Hei, mer Afghanistangnål. :- ) Dere liker det jo tydeligvis, så jeg fortsetter bare å spy, jeg.

Etter å ha postet innlegget om hvordan Mikke hadde det når han utsatte familie og kjæreste for den vanskelige situasjonen, fikk jeg mail fra en annen soldats kjæreste som ER i nettopp den vanskelige situasjonen. Tanken på at jeg en dag skal utsette mine nære og kjære for de følelsene hun beskriver, føles forferdelig, det dreper meg at noen skal ha det sånn pga meg. Samtidig er ønsket mitt om å dra ned og bidra så sterkt at jeg har ikke ord. Jeg har mye å tenke på fremover, iallfall. Herregud… Les.

Hei Marie!

Kom over bloggen din for et par uker siden, og har lest igjennom stort sett hele siden den gang. Det første som slo meg var hvor godt du skriver til å være 20 år, du har velformulerte setninger, viser innsikt og ikke minst humor – og dette er en kombinasjon som hører til sjeldenhetene.

Som kjæreste til en som har vært (og er nå) i Afghanistan flere ganger er det utrolig godt å lese meninger fra mennesker som setter pris på, og som vet hvor viktig jobben som gjøres der nede er. Avisene skriver gjerne ikke noe før de har noe negativt, sjokkerende e.l. å melde, noe som er utrolig synd for soldatene som er der og gjør en kjempejobb hver eneste dag. Så at du belyser flere sider ved Afghanistan og arbeidet der nede er kjempeflott, og noe jeg som pårørende til en der nede setter stor pris på. Veldig givende å lese hva Mikke skriver også, og synes at han, i likhet med deg, viser stor innsikt og skriver godt til å være så ung!

foto: s.nilsen (c) Meymaneh

Jeg ønsker ikke å skrive alt dette i en kommentar på bloggen din, derfor sender jeg heller en mail, og håper du kommer deg igjennom den :-) Siden du virker genuint interessert i Afghanistan og arbeidet som soldat der, tenkte jeg å skrive litt om hvordan det er å være kjæreste og snart sambo til en som er der nede – så får du litt innsikt i den biten også. Du har helt sikkert snakket med andre pårørende, så da får du heller hoppe over det som følger på her.

Som Mikke skriver, så er det stor hjelp i å få forberedt seg på at kjæresten skal ut. Fra beskjeden kommer og til avreise er en tid som brukes til å leve som normalt, samtaler om Afghanistan, mange spørsmål og svar, samt å bruke tiden godt sammen. Man regner med at alt skal gå bra, men det er ikke noe vi tar for gitt, og derfor synes vi det er godt å vite at vi har gjort alt vi ønsket å gjøre før han drar. I tiden før avreise er det likevel ganske enkelt å distansere seg fra det hele, jeg har tatt meg selv i å tenke at “Det er enda lenge til han drar, kanskje hele oppdraget forandres, kanskje blir han hjemme?” og selv med gode samtaler og forberedelser, så slår det meg aldri at han skal reise før vi faktisk er utenfor porten til den militære flyplassen. Da kommer alle de innestengte følelsene til overflaten, da er det umulig og la være å takle det som venter. Vi sier “Sees snart, husk på at jeg elsker deg“, og så går han den eviglange veien på innsiden av porten – mot gate, mot flyet, mot Afghanistan.

Og den tomheten som veller inn over meg i det sekundet han er ute av syne er overveldende. Plutselig er han så borte, plutselig har han dratt, og plutselig kommer han ikke hjem igjen på lang tid. Og når tårene da triller i strie størmmer nedover kinnene er det en merkelig følelse jeg sitter med – nettopp fordi det er så mange følelser på en gang. Jeg føler meg trist, livredd, tom, hjelpesløs, utilstrekkelig, stolt og full av kjærlighet på samme tid, og siden jeg ikke vet helt hvordan jeg skal takle det hele blir jeg bare sittende apatisk bak rattet i bilen en stund. Det er umulig å fungere normalt på mange minutter, jeg må bare sitte der og la følelsene få komme ut og prøve å sortere de før jeg kan kjøre hjem.

foto: s.nilsen (c) Meymaneh

Følelsen av stolthet er den som er sterkest, det er hvertfall den følelsen jeg vil at skal være sterkest. For jeg er så utrolig stolt av kjæresten min at jeg har ikke ord, og er full av beundring når jeg tenker på han og den jobben han bidrar til der nede. Han bidrar til forandring i et land som trenger det sårt, og bare tenk å være en del av noe sånt? Det er en surrealistisk tanke, og bare det at han har valgt å bruke deler av sitt liv på å gjøre det er utrolig. Ord blir fattige, og det hele setter ting i perspektiv.

