December 27th, 2010

totusenogti, et eventyr er forbi

Sjekk tittelen, jeg skulle vært rapartist jeg vettu.

Jeg prøvde egentlig å oppsummere 2010, måned for måned, men det har skjedd så mye det året her at innlegget hadde vart for alltid.

Jeg opprettet mitt eget firma, gikk i bloggsamarbeid med Nettavisen, dro i militæret, tatoverte bart på fingeren og “Dr Phil” under foten, fløy helikopter, jagerfly, safir, supermarie-flyet, tigerflyet, ble kjent med Hotel Cæsar-Rolf, fikk mine første erfaringer med presse, reiste Norge rundt, kjørte stormpanzervogn med Hæren, hilste på Forsvarsministeren, spiste middag hos den afghanske ambassadøren (TO GANGER!!!), lekte med P4, Faryab United, Jagerpilotene, flyshow, ble singel, gikk fra Marie Brudevold til rekrutt 22901 Brudevold, ble lærling, var på mine første pressevisninger, flyttet til Oslo, meldte meg til internasjonale operasjoner….

Skjønner dere? For alltid…. Jeg tar en “Årets” i stedet.

Årets helomvending
2010 startet på et bakeriutsalg, hvor jeg smugspiste S-boller, lærte meg vanene til stamkundene og oppdaget barte-tatoveringen på kollegaen min. Hei, god idè…. I mars ble det “Heeeeelt… OM!” og andre boller (hehe, wordplay), da jeg byttet ut forkle med kongens klær. De passer meg perfekt!


Meg, Lindakjøtt (samboeren min på Rygge!), Stine og Sandra. Rekruttene på rom 209, mangler bare Bea. Hehe. “Bare Bea”. :)

Årets beste selskap

Lille, døde kirsebærtre. Du och jag…… Hjerte.

Årets “for alltid”

Jeg skal fylle på i 2011, og ta enda en tatovering. Kanskje Dr Phil legger merke til meg hvis jeg tatoverer navnet hans over brystet i stedet for under foten.

Årets oppfinnelse

Supermeteret fungerer som et speedometer, bare at supermeteret måler hvor super jeg er istedet for farten på en bil. Genial oppfinnelse, men å oppdatere supermeteret i ny og ne, derimot… Det ble for vanskelig. Talentløse premieduster, jeg kan jo ikke gi meg min egen score!!!

Årets didn’t-see-that-one-coming

PLUTSELIG hadde jeg et fly med navnet mitt på!!! Hun fikk senere navnet “Kjøttøksa” fordi flyet egentlig heter Tomahawk, som var navnet på øksa til indianerne. Indianerne og tomahawk, Supermarie og kjøttøksa. Derav navnet. Nå er hun ødelagt og venter på skjebnen sin; bli til klatrestativ eller bombes av F-16. Barn er skumle, heia F-16.

Årets sitat
Den yngste fetteren min hadde laget (!!) et lysende, blått tre som han ga til mamma og pappa til jul.
Mamma bare… “Åh, vi fikk en Bluetooth!” Faen, mamma…..

Årets måltid

Middagen hos den afghanske ambassadøren, etter et seminar om kvinner i Afghanistan. Jeg ble fortalt sterke historier om livet med Taliban fra kvinner som bodde der for 10 år siden, og hvor fantastisk bra de har klart seg i Norge etter at de flyktet derfra og bosatte seg her. Jeg fikk innblikk i hva sivile hjelpeorganisasjoner gjør i Afghanistan og møtte plutselig en av kritikerne mine.
“Hei! Marie Brudevold.” “Åja….. Det er DEG, ja…..” Ice, ice, baby. Jeg rakk faktisk å spise lunsj med den øverste sjefen for Luftforsvaret og selveste Forsvarssjefen i år også. Hvordan havner jeg rundt sånne bord, igjen….?

Årets tårevåte

Det ble slutt etter 3 fantastiske år, hjerte. Kunne ikke hatt noen bedre. Jeg er så glad vi fremdeles har god kontakt, ingen kjenner meg bedre enn Jenz Bånn :) Nuss på tissen :*

Årets inntekt

Tiss-i-bånd-tskjortene, designet av… Meg! Selges fortsatt, 250,- inkl frakt. Skal jeg si dere en hemmelighet?
Jeg har ikke t-skjorten selv.

