ung, hun må lære mer om livet først. La henne bli hos oss i noen år til, så skal han få henne. Vær så snill.”

Stefaren har mye gjeld og fire kvinner i huset å mette. Han ble nødt til å selge Farzaneh i bytte mot jord og sau for å få hjulene til å gå rundt. Den hissige mannen er ikke noe roligere når han forlater familien, men han går. Han kommer garantert igjen.

“Hva vil du, da?” spør storesøsteren.
“Far ga meg bort, jeg kan ikke gjøre noe med det. Jeg er verdt 50 sauer. Jeg vil ikke, jeg er for ung. Jeg vil gå på skole og lære å lese først….”

Det er samme hva hun vil, for hun har ikke noe valg. Mannen som har kjøpt henne er voldelig, og til syvende og sist må stefaren gi etter og sende henne bort. Og min største bekymring var sinte dukker uten ordentlige skjellsord.

Det er en tradisjon i Afghanistan å selge jentene sine til menn, menn som gjerne behandler de som dyr. Kritiserer du han for det han gjør med henne, svarer han med antall sauer han har brukt på henne. Hadde stefaren hatt en sønn, hadde datteren vært spart. Ingen selger sønnene sine, for de beskytter familien og tjener penger slik som fedrene. Tenk om bare Farzaneh hadde vært en liten gutt i stedet. “All min ulykke kommer av at jeg ikke har en sønn…..”

Filmteamet som spilte inn dokumentaren viser bilder av en nydelig 10 år gammel afghansk jente i blått. Hun står i den uttørkede hagen til det familien kaller “hjem” (et steinhus uten møbler) og kaster ball med moren. Hun er klinkende klar over hvilken skjebne som venter henne, allikevel ler hun når ballen spretter ut av hendene hennes. Hun smiler.

Tre måneder senere kommer filmteamet til låst dør. Familen har flyttet. Teamet får tak i storesøsteren, som kan fortelle at Farzaneh ble hentet av eieren sin. Hun hadde protestert høylytt, men stefaren hørte ikke etter. “Jeg kommer aldri til å se henne igjen, hun bor i et talibanstyrt område hvor kvinner ikke slipper fri.” Ingen vet hvor hun er, men jeg tror dukkene hennes hadde bannet smertefullt og høylytt hvis hun hadde hatt noen. En dukkehest hadde ikke galoppert over noe gulv, men ligget ødelagt i fanget hennes, holdt av en mishandlet hånd preget av ulykkelig barndom.

Stakkars Farzaneh. Kunne ønske noen kunne gitt henne en verden å forsvinne inn i.

March 24th, 2011

superwoman 4 president


Jeg får en Simba-feeling av det bildet her! Bare vent, snart blir jeg majestet.

Verdens vakreste mamma kom på besøk i det militære redet mitt i går! Superwoman, duken og sjokoladen var innflytningsgave fra henne og pappa. Det skled rett inn i landskapet! Vi ga landskapet en hylle også, diskuterte nye gardiner og snakket om bart over sofaen. DET SKJER, dere! Jeg må bare finne verdens største, sorte papp og en vm i å klippe først.

Verdens fineste Linda (vi har fulgt hverandre siden rekruttskolen, hjerte) kom også bort etterhvert, og da måtte vi plutselig sitte og oversette alt vi snakket om. Mamma er jo sivil, og når vi begynte å fortelle henne at “i-off bor på bk” og at “bk er mye bedre enn mk” skjønte hun INGENTING. Herregud… Sivile.

I kveld skal jeg på konsert med the Wombats på Rockefeller, klarer nesten ikke sitte stille! Jeg har nemlig met someone that makes me feel seasick, oh what a skill to have. Oh, what a skill to have.

March 23rd, 2011

russer med tiss i bånd

Dere aner ikke hvor flaut det var å maile over tissen til et trykkeri for å få et prisanslag på hva produksjonen kan koste. Jeg var så pinlig berørt at jeg følte jeg måtte legge ved en forklaring på hvorfor jeg hadde tegnet en kjempetiss med russelue på, og skyldte på dere. Haha!

