Archives for the Month of February, 2011

castle walls

Når du bruker hele dagen på å tenke ut hvordan du kan beskrive hvordan du har det akkurat nå, men alt du ender opp med er det her fordi du ikke orker å holde han oppdatert på hjerte- og sinnstilstanden din lenger.

Den følelsen.

BART, lett!

Herregud, i går besteg jeg Black Tower med verdens største vinglass!







foto priv

Shaun Bartlett inviterte “Supermarie+1″ til å komme på konserten hans på Dattera til Hagen i går. Det var så bra! Musikken hans er som balsam, søk han opp på Spotify og hør på “Miles from the city lights” feks. Nam! Jeg ble selvfølgelig ikke superdrita, og våknet ihvertfall ikke opp til en iPhone full av meldinger fra en ukjent jeg ikke HUSKER å ha gitt nr mitt til engang :) Kryss fingrene for at han var pen!

“Hei søta. Skal vi komme?”
“Hvem er du? :p”
“Haha t-banen i stad :p”

????????

I morgen fortsetter jeg med å prøve å leve det sivile livet, og gjett hva jeg skal? JOBBE! Jeg rakk nesten ikke å sutre over å være uniformløs engang, før jeg ble oppringt og spurt om jeg kunne jobbe på det bakeriet jeg jobbet på før jeg dro i militæret. Husker dere det? Det blir så hyggelig å se igjen stamkundene, spise kanelboller til frokost og lese VG baklengs i lunsjpausen igjen!

Håper helgen deres har vært super, og tusen takk for alle kommentarene dere kommer med! Herregud! Jeg blir snart ekkel å ha med å gjøre, altfor for mye skryt! Hjerte

dancing with tears in my eyes

Jeg ville ta et bilde med en historie. Jeg plasserte kameraet på en hylle, trykket på selvutløseren og hadde 10 sekunder fra… Nå.

klikk!

Hun småløp bort til kameraet for å se hvordan det ble. Hun smilte. Hun var fanget opp i pixler, i en rosa kjole og med langt, blondt hår – sittende i farens rullestol. I hånden hadde hun en lekepistol rettet mot hodet, fingeren var på avtrekkeren. Blikket møtte kameraet og ansiktsutrykket var bestemt. Hvis hun fikk MS, skulle hun avslutte livet. Riss det inn i stein.

“Jeg har levd med MS hele livet, jeg har sett hva MS kan gjøre. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å oppleve alt om igjen, jeg.”

Bildene ligger urørte på hardisken, hvor de har ligget i 4 år, og jeg skal aldri i livet ta de opp igjen. Ever. Det siste kapittelet i en bok er avgjørende for om boken blir en feelgood eller tragedie. Som 17-åring var jeg fast bestemt på å la den ende i tragedie. Nå skriver jeg om slutten.

Hvis jeg blir syk skal jeg ikke gi opp og ende i tragedie, jeg skal være like sterk som pappa. Han er et forbilde.
“Hvis jeg blir syk…..”
NEI.
Det er ikke noe “Hvis jeg….”.
Det er NÅ, og for alltid.

De styggeste bokstavene i verden har lært meg å sette pris på livet, det som er i skrivende stund. Livet med en sykdom er med på å forme deg. Terskelen for hva som skal til for å smile er ikke så høy, du setter pris på de minste tingene og blir glad for enda mindre. Verdens kvalmeste sammensetning av konsonanter har gjort meg til en drømmer, håper og livsnyter. Det har blitt en slags absurd drivkraft for å oppleve mest mulig når jeg kan. Og det er NÅ jeg kan. En oppvekst med MS har gjort meg til en vandrende livsgnist, og jeg tenkte mye på det her da jeg gikk i fjellet, og fikk tenkt tankene helt ut.

Jeg tenkte på pappa, fordi han også pleide å gå tur i fjellene, løpe i naturen, tegne nydelige tegninger med hendene jeg har arvet. Han gjorde alt han likte å gjøre, akkurat som jeg gjør, helt til livet hans sakte men sikkert ble ødelagt av en M og en S. Det er så urettferdig, og jeg har lært av det.