!!!!!!! ADVARSEL: DET KOMMER SNART ET STERKT BILDE, IKKE BLA NEDOVER HVIS DU ER SKJØR FOR BLOD OG SÅNN.

Årets feteste outfit

Tidenes halloweenkostyme!!! Jeg gikk ikke usett forbi på byen da, for å si det sånn. SÅ MANGE BLIKK, godt for oppmerksomhetssyken min.

Årets stolthet

Da Luftforsvarsstaben sto oppstilt utenfor Stjernebygget for å ønske ny Generalinspektør for Luftforsvaret velkommen. Da en F-16 formasjon brølte over oss så det ristet i marg og bein, og piloten sa noe lurt fra cockpiten til oss, var jeg så stolt at jeg hadde lyst til å GRÅTE. Luftforsvarshjerte.

Årets nye bekjentskap

Hotel Cæsar-Rolf lærte meg å like gin og akevitt og fortalte moren sin om tissen i bånd, mens jeg sto der og mistet livslysten.
Jeg har virkelig aldri vært så flau i hele mitt liv…..

Årets “#$%&/%$%

Jeg tok marsjmerket på guttekravet. Say no more.

Årets fremkomstmiddel

Når jeg skal hjem fra jobb i nord, foretrekker jeg å reise i jagerfly, jeg. Vampire, 800 km/t, der oppe hvor solen alltid skinner. Det er det mest sinnsyke jeg har vært med på, etter turen med Tiger Moth da. Tiger Moth er et fly UTEN TAK!!!

Årets største drøm

Afghanistan.

Årets mess

Det som er så bra med at jeg er et følelsmessig kaos akkurat nå, er at det kommer så mange fine tekster ut av det, sånne som dere liker så godt. Håper ingen noengang får orden på meg, uten følelser og noe å skrive på er jeg ingenting.

Hva skal man si? 2010 er det året jeg aldri i livet kommer til å glemme. Jeg har opplevd mer det året her enn jeg har gjort i mine 20 år tilsammen, og ingenting er som det var. I 2009 hadde jeg 9 to 5 jobb, kjæreste, brukte kveldene foran TVen og det “villeste” jeg gjorde var å dra på bowling med englevinger på (fordi det var en utkledningsbursdag…). Den største bekymringen jeg hadde var at skapet til mannekjøtt spiste klærne mine, og middagen spiste jeg hos svigers. I 2010 flyr jeg jagerfly hjem fra jobb, spiser middag med ambassadører, slår av en prat med Forsvarsministeren og… Hva SKJEDDE??? Det er helt sykt. Jeg har opplevd så masse, mest takket være Luftforsvaret, lært så mye og jeg sliter fremdeles å forstå og fordøye alt som har skjedd. Jeg lurer på hvordan jeg skal få takket for alt, og er livredd for at jeg ikke klarer å utrykke hvor glad jeg egentlig er for alt jeg har opplevd og erfart det året her. Ord er ikke nok.

Til sammenligning, kan dere lese oppsummering av 2009 HER. Shit.

Og så dere, da. Leserbein, eliten av norske lesere. Dere har vært en motivasjon og støtte ut av en annen verden!! Jeg vet ikke om det er noen vits i å skrive at oppmuntringer og ord fra dere OPPRIKTIG TALT har innvirkning på humøret mitt, ingen kommer til å tro meg når jeg sier det allikevel. Men det er helt sant, ord fra mennesker jeg aldri i verden har hatt noe som helst med å gjøre, har lyst opp tunge kvelder, varmet hjertet og fått meg til å smile når jeg sitter for meg selv. Dere sier at det JEG skriver inspirerer og motiverer…. HVA MED ‘RÆ SJÆL? Aldri slutt å skriv til meg, jeg elsker hvert ord, hver mail, hver kommentar. Jeg har til og med fått POST!! I postkassen, med håndskrevet hjertevarme, hjemmelaget supertruse, bartesmykke og bartekart-tskjorte. Speechless. Jeg håper dere aldri forlater åstedet, dere er fantastiske. Srsly.

Nå skal jeg runde av takketalen og kjærlighetserklæringen før en eller annen svak sjel begynner å grine. Tusen milliarder takk for i år, jeg håper dere blir med meg neste år også! Jeg har en del på agendaen da også nemlig…..

Hvordan har deres år hvert og hva skjer i 2011? :) Husk å kjøpe VG på fredag!