“(…) Den er nå blitt en slags maskot for bloggen min, og leserne protesterer hvis jeg prøver å fjerne den.”


Screenshot fra tiss-i-bånd-galleriet på facebook. Bildene er av lesere med tiss-i-bånd-tskjorter på, dere er så nydelige! Haha!

Vi er litt av en gjeng, dere. Lenge leve.

Det er flere av dere som har vist interesse for å kjøpe en russetiss-i-bånd-tskjorte hvis jeg lager det, og jeg har nå fått en pris på hva det vil koste. For at jeg ikke skal gå personlig konkurs må jeg vite NØYAKTIG hvor mange av dere som faktisk har penger og med hånden på hjertet kommer til å kjøpe. Jeg skal nemlig bestille opp et lite lager hvis det er mange nok av dere som vil ha, og da er det forferdelig trist å sitte igjen med ca tusen russetisser i bånd hvis dere plutselig ikke skal ha allikevel. Dere ser den…

T-skjortene kommer kun til å ha motiv på foran, altså tissen med lue, jeg kommer ikke til å trykke på årstall eller noe mer. Motivet ser sånn her ut:


Fargen på lua kommer til å variere etter hva slags russ dere er. :) En tskjorte kommer til å koste 200,- inkl. frakt. Hvis dere svarer på skjemaet under, VÆR SÅ SNILL å la svaret deres være bindende sånn at jeg slipper å tisse meg ut økonomisk….. Det jeg må vite er

1. Kommer du, med hånden på hjertet, til å kjøpe t-skjorte hvis jeg bestiller opp?
2. Hvilken størrelse vil du ha? (de blir i unisex-størrelser)
3. Er du rød, blå, grønn eller sort russ?

March 23rd, 2011

sleepless

Jeg sover nesten ikke for tiden. Av og til skylder jeg på den stikkende salamanderhalen som henger ned fra sølvsmykket i navelen min. Den stikker inn i magen min og den skarpe halen av sølv holder meg våken. Andre ganger tenker jeg at livet er så fint nå at jeg ikke har lyst til å la de øverste øyenvippene kose med de nederste, i frykt for å gå glipp av noe. Tenk om det går et stjerneskudd, tenk om jeg får en lifechanging melding, tenk om universet har tatt fra meg søvnen fordi det trenger at jeg er tilgjengelig. Innimellom legger jeg skylden over på han igjen, i god tro om at det er bedre å være søvnløs for en grunn enn å bare være søvnløs uten å vite hvorfor. Det er ikke salamanderhalen som gjør at jeg får vondt i magen, det er alle spørsmålene som står ubesvarte. Av og til lukker jeg øynene og lar baksiden av øyelokkene bli til scenetepper, mens jeg venter på Z’ene. I mørket oppstår Hercules, stekende sol og en jente med salamandernavelsmykke under en uniform i fargen ørkenkamuflasje. I Afghanistan med penn, papir, kamera og sølveple. Herregud, jeg vil. Og så spretter sceneteppet opp og jeg rynker på pannen for Libya. At Norge deltar i militære operasjoner er ikke nytt. Det nye er at det plutselig er så nært. Luftforsvaret? Det er jo arbeidsgiveren min. 120 personer…? De er jo kollegaene mine! Kanskje jeg kjenner noen av de som dro. Surrealistisk. Jeg ligger og vrir meg i 40 nye minutter, før jeg kaster meg over iphonen. Jeg må skrive. Jeg har så mye jeg må skrive at det holder meg våken, det er sikkert det det er. Jeg er så inspirert at jeg er livredd for at hvis jeg sovner nå, har jeg glemt alt når jeg våkner i morgen. Etter punktum kommer stillheten igjen.

Lurer sånn på hvor det ble av kattemaska mi, den har vært sporløst forsvunnet siden desember.