Fritt for å leve livet mens jeg gjør det! Det er ikke sikkert værda står til påske, nemlig, du vet ikke om det er du som en uvakker dag plutselig blir nødt til å rulle gjennom resten av livet ditt i en stol og er avhengig av andre for å kunne gjøre de minste ting. Plutselig utvikler du en svulst på hjernen av altfor mye stråling etter samtaler i iPhone, du kan bli slått ut av et slag eller bli tatt av en kreft. Plutselig omkommer du i en bilulykke, hjertet ditt banker ikke lenger. Det kan skje hvem som helst, og det kan skje deg. Det vet du ikke, og den uvissheten bør inspirere deg til å virkelig leve i nuet og gripe hver dag som om det var din siste. Hver dag i en frisk kropp med en verden for dine føtter er en bonus, livet er en gave du bare får èn gang. Null tull! Du er heldig som kan stå opp hver dag, fylle den med ting du liker og pynte den med mennesker du bryr deg om. Du har muligheten til å fylle livet ditt med akkurat det du vil, du må bare huske å gjøre det nå som du har muligheten.

“Blikket møtte kameraet og ansiktsutrykket var bestemt. Hvis hun fikk MS, skulle hun avslutte livet. Skriv det i stein.”
Nææt. For en dramaqueen jeg var!! Jeg har vel for faen ikke tenkt til å la to bokstaver stå i veien for noe som helst. Jeg skal suge ut alt jeg kan av erfaring, inspirasjon og motivasjon av de to bokstavene og bruke det for alt det er verdt. Sånn som i fjellene, hvor jeg hadde så lyst til å gi opp, men pappa lot meg ikke – uten at han visste om det. Sånn som nå, hvor jeg skriver en (kanskje) inspirerende tekst som vil få minst to av dere til å brenne for å leve livet. Tanken på at sykdom og død kan slå ned hvor som helst, når som helst, får meg til å være, elske og føle hvert sekund. Hvis jeg noengang blir satt ut av spill, skal jeg iallfall sitte der og tenke at jeg tross alt levde det livet jeg rakk å leve – fullt ut, så best jeg kunne. I begravelsen min skal minnetalene være endeløse, og det skal bli sagt at jeg virkelig levde.

Livet er så skjørt og verdifullt.

Det er bare så forbanna trist at det må en alvorlig sykdom eller et dødsfall til for at folk skal forstå det.

De 7 dødssyndene

God morgen! Det sivile livet, ass. I går var jeg på IKEA, i dag skal jeg trene og sole flesket. Gjør jeg det riktig da? Er det sånt dere sivile driver med? I kveld skal jeg hilse på supernevøen min for første gang, dere! Gleder meg! Litt, iallfall. Jeg og barn faller ikke akkurat naturlig…..

Uansett!

Jeg er så heldig å få leke med Libresse, og holde en konkurranse hvor dere kan vinne et gavekort på nelly.com til en verdi av 1000 kr! Jeg hadde egentlig tenkt til å stikke av med premien selv, men som dere vet går jeg i uniform 24/7 så jeg trenger ikke klær. Heh neidajoda.

For å delta i konkurransen må du gå inn på www.libresse.no og ta testen for å finne ut hvilken dødssynd du representerer! Det er veldig fort gjort, alt som skjer er at testen scanner facebookprofilen din og finner ut hvilken dødssynd du står for. Etterpå løper dere inn hit og forteller meg hvilken synd dere ble og hvorfor dere tror dere ble akkurat det! Vinneren kåres før jeg drar til Irland, om en uke! (Nelly.com har både gutte- og jenteklær, så selvom konkurransen er bygget på noe kjempeekkelt og kjempejentete er det mulig å delta hvis du har utovertiss også!)

Skriv gjerne et innlegg om synden deres og konkurransen på egne blogger også, kanskje testen gjør at dere lærer noe om dere selv :-)

Min synd ble FRÅTSERI. Det var jo…. Synd.

Jeg fråtser i puter, opplevelser, drømmer, gode venner, bokstaver og bamseklemmer. Og jeg ELSKER mat……. Det var vel selvsagt at fråtseri ble min synd.

Altså: Gå inn på libresse.no, ta testen og kom tilbake hit og skriv i kommentarfeltet hvorfor dette er akkurat DIN synd. Husk å legge ved kontaktinformasjon så jeg får tak i dere! Beste svar vinner! :-)

Lykke til, hjerte

KONKURRANSEN ER AVSLUTTET!

funny fu





“Jeg er en såpass hyggelig person at jeg kan be noen dra til helvete på en
så pen måte at vedkommende gleder seg til turen.”


foto_private

Explore Rjukan 1883 dagbok pt IV

pt Ipt II, pt III

Dag 5, 17 – 18. Februar, the end of story.