December 27th, 2010

av og til, hver gang

04:34

Hun skriver om h*n igjen. Det er alltid om h*n……

Av og til har jeg lyst til å si til h*n hvordan det hele begynte. “Det skjedde i de dager…”, skremme alle kaninene opp av hatten og fortelle h*n alt. Absolutt alt, alle kortene på bordet, men ha noen ess i ermet. Av og til lurer jeg på hvordan h*n fikk makten over meg in the first place, for jeg ga den ikke til h*n med vilje. Noen ganger lurer jeg på om h*n kommer til å være der for alltid, en giftig bakgrunnsmusikk som bestandig spiller – uansett hva annet jeg prøver å sette på. Av og til lurer jeg på hvor lenge jeg skal la h*n få spille.
For det er det jeg gjør, jeg lar h*n. Fritt for å være en selvskader.

Av og til kommer det dager hvor tankene mine går over på noe annet og hodet får en pustepause.

Jeg kan faktisk trekke pusten igjen.

Hver gang det skjer, blir jeg oppmerksom på det, og i neste øyeblikk tvinger jeg meg selv tilbake i den hjerte- og sinnstilstanden jeg lider under. Fordi jeg er livredd for at hvis jeg innbiller meg at det hele er over nå, blir fallet dobbelt så stort den dagen jeg ser h*n igjen og må innse at det aldri tok slutt. Og det hadde gjort dobbelt så vondt. Av og til prøver jeg å finne grunner til å bli sint på h*n, uten å vite hvorfor jeg gjør det. Jeg antar det er fordi det er lettere å føle sinne og hat, enn å føle det her. Av og til lengter jeg etter… Stryk det. Jeg mener hele tiden, etter de stundene. Det er som narkotika. H*n er som et dop hun ble avhengig av lenge før hun visste det selv.
Det måtte påpekes fra utsiden.

Det er en av kaninene hun ikke fortalt ham om.

Jeg er helt oppslukt, vet ikke lenger om jeg er betatt eller besatt. Kanskje det har blitt en besettelse, det føles iallfall ut som en demon som ikke lar seg drive ut.

Hver gang jeg hører noen puste høyt, kiler det i magen fordi det minner meg om pusten hans, da jeg var nær nok til å høre den. Hver gang iphonen lyser ny melding mottatt hopper hjertet over et slag. Slaget treffer mellomgulvet i stedet, når jeg, skuffet, gang på gang ser at det ikke var fra h*n allikevel. Det verste hun vet er når h*n ikke svarer, hun blir alltid så selvkritisk og starter analysen.

Hver gang jeg hører på favorittsangene mine, kunne jeg ønske h*n også hørte etter fordi de setter ord på de tingene jeg ikke tørr å si. Hver gang jeg hører på sangen jeg har dedikert til h*n, får jeg lyst til å sende h*n teksten fordi det beskriver så godt hvordan det føles. Den passer så perfekt, synd h*n aldri får vite det. Hvorfor ikke? Det er en kanin.

Hver gang det skjer noe stort i livet, er h*n den første jeg tenker på og den første jeg har lyst til å fortelle det til, men jeg gjør det aldri. Hver gang jeg er ute og har det bra med venner og medsoldater, blir jeg forstyrret av bruddstykker fra minner med h*n, som en påminnelse om at jeg egentlig ikke har det så bra som jeg et lite øyeblikk trodde. Hver gang h*n er sammen med andre, blir jeg misunnelig og kunne ønske de var meg. Hver gang jeg er sammen med h*n, får jeg en ferie fra meg selv. Når h*n ikke er der, bruker jeg all energi og tankekraft til å tenke på h*n, hvor h*n er, hva h*n gjør, hvem h*n tenker på. Når jeg endelig er med h*n igjen da, har jeg ikke lenger noe å tenke på, og hodet blir helt tomt. Det er så deilig, det er derfor jeg vil være med h*n hele tiden. Hver gang jeg trenger ferie må jeg oppsøke h*n jeg trenger ferie fra. Hver gang alt det her går opp for meg, innser jeg hvor lost in space jeg egentlig er.

Det her er giftig. Hun er virkelig forgiftet 2 the bone.

Hver gang jeg er med h*n, ønsker jeg at det varer evig. Av og til klemmer jeg hardt rundt den store bamsen jeg har i den gigantiske sengen min, den klemmer aldri tilbake, men det er alt jeg har.