Det lydløse mørket varer ikke lenge før det blir overlappet av en melodi. “Den minner meg om deg og (hans navn her).” Jeg smilte da hun sa det, den sangen er så fin at den har gått i repeat i snart ett år. Jeg elsker den. Tenk at hun assosierer den med han og meg. “Han og meg”, jeg kommer aldri til å bruke ordet “oss”. Jeg setter sangen på pause og rynker pannen igjen. Jeg har ikke trent på en stund, sikkert derfor. Jeg står opp og tar noen pushups. Jeg tar til armene ikke lenger klarer vekten av alt det som henger fast i salamandersølvsmykket, og legger meg i sengen igjen. Jeg elsker følelsen av å legge seg i nytt, rent sengetøy. Kanskje hvis jeg snur meg litt…. Øynene spretter opp like fort som jeg prøvde lukke de. Jeg kaster meg på gulvet igjen og tar situps til magen streiker. Salamanderen danser i ett med bevegelsen.

Jeg har jo trent, hvorfor kan du ikke la meg sove?!

Kanskje jeg drikker for mye kaffe, kanskje jeg har for mye energi, kanskje jeg har så mange tanker at det sperrer for alt annet. Kanskje jeg må sortere de, kanskje det ikke hjelper, kanskje jeg er deprimert, kanskje jeg endelig er lykkelig, kanskje jeg rett og slett ikke trenger mer søvn.

“Hvorfor sover du ikke? Er det noe du tenker på?”
“Nei, det er ikke det! Det er ingenting. Jeg vet ikke, jeg skjønner ikke….”
“Kanskje det er tanker i underbevisstheten?”

Jeg vet ikke. Kanskje jeg har tenkt så mye på ting over så lang tid at tankene har sunket så dypt at de nå kverner i underbevisstheten, så dypt inn at jeg ikke får tak i de lenger. Kanske alt jeg har fortrengt har samlet seg under overflaten og nå ligger det der og forstyrrer maskineriet. Skal de virkelig ligge der utenfor rekkevidde og gjøre Z’ene uoppnåelige hver eneste natt helt til jeg kommer dypt nok i meg selv til å håndtere det igjen?

HÅNDTERE HVADA, MARIE???!!

Kanskje jeg faktisk er lykkelig og bekymringsløs, kanskje det er uvant og kanskje jeg trenger noe ulykkelig og et par bekymringer for å kunne sove. Som en sovemedisin. Kanskje jeg endelig har en god nok grunn til at Dr Phil ønsker å invitere meg til studioet hans, for å snakke om det. Hva skal vi snakke om?

Jeg er ikke engang litt trøtt….

March 22nd, 2011

treningstips for de avanserte late

De to øverste har jeg skrevet før, men jeg tenkte det var snilt å samle alle treningstipsene i ett innlegg, jeg.

1. Ta bilde av deg selv i treningsklær og legg ut på face, blogg, whatever. Da innbiller du alle vennene/følgerne dine at du faktisk er flink og skal trene, og hvis du DA ikke trener blir du spist av samvittighetsbikkja. Bjeff. Det holder evt å skrive at du skal trene i statusen din eller twitter, samme effekt.

2. Kle på deg treningstøy før du evt drar ut i butikken for å kjøpe hva enn det er du skal kjøpe. Da får du sikkert noen blikk og tanker om at “woow, h*n skal trene, fader jeg kunne ønske jeg var like flink og hadde like mye selvdisiplin“. Hvis offentligheten tenker at du er flink til å trene, må du leve opp til de tankene, hvis ikke kommer bikkja igjen, ikke sant?

3. Ta deg en løpetur langs en trafikkert vei. Da har du publikum hele tiden, og da er det flaut å stoppe opp – du må løpe nonstop.

4. Sett deg realistiske mål. Løp fra der du er til den lyktestolpen du ser 20 m fremme, hvis du ved lyktestolpen kjenner at du ikke omkommer av å løpe 5 m til, gir du gass 5 m til. Press deg selv litt og litt på den måten, så skal du se du får beachbody 2011! Det kan også være mål som f.eks. 4 pushups, 10 situps og så kan du bygge forsiktig videre når du har klart målene du har satt deg. Jeg er på 2 pushups, målet mitt er 3. Haha! Militærjentæ si.