Etter tilsammen max 10 minutter søvn i kuldegropa, sto vi opp i god tid for å være klare til avmarsj kl 06:00. Vi spente på oss skiene, og forsvant videre ut i skogen. Det var så tungt å bane seg vei gjennom all nysnøen, dere!!! Vi gikk et godt stykke på NATO-plank, før vi endelig fikk ta de av oss og feste de på sekken. Vi ble gående rundt i skogen som SKYSKRAPERE og jeg som gikk først fikk selvfølgelig jobben med å være TRESKRAPER også. Jeg måtte ufrivillig renske alle trærne for nattens nysnø, haha! Skiene poket ALLE grenene og absolutt ALT av snø raste i hodet mitt…… Jeg gikk sikkert opp i femdoblet vekt takket være pakningen, skiene – og all snøen.

Ut på tur, aldri sur. Denne gangen var det faktisk jentene som gikk i tet og holdt tempoet oppe, mens guttene ble hengende etter. Just saying. De slet muligens med vekten av liggerunderlagene.*


Gutt 1, gutt 2

Etter å ha gått en liten evighet, kom vi ut fra skogen i en vill fart ned en naturlig rutsjebane, skråningen fra helvete. Derfra måtte vi gå et lite stykke langs veien, før vi fikk legge fra oss sekkene i bunnen. Det var som om hele VERDEN ble løftet av skuldrene våre, så lett har jeg aldri følt meg før! Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd jeg ble født på ny, som en liten fåågel! Pip. Vi dro med oss badetøy, lunsjmat og tørre klær og fortsatte ferden til det jeg trodde skulle være den hyggelige delen av sabotørløypa….. Da lærte jeg at TRO er noe man gjør i kirken. Den delen var faen ikke mye hyggelig.

Først måtte vi komme oss ned et ekkelt, bratt stykke i skogen, ved hjelp av is, greiner og tauverk. Kroppen min strittet i mot med alt den hadde igjen av krefter, det var akkurat som jeg hadde fått SPERRER mot å utfordre meg selv mer. Seriøst, jeg ville virkelig slippe meg ned den ene islagte skråningen, men kroppen NEKTET!! Etter å ha kjempet mot 58 motvillige kg og tusen forskjellige overlevelsesinstinkter, kom jeg meg endelig trygt ned. Der ventet noen meter med juv før den uendelige oppoverbakken i dyp, dyp snø….. Og der begynte hatet.


Nede i juvet

Lang, lang, rekke, Marie ut av rekken går.

“Fy faen i helvete, Marie, pappa sitter bundet til en rullestol hjemme og kunne mest sannsynlig DREPT for å få den muligheten du har til å gå i fjellet, bruke beina, og her går du og KLARER IKKE FORDI DU SUGER!!!!”.

Jeg gjorde så godt jeg kunne, men følte jeg sugde bigtime.

“…og du går liksom under kallenavnet “SUPERmarie”? Liar liar, pants on fire. Du er svak, svak, svak.”

Det gikk i nonstop psykisk terrorisme mot meg selv, helt til jeg ble apatisk og bare…. Gikk der. I skilpaddefart.

“………………………………”

Etter en lang stund kjentes kreftene mine så svake og beina mine så tunge at tankene gikk fra “………..%#(#$=%#$” til “Noe er seriøst galt med deg, Marie. Nå har du faen meg fått MS du også.”

Etter noen uutholdelige timer med intens kamp mot meg selv og snøen, kom vi ENDELIG frem til fabrikken, målet vårt. Der var jeg så utslitt at jeg var helt på randen til å bryte sammen, og den MS’en jeg trodde jeg hadde fått viste seg å bare være 45 kg med smeltet snø og isklumper som hadde samlet seg i fotposene mine. Haha! Jeg er så sykt dramatisk!

Vel fremme i fabrikken, the end, kastet jeg i meg 8 brødskiver på 3 minutter, uten å overdrive. Og så gikk det kvikk lunsj, redbull og brus ned på høykant før vi ble gjetet som sauer inn for en ny leksjon. Jeg hadde kjempelyst til å følge med, for han snakket om drivkraften for å reise til Afghanistan i uniform, men nattens eventyr og dagens sabotasje tvang meg i koma og Z’ene sto i KØ. Herregud, så sliten jeg var!

Etter å ha fått samlet meg litt, kom jeg sakte men sikkert tilbake til meg selv igjen og kunne bekrefte at…. Jeg hadde klart det – igjen! Åååh! Hatet ble erstattet med mestring, en påminnelse på hvorfor jeg liker meg så godt i militæret.


Hele bussen sovnet unntatt meg og Linda. Haha!

Bussen tok oss etterhvert med tilbake til basen hvor vi brukte resten av dagen på å pakke for hjemreise. Vi hørte også på foredraget til han som var sikkerhetsansvarlig i 71 grader nord, og herreGUD for en historie….. Han er fjellklatrer og fortalte en utrolig historie om en tur i et fjell i Pakistan, jeg fikk helt angst av bare å se på bildene hans. Etter å ha opplevd rapellering på 80 meter, forstod jeg ikke helt hvordan det var mulig. Jeg mener… Tenk å leve så mange tusen meter over bakken, i så mange dager!! Over tre uker, altså!!

