Av og til lurer jeg på hvor det ble av Marie. Alt det som bygger opp under at jeg har en blogg har liksom gjort noe med henne. Jeg mener…. Hadde jeg virkelig tatt et dødt kirsebærtre og invitert det inn i leiligheten hvis ikke oppmerksomheten rundt det hadde vært så stas? Haha!
Neppe.
Jeg er samboer med treet, drar den ut i evigheten, bare for deres og bloggimagets skyld. Når jeg ser på treet er jeg bloggeren, kind of “”Supermarie”". Men hva ville Marie gjort? Brent det? Antagelig hadde treet allerede rukket å bli til jord igjen, hvis jeg bare var Marie – uten blogg. Av jord har du kommet, til jord skal du bli. Treet hadde vokst opp, blitt brutalt drept av en grizzlybjørn i hagen – akkurat sånn det ble, men uten bloggen hadde historien stoppet der. Nå lever treet i sitt beste velgående, så velgående et dødt tre kan leve iallfall, innendørs med sløyfe på. Pene treet mitt…
Supermarie, med treet, barten og tissen i bånd. Jeg gikk til innkjøp av en enorm X også, bare for å kunne leve ut et ordspill. “Hva er det du har i posen?” “X’en min”. Tror dere jeg lagt penger og energi i å leve ut det ordspillet hvis jeg ikke hadde hatt dere her til å flire av det etterpå? Ehnei. ”Jeg får ikke X’en min ut av skapet”. Jeg hadde med meg X’en min på liveshowet i Hællæwood, og den sto på nattbordet da NRK var på soldatrommet mitt for å spille inn til Lørdagsrevyen. X’er ass. De hadde vært uinteressante uten en blogg å havne på. Har du Z….
Og hva faen skal jeg gjøre når dere legger meg til på face??? Supermarie får, ærlig talt, dårlig samvittighet av å ignorere forespørslene, i den delen av livet mitt er dere en selvfølge å ha på listen over mennesker som betyr noe. Supermarie knebles av samvittigheten, Marie vil bare være i fred.
Det er et evigvarende dilemma.
Ååårh, hvem hadde jeg VÆRT uten bloggen?
Hadde jeg ikke vært Supermarie av og til, hadde jeg aldri flydd jagerfly, aldri hatt kattelinser, aldri fulgt Faryab United så tett og aldri spist middag(er) med en ambassadør. Jeg hadde aldri fått de erfaringene jeg fikk da pressen var som trailere, og jeg hadde aldri fått så god innsikt i hvordan livet til en 20 år gammel soldat i Afghanistan er. Plutselig satt jeg i FNs lokaler og skulle inspirere ungdom til å blogge, i neste øyeblikk skal deler av barnet mitt brukes i n…. Forteller det senere.
Uten å være Supermarie i ny og ne hadde jeg definitivt vært en annen. Noen ganger gjør jeg ting bare for å ha noe å snakke med dere om, seriøst. Og det er tingene du gjør i livet som gjør deg til den du er. Hvis noen spør meg om å være med på noe, som jeg egentlig verken har humør eller lyst til, hender det jeg sier ja – bare for å ha noe å skrive om den dagen. På en måte er det bra, bloggen tvinger meg jo da til å oppleve ting så jeg har noe å fylle den med, og jo fullere bloggen blir – jo mer innholdsrikt blir livet mitt. På den andre siden skremmer det meg. Jeg er så redd for å miste meg selv, fullstendig, ved å leve det dobbeltlivet jeg gjør. Jeg stønner hver gang det blir påpekt at jeg virker todelt, type splittet personlighet. Det er åpne, ærlige, rett-fra-levra-Supermarie, og så er det anonyme, reserverte og sjenerte Marie. Ikke fullt så åpen, ikke fullt så tøff. Det er Supermarie, med treet, barten, Dr Phil og kjøttskogen. Og så er det Marie, med…. ??????
Faen.
Bloggen har, enten jeg vil det eller ei, forandret den jeg var. Alt den har ført til, alle menneskene den har dyttet meg bort til, alle opplevelsene, erfaringene, alle store øyeblikk. For å ikke snakke om alle DERE! Hjerte. Slik jeg former bloggen, former bloggen meg. Det hadde ikke vært noen Supermarie uten Marie, og jeg hadde ikke vært den jeg er uten Supermarie heller. Herregud, for et personlighetssirkus!!
Faen igjen.
Jeg vil ikke være “bloggeren Supermarie”.
Jeg vil bare være Marie, jeg.
Marie som blogger og er super.
