December 6th, 2010

jeg får ikke engang snakket med mammaen min på bursdagen min jeg

For første gang har jeg slitt med å lese en mail, fordi tårene i øynene mine fikk bokstavene til å danse sidelengs. Jeg fikk lov å legge den ut, den og “Snehvit” fortjener oppmerksomhet. Pårørende er en ufrivillig tittel og den er ikke lett å bære. I know. Bare… Les.

Hei Supre Marie! Ja, for det er du virkelig. Super. I dagens samfunn er kanskje dette ordet misbrukt, men du setter virkelig meningen tilbake i ordet. Supermarie. Rett og slett.

Vet du hva? Jeg føler at du faktisk er så super at jeg kan åpne meg for deg. For av en eller annen grunn tror jeg at du kan forstå hva som skjer i livet mitt. Og jeg lover deg – det er det ikke mange som gjør. Du skjønner, moren min jobber i Forsvaret. Saniteten faktisk, og er som regel stasjonert ved Gardermoen. Men det siste halvåret har hun vært laaangt, laaangt hjemmefra. Mazar-e-Sharif. Det er langt unna det. Og dette er ikke første gang hun er ute. Nei, hun har vært inn og ut av landet så lenge jeg kan huske. Første gang hun var ute var jeg 10 måneder gammel. Så har det kommet i veldig rykk og napp, og spesielt de siste årene (etter at jeg ble større og klarer meg selv) har hun vært borte ca 50%.

Nå er jeg akkurat fylt nitten, og jeg lover deg – jeg savner mamma like mye som da jeg var tretten. Og når moren din er borte halve puberteten og faren din har en ny kone å ta vare på, ja da er det ikke alltid like lett å være. For det første hadde jeg nok med å akspetere hvem jeg var og skulle være, samtidig som alle disse hormonene fløt fritt og egentlig blokkerte all hjernekapasitet. Så det var ikke så veldig lett å være “Snehvit” på ungdomskoletiden, nei. Men tross alt har ingen det bra da uansett, så vi tar det ikke så tungt.


foto priv

Men, jo. Nå er jeg nitten. Mamma er fremdeles langt borte. Jeg hadde bursdag på mandag og gledet meg til å endelig få snakke med henne. Det går tross alt tre-fire uker mellom hver gang. Jeg hadde telefonen ved meg hele tiden. Men ingen telefon kom. Nei, det var bare bursdagsmeldinger fra venner og annen familie. Jeg kastet telefonen fra meg og ble generelt sett lei meg. Hvor er mammaen min!? Hvorfor blir vennene mine vekket på sengen med kake og kaffe og te av mødrene sine, og ikke jeg? Jeg får ikke engang snakket med mammaen min på bursdagen min jeg. Hun er borte på så innmari mange viktige dager. Til og med julaften har hun mistet. Det var veldig tungt, spesielt siden jeg bare feirer annenhver jul hos henne (skilsmissebarn ftw).

Men det som kanskje er det alleralleraller verste med at mamma er borte, er alle som spør om hvordan det går med henne der nede. For det første aner jeg ikke fordi jeg snakker aldri med henne, for det andre – hvorfor er det ingen som spør meg om hvordan jeg har det med at hun er ute? Alt handler om mamma, fordi hun er så “moderne”, “tøff”, “eventyrlysten” og alle disse andre glosene mennesker jeg kjenner lirer av seg. Og alle kommer bort og tar meg på skulderen, ser meg dypt inn i øynene og stiller samme spørsmålet: “Hvordan går det med henne?”, med den mest alvorlige stemmen man kan finne med promille på 1.

Jeg er så lei, Marie. At alle skal passe på MAMMAen min, når det er jeg som trenger å bli passet på. Jeg skjønner jo at alle er nysgjerrige, hun har tross alt ikke en a4-jobb, men jeg, datteren hennes, er lissom “ikke noe” i forhold. Hva gjør jeg lissom? JEG er jo bare en helt vanlig ungdom som går på skolen, drar på fylla og drikker kaffe i friminuttet. Det er jo ikke noe spennende. Men jeg skulle virkelig ønske at en, bare én, satte seg ned, tok meg på skulderen og sa med den mest alvorlige stemmen man kan få med promille på 1 – og mene det- og si “Hvordan går det med DEG, “Snehvit”?”.

Jeg er veldig glad for at mamma har en jobb hun elsker. Jeg er veldig stolt over alt moren min gjør der i det store utlandet. Men herregud som jeg savner henne. Jeg savner å sitte på verandaen og ta en røyk og sladre, jeg savner krangelen om at jeg ikke har tatt ut av oppvaskmaskin og jeg savner krangelen om hvem som har den sorte genseren med gullknapper.

Jeg vet jeg er nitten, og beregnes som voksen i det norsk samfunnet. Men for å være ærlig så føler jeg meg som en 7-åring som gang på gang blir forlatt av det kjæreste hun vet. Og den følelsen går ikke bort, og jeg tror egentlig ikke den kommer til å gjøre det heller med det første. Jeg aner ikke om du i det hele tatt vet noe om utenlandstjeneste og de pårørende – kanskje jeg nettopp har lært deg noe. Eller kanskje du allerede har fått 100 mail om akkurat det samme. (Jeg håper på det første, for kan være kult å si at JEG har lært DEG noe!)

Du kjenner nok mange som både er og har vært ute. Ta vare på de, men enda viktigere: ta vare på de pårørende. Jeg har følt meg glemt hele mitt liv, av både foreldre og støtteapparatet rundt. Og det har jaggu meg ikke vært lett. Nå merker jeg at jeg begynner å bli voksen, for disse følelsene takler jeg bedre i dag enn jeg gjorde for bare to uker siden. Jeg tror, og håper, at dette bare er begynnelsen på noe som blir lettere og lettere. Ikke borte, men det blir som om sekken jeg har på ryggen tømmes sakte men sikkert for vekter, og de rundt meg hjelper meg mer og mer. Og nå tror jeg jaggu meg du har fått en vekt av meg også, for jeg skal si det hjalp å få det ut.

Åh, Marie. Dette ble bare rot. Jeg tror jeg avslutter her før jeg fyller opp hele innboksen din. Det var ikke meningen at e-posten skulle bli så lang, men det skjer alltid når jeg gir frie tøyler til hjernen min.

Du er fantastisk. Du er herlig, enestående og eventyrlig: men mest av alt super. Supermarie. Det klinger jo tross alt ganske fint.

Klem “Snehvit”

Det er DU som er enestående, Snehvit.