Etter å ha blitt imponert og sjokkert en times tid, hadde vi verdens hyggeligste avslutning. På kvelden krøp vi ut i teltene våre igjen, og etter en natt i en kuldegrop var en natt i teltet som et SPA-opphold. Jeg sov så godt! Morgenen etter sto vi bare opp, pakket sammen teltene og dro hjem. Eventyret var over og FOR en øvelse! Det var så fantastisk! Det er det her jeg snakker om når jeg sier at du får muligheter og utfordringer i militæret du ALDRI ville fått ellers. Jeg elsker det.

*i pt I av historien fortalte jeg dere om at gutt sa nedlatende “Tar dere et liggerunderlag hver, jenter? Eller blir det for tungt?”, ovenfra og ned på jentene. Liggeunderlagene veier ingen verdens ting….

våpenet mitt…..?

Blogghjertet mitt har aldri banket så fort som nå, jeg har FOR mye å snakke med dere om!!! Jeg føler meg som et hamster med bollekinnene FULLE av bosktaver. Grusomt. Fortsettelsen på felteventyret kommer senere, jeg må bare…. Vi hadde grønn dag i går! Sersjanten tok oss med ut på skogstur i solskinnet, og skulle lære oss å overleve. Det var supertrivelig!

Etter å ha triumfert som troppsmester i teltduk-knepping i sommer, var det ingen overraskelse at kneppingen av knappeteltet i går også gikk lekende lett. Holder en knapp på at jeg er verdensmester! Jeg var den eneste som husket den magiske knuten med pinne på også, janteloven. Bare nevner det. Enda godt jeg hadde kontroll på TO ting, mens de andre soldatene hadde stålkontroll på… Det meste.

Etter å ha kneppet og satt opp teltet ved hjelp av ski, staver og griseflinke soldater, lærte vi å bli som Sid, flammenes herre, før vi brukte flammene til å lage kakao. Det var så hyggelig! Mens vi varmet oss på en av de fire elementene og drakk sjokolade, krydret befalet oss med tips for å kunne overleve i naturen. Lars Marie Monsen.

I dag leverte jeg inn våpenet mitt (……hjertesmerte) og fra i dag blir jeg sivil i over to uker, dere. For å få brukt opp alle permdagene mine før jeg dimmer, må jeg ta resten av førstegangstjenesten fri, og hadde jeg hatt et sivilt liv – hadde jeg sikkert vært sjeleglad. Men hva FAEN skal jeg gjøre uten uniformen på?????? Jeg må begynne å tenke ut hva jeg skal ha på meg hver dag, jeg har ingenting å stå opp til og tanken på at et daglig sosialt liv med en milliard soldater blir byttet ut med en katt som hopper opp i fanget mitt bare for å fise – for så å hoppe ned igjen, sier meg at jeg kommer til å dø av ensomhet. JAJA, jeg får iallfall en reunion med Dr Phil, rømmer til Irland med en mann (i anførselstegn, neidajoda) neste helg OG jeg har akkurat lært å overleve – så det skal sikkert gå fint å være litt sivil igjen.

Ps. Dere vet GIL (Generalinspektør i Luftforsvaret), den høyeste sjefen i… Ja, Luftforsvaret? Han er så høyt opp i systemet at jeg går i stykker bare ved tanken på å si noe feil, se feil ut eller bare… Være feil. Eller å tilfeldigvis møte han i gangen. Det har heldigvis aldri skjedd. Og hva skjedde på mandag? Jeg møtte han tilfeldigvis i gangen. Han bare… “God middag” og gikk mot bilen. Og så snudde han seg og bare… “Bra blogg, forresten.”, smilte og gikk.

Og så husker jeg ikke mer for jeg døde på stedet.

Explore Rjukan 1883 dagbok pt III

pt I, pt II.

Jeg overså dere ikke med vilje i går, altså. Okei, trekk pusten…..

Dag 4, 16-17. Februar, sabotasje!!