5. Finn motivasjon i følelsene dine. Er du sint, ikke bruk opp energien din på å være det når du kan bruke den til noe positivt i stedet. Bruk den på å løpe det fra deg. Å trene gjør deg fin både på innsiden og utsiden, helt sant! Det fungerer like bra hvis du er lei deg eller veldig glad også, de fleste følelser kan være drivkraften i en treningsøkt. I dag fant jeg motivasjon i søvnløsheten min, haha! Jeg er så energisk for tiden at jeg ikke får sove, og tenkte at hvis jeg trener sovner jeg med en gang. Spent på om det virker….

6. Balanser hverdagen din. Hvis jeg ikke klarer å motstå godteri, brus og dritt, kommer den samvittighetskjøteren igjen og jager meg ut i noe fysisk. I kveld skal jeg feks ta en øl, og da kom jeg bikkja i forkjøpet. Jeg har allerede trent så jeg tillater meg selv å ta en øl, uten at bikkja skal komme og gi meg skabb.

7. Hør på kroppen din. Vær bevisst på den, føl at det er beina som bærer deg når du løper og finn en teknikk slik at de kan løpe “av seg selv”, mens du konsentrerer deg om å ta kontrollen over pusteteknikken din. Finn et tempo hvor beina går og pusten din blir pust – ikke pes. Når du føler deg trygg i det tempoet, kan du øke til litt pes igjen før du tar kontroll og gjør pes om til pust igjen.

8. …eller gjør som jeg; løp med DRITTHØY musikk sånn at du ikke hører pusten din i det hele tatt, for det å høre min egen pust og pes mens jeg løper er dødsdemotiverende.

Husk at jeg egentlig er clueless på det jeg driver med, da. Jeg har ingen treningsbakgrunn i det hele tatt, og er egentlig så lat at jeg i utgangspunktet (teoretisk sett) ikke skulle ha kommet meg gjennom rekrutten. Disse tipsene er bare noe dritt jeg har kommet frem til basert på min egen fysiske form og tenkemåte. Jeg er så lat at jeg må lure og tvinge meg selv til å trene. Lettlurt :-) Disse tipsene er sikkert peismat for treningsveiledere, men de fungerer for meg – så det kan jo hende de virker for noen av dere også!

Har dere noen smarte tips å tilføye?

March 22nd, 2011

det hadde vært perfekt med en kingsize bart over sofaen

Det begynner å ligne noe, dere! Mitt aller første hjem!!! Og det er helt gratis!!!

Det eneste som bærer preg av “gratis” her inne er forsåvidt gardinene. Jeg tror ikke jeg har sett noen styggere, faktisk. I morgen kommer heldigvis mamma og skal hjelpe meg med å se ut noen nye jeg kan bruke til å stenge verden ute med. Jeg spurte hun søte som ga meg leiligheten om det var lov å bytte de ut, og hun møtte meg med “Jada, det viktigste er at du har det bra :-)” Den stemningen! JEG BLIR SÅ GLAD! Så glad at jeg blir trist av å tenke på at dette bare skal vare i 10 måneder til….

FØR

ETTER

Jeg skal vise dere resten av leiligheten når den er ferdig fikset! Jeg var inne på tanken og kjøre den klassiske, lyse og franske (??) weheartit-stilen som hele bloggnorge kjører på rommene sine (no offence….), den er jo veldig søt og sånn. Søt og sånn er bare ikke veldig meg. Jeg må ha det sært, jeg. Den store nesen i dusjen min og bilde av meg selv som tisser i stua kan sikkert poengtere det. Herregud, hvor fett hadde det ikke vært å klistre en gigantisk bart over sofaen?

