Da jeg våknet i dag klødde jeg meg litt på navelen, den pussige påminnelsen om den viktige forbindelsen vi hadde da jeg kom til verden. Jeg lekte med sølvkulen jeg har pyntet den med, og tenkte på hva jeg kunne gi deg i gave, som veier opp for gaven du ga meg; LIVET. Jeg kan ikke gi deg noe så stort og betydningsfullt tilbake, og jeg klarer ikke overgå morsdagsteksten jeg ga deg i fjor, jeg vil bare at du skal vite at du fremdeles er verdens beste mamma. Det kommer du alltid til å være.
Du fyller så mange kategorier og roller, mamma. Du er en inspirasjon, mitt forbilde, min klippe i livet, selvom jeg kanskje bærer preg av avstand. Vi har kanskje ikke det, for mange, naturlige mor- og datterforholdet hvor vi setter oss ned med en røyk på terrassen og deler våre innerste hemmeligheter, snakker om sex og ler av de siste feilene du lot meg lære av i livets skole. Det er jeg egentlig glad for også, for en eneste røyk forkorter gaven du ga meg med 7 minutter, og det er venninnenes rolle å ta i mot siste nytt om gutter, sex og alt vi to ikke snakker om. Det vi har er allikevel perfekt. Du trenger ikke si det, for jeg vet at du er glad i meg. Du trenger ikke være tilstede hele tiden, for jeg vet at du alltid vil være her for meg uansett hvor i verden du er. Du trenger ikke være nær meg for å gi meg nærhet, du trenger ikke omfavne meg for å gi meg trygghet. Jeg har alt det der, jeg. Jeg har alt jeg trenger for å leve, og mye mer enn det, fordi jeg har fått det inn med morsmelka og du holder det ved like bare ved å være deg selv.
Jeg elsker deg. Du er så vakker, mamma. Du skulle sett ansiktet på Bethina da jeg fortalte henne at du fyller 50 år ung (!!) i år. Hun lyste sjokkert, du ser så mye yngre ut! Du skulle hørt Stian hviske “det DER er ekte kjærlighet….” da han så deg styre rullestolen til pappa inn i huset en sommerkveld. Du er så vakker, mamma, og det blir lagt merke til av alle. Hadde jeg vært en hund, hadde jeg tisset ved føttene dine for å understreke og markere at du er min mamma, og jeg er så stolt av det.
Gratulerer med morsdagen, mamma! Denne ene dagen i året er egentlig ikke dagen din, det er de 364 andre. Jeg velger å skrive til deg i dag allikevel, for å gi resten av verden et inntrykk av at du ikke er noe mer spesiell enn alle de andre fantastiske mødrene som blir hyllet i dag. Jeg hyller deg i dag, fordi det er min plikt som datter og verden forventer det – bare se i butikkene, alle morsdagskort, blomster og bamser. Jeg gjør det i dag bare for å late som du er en vanlig, dødelig du også….
…men jeg vet bedre.