Etter å ha klatret i iskrystallene, hengt litt i løse luften og gått en tur i juvet dro vi tilbake til basen for nye leksjoner. Vi lærte mye om kosthold og trening i løpet av uken, og jeg elsket de tre andre foredragene – de var så inspirerende! Det var tre totalt forskjellige mennesker som fortalte oss historiene sine om tre totalt forskjellige turer i naturen. Pakistanske fjell, ferd over Grønland, reisen gjennom Tibet. Jeg stirret beundrende på de, frådet litt og tenkte at EN DAG skal jeg også stå og fortelle om mine egne eventyr….. Nei, nå juger jeg igjen. Jeg skal skrive om dem. (Snakker ikke, vet dere…)

Anyways. Selvom dagen hadde satt preg på kreftene mine, var jeg ganske maskin og dødsklar for det neste. Etter leksjonene pakket vi de gigantiske (!!) sekkene våre og gjorde oss klare for å sabotere litt. Vi skulle ikke sove “hjemme” den natten, vi skulle sove et sted langs den veien sabotørene gikk under 2. verdenskrig. For å sette oss i den riktige stemningen, ble vi først kjørt til en fjellstue hvor en blid mann fortalte oss historien om Tungtvannsaksjonen. Jeg gikk desverre i koma – igjen, og klarte ikke få med meg alt sammen, men nok til å tenke på hvor utrolig spennende det var at vi faktisk skulle ut i den samme løypa som norske soldater gikk under krigen, da de reddet verden fra tyske atomvåpenplaner! (Hei, wikipedia får meg til å høres så vanvittig opplyst ut. Likære.) Rundt kl natt sto vi klare utenfor fjellstua med NATO-plankene på. Nu kjör vi.

Å gå på lange skiturer om natten skal jeg SÅ gjøre igjen. Dalende snø, krytallklar luft, lys fra hodelykter og varme klær, det var dødshyggelig! Manglet bare en bikkje. Jeg smilte for meg selv, og koste meg bigtime, men så gjorde jeg ikke det lenger…… Vi kom til en sinnsyk oppoverbakke, hvor jeg erfarte at fisketeknikken…. Den kan dere få gratis av meg. Med en lang, lang rekke soldater bak meg, gikk jeg på trynet igjen og igjen og lagde KJEMPEKØ! Vm i kløne. Og hver gang jeg falt, tvang skiene og den store sekken meg til å bli liggende der, så hver gang jeg gikk på trynet (ca 34 ganger) måtte veilederen vår komme i full sprint og plukke meg opp igjen. Med mangel på både mat, krefter og søvn skulle jeg egentlig ha klikket internasjonalt og sprengt hele verden i sinne, men jeg bare lo. Herregud, som jeg lo! Jeg lo i hvert jævla nedfall, fordi turen var så forbanna HYGGELIG at jeg nektet å la noe ødelegge det. Men fy faen så sint jeg egentlig var, haha! Det var håpløst! Veilederen fortalte meg senere at han ble veldig imponert over drivkraften min, at jeg sto på uten å klage, og ga meg aldri – uansett hvor mange ganger på rad jeg gikk på trynet. Så det er sant det de sier, om at jeg er sånn super.

Etter å ha gått ca 4 km, stoppet vi rundt kl snart-morgenkvist for å sove litt. Alle de andre lagene satt opp teltene sine mens vi bestemte oss for å flørte litt med fjellvettreglene og grave oss ned. Vi skulle kline til og lage tidenes sovegrop, vi. Det hadde sikkert fungert det, hvis vi hadde laget den riktig – og stor nok til alle ti soldatene, haha! Jeg tror vi ble noen erfaringer rikere den natten, der vi endte opp med en sovegrop uten kuldegrop…. Det vil si at vi faktisk SOV direkte i en kuldegrop, som var altfor liten i tillegg. Hvorfor vi ikke slo opp teltene? Vi tenkte det var unødvendig mye jobb for så få timer med søvn, og “….teltene blir våte og FOR OSS SOM BÆRER SEKKER – blir det tungt.” Sa han. Til oss. Jentene.

……

“…for oss som bærer sekker”. Akkurat DA kunne jeg ha sprengt hele verden i sinne. Hele tonen hans hadde vært så nedlatende og ekkel mot jentene hele uka, at antydningen om at vi jentene liksom ikke BÆRTE noe – når vi bærte akkurat like mye som resten av laget, var dråpen. Ikke misforstå meg, han var en kjempeflink lagfører med godt humør og som visste hva han drev med, men holdningene hans til oss jentene på laget provoserte meg til beinet. Vi sa i fra om hvordan vi opplevde det dagen etter, og ble heldigvis hørt. Og så levde vi lykkelige i alle våre dager, hjerte.

