Archives for the Date December 29th, 2010

i mammas sorte boblejakke


Nå sitter jeg her og juger igjen, jakka på bilde er jo den saueskinnsjakka jeg arvet av tante, hun som ga oss kirsebærtreet som døde i sommer og er pyntet til jul. Men jeg hadde faktisk på meg mammas jakke i dag, og den ga meg den følelsen jeg liker så godt. Hjert… Blindtarm. Hjerte er bare SÅ 2010.

Jeg er nominert, forresten!!! Herregudherregudherregud….. Førstemann inn HER!!! Jeg stemmer for at dere stemmer på meg!

Ps. Dere kan stemme flere ganger, tror jeg. GO NUTS!

det er krig, det er ikke rom for å feile


foto: M.H Gelink

Du har ikke sovet noe særlig, og du er så trøtt at du føler du lever i en illusjon. Alt er liksom tåkete. Din tilstedeværelse er bare halveis, du strekker deg etter Z’er og alt tyder på at de rundt deg også lider under samme skjebne. Zzzzz. Du lener deg søvnig mot våpenet ditt som du tappert forsøker å holde beredt, i tilfelle….. De øverste øyevippene lener seg sakte men sikkert mot de nederste, de har lyst til å kose og verden forsvinner som om noen drar ned sceneteppet. Sakte, men sikkert…….
Helt til det smeller, teppet spretter opp
og showet er i gang.

“ALAAAAAAAAAAAAAAARM!!!!!! ALAAAAARM!!!! KONTAKT FORFRA!!!!!”

Det gikk fra gul beredskap til full alarm. Fast forward. Du kaster deg mot åpningen i teltet, parallelt med medsoldatene dine, de du satt og halvsov med i gul beredskap for 2 sekunder siden. Det fomles i mørket, kræsjer i hverandre, dere stabler dere omsider på beina. Alle løper. Løper hvor? Du hører skuddene, men ser ingenting, alt er svart. Ikke fordi sceneteppet ditt ikke spratt opp, men fordi det er midt på natten og mørket tok synet ditt. Primusen lyste i teltet, øynene trenger 30 minutter. Du har ikke 30 minutter, fienden har funnet dere. Du løper i retningen du vet du skal, og ber til høyre hold om at du ikke skal tryne og bli drept. Det går av skudd fra alle kanter, de overdøver hjertet ditt som galopperer på adrenalin og målbevissthet. Du løper så fort du kan, og kræsjlander i stillingen din. Du kaster fortvilt på hodet for å få stridshjelmen opp fra pannen, og fikler stressa med våpenet. Det er ladd, alt du trenger er å trykke på avtrekkeren. Du vender siktet mot en skikkelse 30 meter unna som har siktet sitt mot deg.
Fienden.
Hvor i svarte helvete fikk han nattesynet sitt fra? Kattejævel, han driter sikkert i sandkasser også. I en brøkdel av et sekund er det liv eller død, deg eller han. Uten å nøle trekker du av og fyrer et skudd mot skikkelsen. Det var iallfall det som var meningen.
Skuddet kiler det seg fast i løpet, og du kaster deg ned i dekning, full panikk.

Du glemmer å puste. Du døde ikke. Kun stoltheten din. Du holder deg i dekning, mens medsoldatene dine må skyte fienden for deg. Du fikler og fikler, stresset og frustrert, og finner endelig ut av det – etter noe som føles som en evighet. Du kaster deg opp i skytestilling igjen for å gjøre en innsats. Det er midt i en krig, du har ikke tid til å kløne nå. Faen.

Du rammer inn en ny fiende i siktet ditt, og trekker av. Ammunisjonen når ikke noe lenger denne gangen, du har klikk på våpenet ditt. Igjen. Du kaster deg ned i stigende frustrasjon. Situasjonen er stresset, det er mørkt, kaldt, du feiler igjen og igjen og du ser sersjanten nærme seg. Du roper fortvilt at våpenet ditt er ødelagt. Du nekter å tro at det er DU som er så forbanna dårlig at du ikke klarer å håndtere en AG3 når det gjelder engang. Sersjanten overtar våpenet ditt, fikser og trekker av. Det smeller i retning fienden. Når ble DU så verdensmester a? “DET ER HELT FINT, KOM IGJEN!!!” Sersjanten kaster våpenet tilbake i armene dine, og forventer at du mestrer. Situasjonen er så anspent, du er så sliten…… Du finner skytestillingen din igjen, sikter inn og trekker av……

(kunstpause)

Jeg er faen meg UBRUKELIG.
Ingen skudd går av, det har skjedd igjen. Du biter tennene hardt sammen for å ikke begynne å gråte. Du er så stresset, så trøtt, så sliten. Frustrasjon, fortvilelse og forbannelse – de tre F’ene kjemper en indre kamp om å vinne plass i deg, og gnistrene mellom dem blir til tårer som vil ut. Du lar dem ikke, du er på vei til å bli en føkkings soldat, du SKAL takle situasjoner som denne. Sersjanten river våpenet ut av hendene dine og brøler mens han fikser klikken din… Igjen. “KOR VANSKELIG KAN DET VÆRE DA?!??!?!” Brølingen hans (fra Molde) fyller begeret til randen. Mangelen på søvn, utslitt av inntrykk, frustrasjonen over å mislykkes, sinnet over sin egen ubrukelighet, stress, fortvilelse over å ikke få til og tanken på at hvis dette hadde vært virkelighet, hadde din ubrukelighet kanskje kostet liv. Du har egentlig nok med å selvkritisk dyrke din egen selvforakt, men sersjanten sørger for å trampe deg bittelitt lenger ned i søla. Sikkert ikke, men akkurat der og da er du så forbanna fra før av at…. Fritt for å drukne! Har du noen gang mistet besinnelsen? Du blir så jævlig forbanna på hele situasjonen, at du…..
Det svartner nesten.

Det lysner ute. Rimet glitrer på bakken. “Krigen” er over. Selvom dere vant, føler du et enormt nederlag. Du mestret det ikke når det virkelig gjaldt. Du pleide å være småbetatt av sersjanten, nå er han bare forhatt. Dere vet FML*? Nei, dere vet faen ikke FML før dere har vært på feltuke på rekruttskolen og fått klikk på AG3′en.

Noen timer senere satt vi og lo av de tilbakestående forsøkene våre på å “ta fienden”. Jeg var ikke den eneste som feilet bigtime og ble liggende med rødplast i løpet gjennom hele krigen. Haha! Alle snakket oppspilte om hvordan de opplevde angrepet fra “fienden” og hvor sykt spennende det hele var. Ække trøtt lenger nå, frustrasjonen er borte og du vil ha mer. Øvelsen på Evjemoen. Herregud, for en opplevelse. Fy faen, som jeg savner det……

**FML = Fuck my life.