Archives for the Date January 11th, 2011

jeg fant fasiten på livet i et skrubbsår på kne

Den iskalde vinden rev i håret og malte kinnene mine røde der jeg gikk alene i mørket. Militærstøvlene var ikke knytt, jeg hadde bare kastet lissene oppi og gått ut. Jeg burde visst bedre. Nå gjorde de opprør ved å danse rundt støvlene og hekte seg fast i metallkrokene på den motsatte støvelen av der de hørte hjemme.

Risikabelt, baby…..

Jeg gikk skikkelig på trynet. Grusen boret seg inn i håndflatene, knærne smalt i den steinharde asfalten, jeg falt så hardt at ristefunksjonen på ipoden byttet sang fra Rihanna til Death Cab for Cutie.

Og som jeg lo!!

Ikke med en gang, først tittet jeg forvirret rundt meg mens jeg forsøkte å få oversikt over situasjonen og en forståelse for hva som akkurat hadde skjedd. Jeg gikk så innmari på trynet. Jeg kastet blikk i alle retninger for å forsikre meg om at ingen var vitner, før jeg omsider kom meg på beina igjen. Det var mørkt, kaldt og kroppen min pådro seg et par påminnelser om hvor dumt det er å ikke knytte skolissene, men jeg kom meg opp igjen. Helt på egenhånd. Og så gapskrattet jeg.

Sånn skal livet være, tenkte jeg og gikk videre med lissene som fremdeles danset rundt og utgjorde en fare for å falle igjen. Det gjør ikke noe, jeg beviste jo akkurat for meg selv at hvis jeg faller, stabler jeg meg på beina igjen på egenhånd, jeg trenger ingen andre. Samme hvor mørkt det er ute, samme hvordan kulden river, samme hvor vondt det gjør. Håndflaten sved og hadde begynt å blø. Livet skal være sånn, jeg skal gå med lissene løst og faren for å gå på trynet skal følge meg mot evigheten og forbi. Jeg skal faceplante i mørket, få et par påminnelser og føle smerten. Og så skal jeg reise meg opp igjen og le på meg en sixpack fordi hele fallet var så vanvittig dumt. Deretter skal jeg gå inn i varmen til en hjertebeboer og så skal vi le sammen. Vi skal le så hardt! Alt blir dobbelt så morsomt når du deler det med noen, og ting blir halvparten så trist hvis du gråter med andre. Det tok bare en brøkdel av et sekund fra jeg lå langflat på grusen til jeg sto oppreist med hodet hevet igjen. Så raskt skal jeg reise meg igjen uansett hva slags fall jeg kløner med i livet. Jeg blir kanskje gående litt i kulden og mørket etter jeg har stablet meg på beina igjen, men det er bedre det enn å ligge med håndflatene i grusen. Auda.

Jeg tror jeg skal knytte lissene mine i morgen, jeg trenger ikke gå på trynet mer enn nødvendig, haha.

Hun gikk alene på en islagt, mørk vei og smilte. Hun hadde akkurat funnet grunnlaget for livet i et tryn i sine egne lisser.

bøffelbank

Jeg tjenestegjør ikke akkurat i Imunforsvaret, for å si det sånn. I natt rakk jeg å sove EN time, før jeg våknet igjen av at lakenet stod i flammer. Jeg var så varm!!! Og sånn fortsatte det hele natten, med intervallsøvn og kokt menneske. Så det nærmeste jeg kom nærkamp i dag var min egen kamp mot feberen……. Jeg som hadde gledet meg sånn! Saniteten erklærte halsbetennelse, jeg erklærte FML og nå er det antibiotika i 10 dager. Ikke ta på meg, ikke mat meg og prøv å ikke snakk til meg, vær så snill.

Jeg døde verken av refs eller vask i dag tidlig, da, dere!! Jeg gikk til fyfo (trening) med troppen kl tidlig i dag for å fortelle befalet at jeg er syk, men det var ingen befal der så jeg krabbet tilbake på isen og dusjet litt i stedet. Det er helt sykt hvor harde de dråpene blir når kroppen er i ikke-ta-på-meg!!!!!-modus, føltes ut som jeg dusjet i haggel, ble pisket eller mishandlet av et av de fire elementer.

Kl 10 begynte grønn dag, som ble sorthvitt i mine øyne…. Sersjanten som skulle trene oss i nærkamp lot meg ligge som en stranda hval utover idrettshallen frem til legetimen. Jeg la meg på tjukkasen og tenkte å la engelen Gabriel invitere meg til å følge lyset, i stedet kom Jon Blund løpende med enda flere Z’er og når jeg akkurat hadde sovnet kom plutselig sersjanten som et lyn fra klar himmel og SATT seg nesten på trynet mitt!! Og så gikk jeg til saniteten.


foto Ole Christian Børvan/Soldatnytt

Etter at legen hadde sagt meg syk, gikk jeg og søkte trøst i Stjernebygget. Jeg skulle egentlig bare gi savnet mitt etter å ha kontor blant stjernene enda mer kjøtt på beinet, da han morsomme majoren kom løpende med et journalistoppdrag til meg. HVER DAG er en julaften her på Rygge!!! Fantastisk!!! Jeg tenkte “ttyn* nærkamp“, og så kastet jeg meg rundt på leir med blekk, blitz og papir.

Da jeg satt og skrev ferdig saken i stjernehimmelen, kom plutselig sersjanten igjen og ga meg et plaster på nærkamp-såret. Han fortalte meg om fremtiden og det skjer så mye fett fremover på grønn dag at jeg har ikke ord!! HELT frem til jeg dimmer, altså!! (det er forresten bare 9 uker til, og trekk i fra 2 til fordi jeg har permdager til gode, ååh nei) Det største plasteret av dem alle var vel våpenregel-prøva han serverte meg som jeg overhodet ikke klarte å svare på fordi jeg ikke hadde lest jeg var syk. (hei kjæresten til sersjanten, du må ikke si det til han!!)

Mamma kom med et mystisk kort til meg idag, med en gave til Burma på, fra en ukjent leser!! “Kjære Marie, dette er en gave utenom det vanlige – en gave som gir familier muligheten til å starte på nytt og få tilbake livsgrunnlaget sitt.” Jeg ble så glad!! Så nå har en fattig bonde i Burma fått hjelp til selvhjelp gjennom en bøffelbank takket være en mystisk leser. Herregud, dere er så rare!! Elsker det!

*talk to you never