Det snødde hele den natten. Og der lå vi, ti soldater i en kuldegrop. Jeg var smart (les: STOKK DUM) nok til å legge meg i bunnen, og med vekten av en håndfull soldater liggende oppå meg KNUSTE jeg nesten beinet. Jeg overdriver ikke nå heller. Jeg mistet alt av følelser i det og ble så fortvilet over at ingen ville høre på meg og flytte på seg – at jeg begynte å GRÅTE! Og jeg gråter ikke engang!! Med tanken på at kroppsdeler som ligger i torniquet over 15 min DØR fikk jeg lettere panikk etter å ha ligget fastklemt i en liten evighet. Til slutt var det endelig noen som reagerte, og foreslo at jeg skulle bytte plass med han som lå øverst. Beinet mitt slapp altså unna med skrekken, jeg var storfornøyd igjen og sovnet dypfryst på toppen av soldathaugen. Jeg tror erfaringen ble at… Neste gang slår vi opp telt. Haha!

Åååh så mye på hjertet/tarmen. Siste del av sabotøroppdraget og feltuken kommer senere, når dere blir penere, smil!

Explore Rjukan 1883 dagbok pt II

pt I, supermeteret er forresten på +1000 fordi jeg besteg fjellet og skrev så fint om Norge! SMIL

Dag 3, 16. Februar, aktivitetsdagen

Etter å ha vært på fjellryggen av Gaustatoppen, var jeg fullstendig kjørt. De prøvde å vise oss en sorthvitt film av Operasjon Gunnerside på kvelden for å gi oss innblikk i hva vi egentlig gjorde på Rjukan, men…. Det gikk ikke. Jeg gikk i koma, klarte ikke følge med på noe. Haha! Etter filmen pakket vi sekkene klare til dagen etter, og gikk for å spoone. “I natt må vi spre jentene utover i teltet, jente- og guttevarme varmer forskjellig”. Øøøh. “Hey, legg deg her a!”. Øøøh #2. Han, et BEFAL, holdt av plass til henne, en SOLDAT, ved siden av seg i teltet. Og hun våknet av at han lå og jokket. På henne.
Øøøh #3.

Onsdag morgen våknet jeg forholdvis opplagt, og klarte endelig bevege bakbeina jeg hadde mentalt satt meg på de første dagene. Jeg prøvde å overbevise meg selv om at det tøffeste fysiske nå var over, og at resten av uken bare ble spennende og gøy. Jeg var overbevisende nok til at motivasjonen steg og viljen returnerte, iallfall! Vi hoppet inn i den sjarmerende HV-bussen med den superblide busssjåføren igjen, og kjørte mot nye utfordringer.

Fritt for å ISKLATRE!!!!

Herregud, så vanvittig tungt det var. Armene mine…… Og jeg som har problemer nok med å stole på mennesker, nå ble jeg tvunget til å stole blindt på et TAU. Det viste seg at det ikke var til å stole på det heller, for da jeg skulle ned igjen fra isen, falt jeg et lite stykke og smalt kneet inn i veggen, haha! Sikringstauet hadde hengt seg fast elns, og noe gikk galt sånn at… AU? Kneet mitt ser ut som det er tatt rett ut fra en avatar. Jeg tror ikke jeg gjør karriere som isklatrer, for å si det sånn.

GØY! Etter å ha klatret oss til lunsj, spiste vi og dro videre til juvvandring. Etter gårsdagens leksjon i skred og skredfare, skulle vi sjekke ut forholdene irl. Vi lærte i praksis hvordan vi skulle krysse skredområder, og se etter tegn på hvor det er fare på fære. Naturen i Norge, dere… Den er så sexy!

Etter å ha juvet rundt en stund, kom vi til utfordringen over alle utfordringer. Rapellering ned fra en bro, med en høyde på 84 m. Det har aldri kilt så mye i magen som det gjorde da jeg slang beina over rekkverket……

Skrekkblandet fryd 2011!! Jeg niholdt i broa så lenge jeg kunne, før jeg sakte men sikkert fant motet til å slippe. Fritt for å ikke se ned, for det var helt sykt!!

Da jeg hadde sluppet meg ned i en sneglefart, og var halveis til trygg jord under føttene igjen…….. SATT HANSKEN MIN SEG FAST I SYSTEMET!!!!! Først kom det noen uforståelige klikkelyder (som viste seg å bare være låsene på tausystemet som smalt inn i hverandre) og tente panikklunta. “Jeg er for ung til å dø!!!” Og så kilte hansken seg fast MIDT i det systemet som skulle få meg trygt ned igjen!! “Hade livet, pappa arver bloggen for han er like morsom som meg”. Jeg ble hengende der og kjenne panikken spre seg, mens jeg flirte hysterisk (noe jeg vanligvis gjør når jeg skjønner at jeg er f-u-c-k-e-d) og tenkte “Hva nå? Hva FAEN gjør jeg nå?“. Stemmen min er verdens tynneste, jeg HAR ikke skrikestemme og det var derfor nytteløst å prøve å rope etter hjelp. Etter noen endeløse minutter hengende 50 m over bakken, fant jeg en teknikk som fikk meg 5 cm ned av gangen og kjørte den helt til jeg var trygt nede hos de andre. Haha! Jeg ass!

