January 17th, 2011

kan jeg få en klem?

Det begynte som grønt gress som kilte henne uskyldig under føttene. Det kilte i magen. Det kilte i kinnene og all kilingen utløste et smil og en latter, hjerte. “Gresset kilte henne på kinnet“, herregud, det gresset vokste visst høyere enn hun hadde tenkt. Egentlig hadde hun ikke tenkt i det hele tatt. Nå tenker hun alt for mye.


foto priv

Hun tenker tilbake på den tiden da gresset bare kilte, det var så spennende å være betatt. Søte tider. Hun pleide å se lengselsfullt etter den sølvgrå hesten hans, og hjertet sank alltid litt da hun oppdaget at den ikke var der. Hun pleide å sveve inn i de livsfarlige øynene hans hver gang han prøvde å snakke til henne. Hun spilte mottagelig for hvert eneste ord, men sannheten er at hun aldri egentlig hørte etter. Hjertet banket så høyt at det overdøvet ham. Jeg er ikke dauhørt, jeg er betatt.

Drømmene hennes pleide å overdøve all sunn fornuft. Det strider mot all fornuft å huske de ubetydeligste ting han gjorde da gresset begynte å gro. Hun husker hvor forundret hun ble over hvordan det kilte i magen da han streifet borti armen hennes for å si god natt en tidlig sommerkveld. Alle dagene ble tusen ganger bedre hvis hun bare fikk sett han et sekund eller to. Hun elsket å legge seg tidlig, litt før hun burde, sånn at hun kunne ligge i mørket og lage små rollespill med tankene sine. Baksiden av øyelokkene ble forvandlet til en teaterscene med bare henne som publikum. Hun slapp ikke inn noen andre. Hun kunne finne på å dagdrømme hele dagen, det var umulig å få kontakt med henne. Yndlingsscenen hennes er den hvor han omfavner henne og holder henne trygt inntil seg, mens han lover henne at hun ikke er alene. Hun er livredd for å være alene. Hvis jeg lover å ikke kvele deg*, kan jeg få en klem da?

Når hun var alene samlet hun alltid masse tanker og ting hun ville si til han, ting som bare forsvant med en gang han kom i nærheten. Tankekapasiteten ble sugd ut av henne hver gang blikket hans møtte hennes. Hun som hadde så mye på hjertet… Hvor ble av DET? De dagene hun visste at hun ikke kom til å støte på han, brydde hun seg ikke om hvordan hun så ut. Håret kunne være pistrete, sminken trengte ikke ligge perfekt. En ballerina trenger ikke danse uten publikum. De dagene vinden ikke rusket i gresset ble uendelige venterom hvor hun bare gikk og ventet på å kaste diskrè blikk i hans retning igjen, snakke med han igjen og smile bare ved tanken.

Søte tider.

Nå er gressplenen en slagmark, dekket av ugress og ødelagte firkløvere. Det mangler bare at det kommer en hest og DRITER ned hele plenen. Jada, det skulle bare mangle…. Det kiler ikke lenger, hun bare glir og faller når hun forsøker å løpe barbeint i gresset. Den hvite kjolen hun pleide å danse rundt i er full av grønske. Det føles som å gå på tornekratt, kjolen har hektet seg fast i tornene, hun kommer ikke løs. Og det regner hele tiden….

Jeg vil ikke mer.

(*kan ikke love noe)