Samtidig er savnet ulidelig. Det dreier seg ikke om at han er borte så og så lenge, det dreier seg om at han er så fryktelig utilgjengelig, og at jeg ikke vet hva som skjer -om han er i kamper nå? Om de patruljerer? Er de på markedet utenfor leiren? Har han det bra? Han har selvfølgelig ikke mobil der nede, og det at jeg ikke kan få tak i han er veldig vanskelig. Heldigvis får han ringt hver dag når han er i leir, og har da også internettilgang og får sendt avgårde mail når han har muligheten til det. Det er veldig godt å få snakket sammen og å høre stemmen hans, å høre at han har det bra og at han er i leir. For så lenge han er i leir puster jeg litt lettere. Utfordringen er selvsagt at vi ikke kan snakke åpent om hva som helst. Han kan eksempelvis ikke fortelle om hva han gjør på dagene når det omhandler forberedelser, utstyr o.l. Han kan heller ikke fortelle om når han skal ut på oppdrag, hvor lenge og hva som skal skje. Så da forteller jeg om smått og stort som skjer her hjemme, noe som gir han en link til livet her og en mulighet til å komme ut av den “boblen” der nede for noen minutter.
Det er når jeg ikke hører fra han på flere dager at ting er vanskeligst. Da vet jeg jo at han ikke er i leir, og tanken om hva som foregår da er ikke noe jeg ønsker å gå nærmere inn på. Da er uvissheten veldig trykkende og jeg er veldig vanskelig å ha med å gjøre. Da kan jeg være glad i det ene sekundet, og så oppløst i tårer det neste dersom jeg lar tankene vandre for mye. Hovedregelen er at dersom jeg ikke hører noe så er alt bra. Og dette er noe jeg sier om igjen og om igjen til meg selv hver eneste dag – for alt skal jo gå bra! Trenger vel ikke skrive at den lettelsen og takknemligheten jeg opplever når det er han som ringer etter noen dagers opphold er overveldende!

Jeg som sitter her hjemme føler meg også veldig egoistisk. For der nede er kjæresten min og gjør en så viktig innsats, og her sitter liksom jeg og bare vil ha han vel hjem igjen? Tanken om å få han vel hjem kommer aldri til å forlate mitt hode, men samtidig kan jeg ikke hjelpe for å tenke på barna og menneskene der nede. De han gjør det han kan for å hjelpe til å få en bedre fremtid, de som ikke er i nærheten av å ha det så bra som oss her hjemme. Da føler jeg meg veldig liten som sitter her og kun tenker på meg selv, og på at jeg vil at armkroken til kjæresten min skal være rundt meg – og ikke rundt et barn som trenger beskyttelse der nede. Man kan jo virkelig ikke tenke sånn?

Nå blir dette en litt rotete mail, der jeg går litt frem og tilbake. Men det er litt sånn med følelsene når han er der nede også, det er vanskelig å sette ord på alt, og ikke minst er det vanskelig å sortere alle følelsene. Det er så mange på en gang og de veksler på sekundet. Da er det godt å ha andre forsvarsfruer å snakke med, de som opplever det samme, og de som har litt mer erfaring enn meg med dette. Familie og venner er også fantastiske, for plutselig kommer det en tåre og da er det veldig godt å ha noen og lene seg på. Jeg vil også nevne det Mikke skrev om at kjæresten hans får høre kommentarer om at Mikke er egoistisk som tar det valget han har gjort. Jeg har også fått høre sånne kommentarer om min kjæreste fra bekjente, og det vitner ikke om annet enn uvitenhet fra deres side. Om ikke annet er det jo jeg som sitter her hjemme som er egoistisk, hva gjør vel jeg for å hjelpe? Det er ikke til å legge skjul på at det er utrolig vanskelig når kjæresten er i Afghanistan, og selv om dette er jobben hans, så har vi tatt beslutningen sammen. Hadde han eller jeg følt at dette ikke var riktig, og hadde en dårlig magefølelse på det, så hadde han aldri dratt. Det at han drar ut er en viktig beslutning og det må føles 100% riktig for at han skal få gjort jobben sin på best mulig måte og å være fullt fokusert. Jeg (og han) mener at denne jobben er så viktig at det er verdt å tilbringe noen måneder fra hverandre, vi må prøve å se det store bildet, selv om det ikke alltid er så lett når jeg sitter igjen her og er veldig bekymret for alt som skjer.

Avslutningsvis vil jeg bare være en kjempeklisjé og takke deg for gode innlegg om forsvaret og Afghanistan! Blandingen innsikt og humor tror jeg er utrolig sunn å ha når det gjelder dette :-)

hilsen Bambi (kjæresten til en soldat i Afghanistan)

Jeg må bare si tusen takk (igjen) for at du sendte meg mail, Bambi, det betyr så mye og er til stor (!!) hjelp, både for meg og for andre pårørende med kjærlighetene sine i krig. Det er så ubeskrivelig sterkt av deg å la han dra og støtte han til tross for hvor vondt det gjør, shit. Du er fantastisk.