Rapellering var utrolig kult, jeg skal ALDRI gjøre det igjen! Da jeg endelig hadde kommet ned, var det på tide å komme seg OPP igjen. Ettersom vingene mine lå hjemme til vask, måtte jeg gjøre som de andre barna – klatre opp i et tau. Dere har sett videobloggen av hvordan jeg tar pushups, sant? Det sier seg selv at de kraftløse armene der ikke klarer å løfte 57 kg opp 84 m. Jeg ga meg allikevel en sjanse, og prøvde febrilsk å klatre oppover i tauet. Litt sånn som fjellklatrerne gjør, bare at vi ikke hadde noe fjell å støtte oss til og jeg manglet jo tydeligvis muskler også. Jeg kom meg ca 80 cm opp, før jeg måtte gi opp kampen og PLUTSELIG, helt ut av det blå, kom det en tau-moped! Haha! Birger, som kjørte mopeden på tauet, hektet meg fast i mopeden sin og kjørte meg opp, mens jeg nikket fornøyd mot de utslitte soldatene som strevde seg opp i tauene på egenhånd rundt omkring under broen. Så super er JEG.

……

Herregud, nå blir det for mye tekst igjen!! Forteller dere om den siste natten og dagen i morgen, jeg. Eventyret er ikke over enda! :)

Explore Rjukan 1883 dagbok pt I

Dag 1, 14. Februar, valentinsdagen

Jeg sto mentalt på bakbeina fra det sekundet jeg våknet. Jeg hadde gledet meg til øvelsen helt siden sjefen min sa jeg skulle ut, dagen vi skulle reise var jeg så lite klar at jeg nesten hadde fysisk vondt i viljen. Jeg frøs bare jeg gikk ut døra på Rygge og lurte på hvordan i HELVETE jeg skulle overleve en uke i -15 når jeg frøs halvt i hjel av bare -5. Jeg kunne skrevet en hel BOK om hvor negativ jeg var den morgenen vi skulle dra til Rjukan, haha! Det ble ikke bedre av at de fine basetropplagene våre ble splittet og blandet med andre lag da vi kom frem til Hardangervidda, der vi skulle være. Troppen vår er så jævla inavl, at vi holdt på å faceplante, hele gjengen, da lederne erklærte skilsmissen.

OG JEG KLARTE FAEN IKKE LØFTE BAKBEINA.

Jeg kom heldigvis sammen med Desi, og vi ble kastet inn i et lag med 8 gutter fra vakt- og sikring. De hadde vært et vaktlag since forever, og hadde allerede inngått ekteskap, mens vi ikke kjente noen av dem i det hele tatt. De virket heldigvis hyggelige, og er det NOE du blir vant til i Forsvaret – så er det å bli plassert med nye, vilt fremmede mennesker – hele tiden. Null stress i kongens dress! Vi satt opp teltet sammen, og gikk inn i auditoriet.

Forventningene mine til Forsvaret er alltid de tøffeste, jeg forventer alltid det verste. Det sto f.eks. badetøy på pakkelisten, og jeg tenkte automatisk på isbad uten utvei. I felt får vi alltid utdelt en viss mengde med mat, og failer vi med å fordele det riktig utover dagene, hvis vi spiser det opp før vi får påfyll, er det vårt problem og våre kropper som må slite seg gjennom harde tak uten næring. Derfor var det SÅ surrealistisk når en av lederne erklærte grillkveld med pølser og hamburgere på kvelden. Haha! Forsvaret, ass. Hjerte.

Etter vi hadde spist oss mette på luksusfeltmat og fått utdelt resten av utstyret vi trengte til uken, gikk vi ut i teltene for å sove. I spoon. Spooning får en helt ny betydning når du er i militæret. Helt fra rekrutten blir vi oppfordret til å spoone hverandre når vi sover i felt, for å unngå at noen fryser. Nå fikk jeg oppleve det i praksis for første gang. “Felt er det eneste stedet man kan ligge inntil andre jenter uten å være utro”, sa han. “Det er stor forskjell på å ligge inntil ogå ligge OPPÅ”, tenkte jeg og sprellet i ville hint om at han skulle flytte seg litt. I teltet lå det altså ti små soldater og spoonet hverandre for å holde varmen i tusen minus, jeg ble så spoonet at jeg strevde med å sove fordi det var for VARMT. Natta.

