January 8th, 2011

skuddveksling med helautomatisk tastatur

Den største skyteskiven er hateren selv, problemet er at h*n stiller seg ikke tilgjengelig for skuddene.

Hvis du går og spør mannen i gata er det ikke topplisterytterne som blir hetset, det er hetserne. “For et patetisk liv”, går mest igjen, og så klør han seg i hodet og lurer på hvor mobberne får drivkraften sin fra. Det er veldig trist, og veldig uforståelig, at så mange velger å bruke tiden sin på å gå inn for å dra andre ned når de heller burde bruke tiden sin på å få seg selv opp.

“Du er toppblogger, du MÅ tåle å bli hetset.”
Bestemmer hvem? Janteloven?

“Du tror så jævlig at du er noe. Slutt med det. Du er ingenting.”
Selvfølgelig ER man noe, når et tusentalls med mennesker følger livet ditt slavisk hver dag. Det trenger ikke være SÅ mange heller. Bare det at du oppnår at 5-50 personer ønsker å være en tilskuer til livet ditt er noe å være stolt av. Du er interessant, mer interessant enn vedkommende som sitter bak skjermen og lager kvalm noengang kommer til å bli.

Så fort du lykkes i det du gjør, er du tydeligvis dømt til å være mottaker for all verdens sjalusi, misunnelse og usaklig drittslenging. Velkommen til Norge, vi må bygge murer for å overleve. Forfattere har bøkene sine å gjemme seg bak, artistene har album og skuespillerne har roller. Det er noe de utretter som blir angrepet, ikke de som person. Bloggerne står derimot splitternakne og sårbare, uten skjold, og “må tåle det” fordi de har “valgt å blogge”. Liksom…..

Herregud, jeg skjønner ikke.
Det er ingenting som tilsier at en blogger MÅ tåle å få daglig dritt opp i halsen, men nå er misunnelse og slemme mennesker et faktum og som blogger bør man forberede seg på det. Ikke opprett en blogg og gå inn for å bli stor, hvis du er usikker på om du takler hets. Det er baksiden av medaljen med å bli en suksess og en medalje kommer alltid til å ha en bakside, den ligger alltid nærmest brystet og når lettere inn til hjertet enn den skinnende forsiden gjør. Det er ikke bare å snu medaljen slik at forsiden vender inn heller, for i det øyeblikket du vender forsiden og den dunker inn mot brystet – har den blitt en bakside. Øh. Poenget mitt er at det alltid kommer til å være en bakside, uansett.

Jeg har fått i overkant av 16 000 kommentarer tilsammen på supermarie.net. Av de 16 000 kan jeg telle på en hånd hvor mange av de som er hets*. Allikevel er det de jeg kan ordrett. Jeg sier ikke at jeg varmer opp medaljen så den gløder, og freser baksiden inn i brystet så huden lukter svidd og jeg får varige mèn, men enten jeg vil eller ei fester de negative kommentarene seg i hjernebarken. De gnager ikke, jeg merker ikke at de er der – men de ER der.

Når vi vet at frk Sjalu, mr Misunnelig og ms Noliferogleiavdet alltid kommer til å eksistere, gjelder det å finne en ny strategi. For at baksiden av medaljen ikke skal trenge så lett gjennom genser, hud og ribbein og knekke det som er bak – gjelder det å finne beskyttelse.

Det som er så fint med å ha en blogg, er at du kan skape din helt egen verden på nett. Du kan skrive at du spiste gourmet til frokost, i stedet for den tørre brødskiva med leverpostei – og PLUTSELIG fremstår du som steinrik i stedet for den fattige studenten du egentlig er.

For å unngå at hetsingen treffer deg og blir personlig, kan du som blogger finne deg en rolle å spille. Jeg mener ikke at du skal bli shizofren og sitte og juge hver dag, jeg mener du kan være tilbakeholden med deg selv. Ikke vær deg selv 100%, da er du 100% sårbar også. Hvis du kun utleverer 4% av deg selv på nett, treffer hetsen kun de fire prosentene av deg og 96% står urørt. Det er lettere å få skudd rettet mot 4% av seg, enn 100% på fullautomat**.

Det taperne med dritt i bagasjen kan gjøre for å få slutt på nettmobbing, er å stille seg selv spørsmålet “Hva får jeg ut av det her?” hver gang de har tenkt til å trykke “Send”“DU ER SÅ STYGG!!!!!!1″-kommentaren sin. Hva FÅR du egentlig ut av å rakke ned på suksessrike mennesker? Er det ren misunnelse som regjerer fordi bloggeren er så interessant at flere tusen ønsker å følge livet hans/hennes, mens livet ditt er så uinteressant at ikke engang moren din gidder å følge med? Å la andre mennesker blir skyteskive for din egen tragedie gjør deg, om mulig, hakket mer patetisk. Spør deg selv “Hvorfor?” før du sender en stygg kommentar, så tror jeg “Send”-knappen plutselig ikke blir så attraktiv lenger.

Nettmobbing bør bli tatt like seriøst som mobbing i skolegården. Hadde du gått rett bort til en pen, populær og suksessrik jente på skolen din og fortalte henne at hun er stygg? Tviler. Da burde du ikke angripe en pen, populær og suksessris jente på nett heller. Slutt å bruk tastaturet som et våpen, bruk det heller til å oppnå noe – sånn som de du mobber har gjort :-)

SMIL!

(Grunnen til at jeg skriver det innlegget her nå, er fordi det KAN hende at dere ser meg på TV i kveld og da er det det her jeg ØNSKER å si, men jeg klarer jo ikke å snakke for meg så det er ikke sikkert jeg helt klarer å få det frem, kløna. Dere vet… Presse er en trailer osv.)

*det sier ALT om hvilken elitehær av lesere jeg sitter med, hjerterot <3
**Helautomatisk skytevåpen (også kalt automatvåpen) er et skytevåpen som kan avfyre prosjektiler i kontinuerlig rekkefølge ved å holde inne avtrekkeren. (wikipedia)