Dag 1, 14. Februar, valentinsdagen

Jeg sto mentalt på bakbeina fra det sekundet jeg våknet. Jeg hadde gledet meg til øvelsen helt siden sjefen min sa jeg skulle ut, dagen vi skulle reise var jeg så lite klar at jeg nesten hadde fysisk vondt i viljen. Jeg frøs bare jeg gikk ut døra på Rygge og lurte på hvordan i HELVETE jeg skulle overleve en uke i -15 når jeg frøs halvt i hjel av bare -5. Jeg kunne skrevet en hel BOK om hvor negativ jeg var den morgenen vi skulle dra til Rjukan, haha! Det ble ikke bedre av at de fine basetropplagene våre ble splittet og blandet med andre lag da vi kom frem til Hardangervidda, der vi skulle være. Troppen vår er så jævla inavl, at vi holdt på å faceplante, hele gjengen, da lederne erklærte skilsmissen.

OG JEG KLARTE FAEN IKKE LØFTE BAKBEINA.

Jeg kom heldigvis sammen med Desi, og vi ble kastet inn i et lag med 8 gutter fra vakt- og sikring. De hadde vært et vaktlag since forever, og hadde allerede inngått ekteskap, mens vi ikke kjente noen av dem i det hele tatt. De virket heldigvis hyggelige, og er det NOE du blir vant til i Forsvaret – så er det å bli plassert med nye, vilt fremmede mennesker – hele tiden. Null stress i kongens dress! Vi satt opp teltet sammen, og gikk inn i auditoriet.

Forventningene mine til Forsvaret er alltid de tøffeste, jeg forventer alltid det verste. Det sto f.eks. badetøy på pakkelisten, og jeg tenkte automatisk på isbad uten utvei. I felt får vi alltid utdelt en viss mengde med mat, og failer vi med å fordele det riktig utover dagene, hvis vi spiser det opp før vi får påfyll, er det vårt problem og våre kropper som må slite seg gjennom harde tak uten næring. Derfor var det SÅ surrealistisk når en av lederne erklærte grillkveld med pølser og hamburgere på kvelden. Haha! Forsvaret, ass. Hjerte.

Etter vi hadde spist oss mette på luksusfeltmat og fått utdelt resten av utstyret vi trengte til uken, gikk vi ut i teltene for å sove. I spoon. Spooning får en helt ny betydning når du er i militæret. Helt fra rekrutten blir vi oppfordret til å spoone hverandre når vi sover i felt, for å unngå at noen fryser. Nå fikk jeg oppleve det i praksis for første gang. “Felt er det eneste stedet man kan ligge inntil andre jenter uten å være utro”, sa han. “Det er stor forskjell på å ligge inntil ogå ligge OPPÅ”, tenkte jeg og sprellet i ville hint om at han skulle flytte seg litt. I teltet lå det altså ti små soldater og spoonet hverandre for å holde varmen i tusen minus, jeg ble så spoonet at jeg strevde med å sove fordi det var for VARMT. Natta.

Dag 2, 15. Februar, søte fjellvandrer

Jeg tok med meg motviljen over til dag 2 også, jeg, dere. Å våkne demotivert på en dag du VET du skal fysisk gå opp til himmelen er lite å smile for. Vi sto opp kl 6, gnagde litt på brødet vi hadde fått utdelt og pakket klart til å bestige et fjell. “Tar dere et liggeunderlag hver, jenter? Klarer dere det, eller blir det for tungt?”

???????

Han var HELT seriøs, snakket ovenfra og ned. Premiedust….

Vi festet liggerunderlagene på sekkene våre, og hoppet på bussen til Gaustad. Der var det på med de beryktede NATO-plankene, og klar ferdig gå opp mot toppen. Jeg har hørt så sykt mye dritt om de plankene, at jeg trodde det kom til å bli en terroraksjon uten like å gå på de helt til himmelen, men jeg syns ikke de var så grusomme, jeg, bestefar? Håndlykken og jeg hadde en fin tur, vi.

Vi sto ikke så lenge på skiene, før vi måtte ta de av og sette pigger/stegjern/drapsvåpen på føttene fordi det ble for bratt. Ordet “bratt” er bare parfymen av hvor bratt det faktisk var. Jeg har aldri vært så utslitt og strevd så mye med å sette en fot foran den andre, som jeg gjorde på vei mot himmelen. Jo, nå juger jeg igjen! Jeg slet enda mer senere i uken, men det kommer vi til etterpå. :) Desi og jeg gikk og hatet opp hele, mens resten av laget forsvant lenger og lenger i forveien. Det verste med å ligge bakerst på en militær tur, er å være jente. Alle forventer at vi sinker laget, og ingenting føles mer CRAP enn å gi de bekreftelse på det. Jeg HATET det virkelig, men kroppen min hadde ikke krefter nok til å øke til deres tempo. “Si fra hvis vi skal ta sekkene deres, jenter….” sa han. Gang på gang på gang… På gang. Det var sikkert en snill tanke, men for min del hadde det vært et sinnsykt nederlag å bestige fjellet mens andre tok sekken min for meg. Så det skjedde ikke.

Hva skjedde?

JEG KLARTE DET!!!!!

Plutselig sto jeg der, 1883 m over havet og tittet NED på skyene. Til tross for at Desi og jeg liksom sinket laget, var vi andre eller tredje lag som kom opp, og da sier det seg selv at vi var relativt raske selvom vi var treige. Førstemann til å være stolt, jeg vant!!!!

Etter å ha gjort et tappert forsøk på å spise litt (kulden gjorde det veldig vanskelig, jeg frøs så innmari og brødskivene mine hadde fryst til IS!), skulle vi VIRKELIG bestige toppen. Vi gikk opp forbi tårnet, og der sto veilederen vår og skremte liv av meg med å si “for all del, dekk til ansiktet, her er det stor fare for frostskader” og “vinden blablabla, forsiktig så dere ikke faller ned på sidene”. Lykkelig uvitende om at “å falle ned på sidene” innebar et fall ned fra himmelen på 1883 m. Jeg gjemte ansiktet mitt i det jeg fant av luer og hette på uniformen, og gikk vettskremt med usikre steg etter veilederen.

(kunstpause)

HERREGUD, JEG HAR RIDD PÅ EN FJELLRYGG, DERE!!
Det er det villeste jeg har vært med på…… Det blåste tornado der ute, jeg slet med å holde meg på beina på den 1,5 m brede fjellryggen med tusenvis av m å falle rett ned på begge sider. Den utsikten jeg så derfra går ikke an å beskrive – det var HELT utrolig. De 50 effektive minusgradene vi hadde der oppe i himmelen gjorde det umulig for meg å ta bilder, men dere skal vite at det….. Norge er et ubeskrivelig vakkert land!!

Den spinkle kroppen min ble dyttet faretruende rundt av den elleville vinden, og da veilederen bestemte seg for å sende flere av soldatene tilbake fordi de hadde begynt å få tegn til frostskader i ansiktet – foreslo han at jeg også skulle bli med dem. Jeg var ikke så veldig vond å be da, faktisk…. Etter å ha samlet krefter, begynte vi på turen ned igjen. Da vi nådde bunnen kastet jeg et blikk opp mot fjellet igjen, og tenkte fy faen… OPP DIT GIKK JEG!!

(Forteller dere om onsdag og torsdag senere, med isklatring, rapellering, tusen fall og sabotørløype på svarte natten. Ååh for en uke!)