Dag 2, 15. Februar, søte fjellvandrer

Jeg tok med meg motviljen over til dag 2 også, jeg, dere. Å våkne demotivert på en dag du VET du skal fysisk gå opp til himmelen er lite å smile for. Vi sto opp kl 6, gnagde litt på brødet vi hadde fått utdelt og pakket klart til å bestige et fjell. “Tar dere et liggeunderlag hver, jenter? Klarer dere det, eller blir det for tungt?”

???????

Han var HELT seriøs, snakket ovenfra og ned. Premiedust….

Vi festet liggerunderlagene på sekkene våre, og hoppet på bussen til Gaustad. Der var det på med de beryktede NATO-plankene, og klar ferdig gå opp mot toppen. Jeg har hørt så sykt mye dritt om de plankene, at jeg trodde det kom til å bli en terroraksjon uten like å gå på de helt til himmelen, men jeg syns ikke de var så grusomme, jeg, bestefar? Håndlykken og jeg hadde en fin tur, vi.

Vi sto ikke så lenge på skiene, før vi måtte ta de av og sette pigger/stegjern/drapsvåpen på føttene fordi det ble for bratt. Ordet “bratt” er bare parfymen av hvor bratt det faktisk var. Jeg har aldri vært så utslitt og strevd så mye med å sette en fot foran den andre, som jeg gjorde på vei mot himmelen. Jo, nå juger jeg igjen! Jeg slet enda mer senere i uken, men det kommer vi til etterpå. :) Desi og jeg gikk og hatet opp hele, mens resten av laget forsvant lenger og lenger i forveien. Det verste med å ligge bakerst på en militær tur, er å være jente. Alle forventer at vi sinker laget, og ingenting føles mer CRAP enn å gi de bekreftelse på det. Jeg HATET det virkelig, men kroppen min hadde ikke krefter nok til å øke til deres tempo. “Si fra hvis vi skal ta sekkene deres, jenter….” sa han. Gang på gang på gang… På gang. Det var sikkert en snill tanke, men for min del hadde det vært et sinnsykt nederlag å bestige fjellet mens andre tok sekken min for meg. Så det skjedde ikke.

Hva skjedde?

JEG KLARTE DET!!!!!

Plutselig sto jeg der, 1883 m over havet og tittet NED på skyene. Til tross for at Desi og jeg liksom sinket laget, var vi andre eller tredje lag som kom opp, og da sier det seg selv at vi var relativt raske selvom vi var treige. Førstemann til å være stolt, jeg vant!!!!

Etter å ha gjort et tappert forsøk på å spise litt (kulden gjorde det veldig vanskelig, jeg frøs så innmari og brødskivene mine hadde fryst til IS!), skulle vi VIRKELIG bestige toppen. Vi gikk opp forbi tårnet, og der sto veilederen vår og skremte liv av meg med å si “for all del, dekk til ansiktet, her er det stor fare for frostskader” og “vinden blablabla, forsiktig så dere ikke faller ned på sidene”. Lykkelig uvitende om at “å falle ned på sidene” innebar et fall ned fra himmelen på 1883 m. Jeg gjemte ansiktet mitt i det jeg fant av luer og hette på uniformen, og gikk vettskremt med usikre steg etter veilederen.

(kunstpause)

HERREGUD, JEG HAR RIDD PÅ EN FJELLRYGG, DERE!!
Det er det villeste jeg har vært med på…… Det blåste tornado der ute, jeg slet med å holde meg på beina på den 1,5 m brede fjellryggen med tusenvis av m å falle rett ned på begge sider. Den utsikten jeg så derfra går ikke an å beskrive – det var HELT utrolig. De 50 effektive minusgradene vi hadde der oppe i himmelen gjorde det umulig for meg å ta bilder, men dere skal vite at det….. Norge er et ubeskrivelig vakkert land!!

Den spinkle kroppen min ble dyttet faretruende rundt av den elleville vinden, og da veilederen bestemte seg for å sende flere av soldatene tilbake fordi de hadde begynt å få tegn til frostskader i ansiktet – foreslo han at jeg også skulle bli med dem. Jeg var ikke så veldig vond å be da, faktisk…. Etter å ha samlet krefter, begynte vi på turen ned igjen. Da vi nådde bunnen kastet jeg et blikk opp mot fjellet igjen, og tenkte fy faen… OPP DIT GIKK JEG!!

(Forteller dere om onsdag og torsdag senere, med isklatring, rapellering, tusen fall og sabotørløype på svarte natten. Ååh for en uke!)