Hører rykter om at Mikke er på skriver’n igjen, forresten! Han soldaten som var i Afghanistan i høst og gjesteblogget litt derfra. Jeg er spent på å høre hva slags tanker han sitter igjen med etter å ha tjenestegjort i en virkelig krig, som vi bare sitter igjen her og får essensen av gjennom media. Og den essensen er ikke mye søt. Apropo, i går kom det skriftelig over skjermen min igjen. Det forslaget om å “…få sendt feks grafisk designer ned hit og få jobbet med noe her nede i ei ukes tid.” Teasere, ass! Tvilen på at det skjer er like sterk som håpet, men bare å lese ordene gjør meg lettere spinnvill!

Men det jeg skulle si, da. Hvis dere kunne spurt Mikke om hva som helst om livet som ung, norsk soldat i Afghanistan, hva ville dere spurt om da?

March 21st, 2011

baksiden av et glansbilde er aldri pent

Amnesty sendte meg plutselig et tips om en annonse på finn.no, om denne luksusboligen i Nairobi. Det stod at de trodde prosjektet kunne være interessant for meg, spesielt hvis jeg så på bilde nr. 4 i annonsen. Jeg klikket meg inn, og prisen skjærte i øynene. “Jøss, de har jammen siktet høyt hvis de tror at jeg tjener nok på bloggen til å bruke 2. 300 000,- på en leilighet i Afrika….” tenkte jeg. Jeg vet jo at Amnesty gjør utrolig mye bra for de som har det utrolig vondt, så jeg tenkte at de 2. 300 000,- de fikk for huset skulle gå til de fattige i Nairobi.

Helt til jeg kom til bilde nr. 4.

Og da ble jeg uvel.

Les saken herLik dette.

March 21st, 2011

mens verden holder pusten





foto priv

Lykke til i Libya, Luftforsvaret. Kom hjem i live!

March 20th, 2011

katten er best når den maler

Han stryker katten med hårene, før han uventet skifter retning. Katten freser i protest, han ser henne ikke, han har nok med seg selv. Han fører hånden vekselsvis mot og med hårene, til anhver lykke og ubehag for det lille vesenet med ni liv. Halsbåndet rundt pusens hals er så stramt at hun har problemer med å puste. Hun ligger der under hånden hans og holder fast ved den gleden over å bli kjælt med, de gangene han stryker med hårene og velværen strømmer fra hale til nese. Og så skifter han retning igjen. Katten maler ikke, det har hun aldri gjort.

I den posisjonen befinner de seg, han og katten, i noe som føles ut som endeløse tider. Han stryker oftest i den retningen katten lider under, til kattens store fortvilelse. Så mye ubehag i prisen for litt velbehag kan fort bli for mye. Hun klorer desperat på halsbåndet i kampen om oksygentilførsel. Det løsner til slutt og hun kaster et fortvilet blikk på han. Han ser henne fortsatt ikke. Hun hopper ned fra fanget hans og forsvinner. Uten å se seg tilbake.

Det er på tide å starte på sitt åttende liv. Han blir igjen i det niende.


foto priv__

March 19th, 2011

Jesus er veien. Jeg holder meg på fortauet.


X’en og plantene mine flyttet inn med meg i går, og i dag har jeg kjøpt masse fine ting til redet mitt. Gleder meg til å gi rommet en touch of Marie! Bildet jeg holder i laget jeg i dag, ut av alle kvitteringer, billetter, postkort og bilder jeg har spart på gjennom hele livet. Jeg klarer jo faen ikke å kaste det, så det var like greit å lage noe fint ut av det i stedet for å la det ligge i en bortgjemt eske av glitter. Hver eneste ting på bildet har selvfølgelig en hysterisk historie bak seg, som jeg skal ligge og glise av hver kveld før jeg sovner. Jeg tror det nye livet mitt blir et happy life!

I går ble jeg tatt med ut i Moss, på konsert med Jaa9 og Onkel P, sprit og øl. Veldig ålreit! Heldigvis glemte kroppen min å bli fyllesyk i dag, så i kveld er det påfyll! Jeg møtte en nydelig leser i går også, hun kom bort og sa kjempemye fint, veldig mye rart og så ble jeg med henne for å tisse litt. Jeg er den typen blogger som blir med leserne sine på toalettet, ikke sant….

Må sminke mammas kunstverk, håper helgen deres er super! smil