Archives for the Date October 11th, 2010

Svar del II

Du har heeeelt sikkert svart på det før, men hvilke blogger leser du? Jeg har ikke tid til å lese så mange lenger, men hvis jeg har dødtid skummer jeg gjennom livingdoll, noralba, norske-hemmeligheter, marieamanda, nette nestea, heddzzz, carinakjøtt, emilieflatner og kenzæ! Hedda skriver om livet som utvekslingsstudent i California, Carina om det å jobbe i Disney World i Florida og Emilie studerer medier og kommunikasjon på Bali. Så dere vandrende fremtids-spørsmålstegn burde lese litt om livene deres og kanskje få ideer til deres egen fremtid :- ) Hva skal til for at du skal lese en blogg? Spesielle bilder, humor, rettskriving og fint design. Og for all del, la det handle om noe mer enn negler og mote….

Hva har du tenkt til å gjøre etter forsvaret og Afghanistan? Mer forsvar eller en 8-4 jobb? Åårh, jeg har så mye jeg skal gjøre!! Reise verden rundt, bli verdensmester i grafisk design, skrive en bok, møte Dr Phil, finne meg en kjøttdisk….. 8-4 jobb må nesten bare vente. Sry.

Når skal du begynne å selge tiss med russelue i bånd-tskjortene? Så fort spreadshirt (de som trykker tskjortene) godkjenner tiss-i-bånd-med-russelue-tegningen min…. Prøvd SÅ mange ganger, men det er noe ved tegningene som ikke går gjennom, for mye farger eller for tykk strek eller hva fader. Hvis en illustrator/t-skjorte-trykk-nerd leser bloggen min; JEG TRENGER HJELP!!!… Og nei, det er ikke tissen som blir sensurert – da hadde jeg jo aldri kunne trykket tiss-i-bånd-tskjortene heller :- )


MARTE, designet av meg. Haha! Helt sykt at de faktisk selger….

Hvordan kom du på tiss i band? haha Det var en metafor på mannekjøttet mitt. Mannekjøtt var kjæresten min. Og så ble den pop, og nå er det maskoten til supermarie.net. Likære. Hvorfor ville du ha bart på fingeren? Hvorfor ikke, liksom? Med bart blir det fart.

Hvorfor er du så superkul? Jeg er egentlig ikke. Hvorfor er du så rå? Jeg ække rå, jeg er kokt!!!!!

Ville du spist en stor, levende larve eller en stor, levende kakkerlakk? LARVE. Supermarie, Timon og Pumba. Hakuna Matata.

Jeg “liker” deg jo på face, og så du hadde skrevet noe med voe. Hva var greia der? Voe gikk forbi meg i Karl Johan. TO GANGER. Big moments.

Hvorfor er du noen ganger litt ”emo” også i innlegget etter; morsomme Supermarie igjen?
Hehe. Høres ut som dere får inntrykk av at jeg har splittet personlighet og er halveis til sinnsyk :- ) Stemmer det. Neida… (joda). Når emoinnleggene kommer er jeg i en tilstand hvor jeg ikke tenker klart. Når først èn ting tærer på humøret, fordyper jeg meg i alt som gjør meg sint og trist, og kommer ikke ut av tilstanden igjen før jeg har fått ting ut av systemet. Jeg er ikke hun som snakker så lett, så Emomarie tar heller på seg joggesko, løper ut all frustrasjon, henter inspirasjon i frustrasjon mens jeg løper og når jeg kommer inn igjen etter å ha løpt for alltid – skriver jeg det ned. Og så kommer humøret sakte men sikkert tilbake igjen, og dagen etter er jeg solstråle og blogger gøy sikkert :- ) Ikke prøv å forstå dere på meg engang, det prosjektet har pågått siden 1990 og jeg skjønner fortsatt INGENTING.

- JEG ELSKER SKRIVEPULTER !!! GJØR DU!?!?? vet jo at du gjør det, men ja??

…. Jeg ligger jo bokstavelig talt med en.

Hvem ville du helst klint med av Aleksander Rybak, Justin Bieber og Didrik Solli Tangen? Æsj, æsj og æsj. Tangen.

Er superheten din genetisk, eller ble du truffet av en glødende, radioaktiv golfball? Rettogslett hvordan ble du super?! Super since 1990.

Kan du pliiiiis lage header til meg?? plisplisplis!!?? Kan dere pliiiiis slutte å spørre? Jeg har seriøst ikke tid, blogg og jobb har tatt over livet mitt, og når jeg først har fri vil jeg virkelig ha fri :- ) Jeg vet dere forstår. Smil.

Kan jeg plis plis plis få en fin fin tiss i bånd t-skjorte??? :) 250 kr plisplisplis :- ) Chill.

Hva valgte du å fordype deg i da du gikk mk (journalistikk, foto, grafisk, video) og hvorfor?
1. år: grafisk design, fordi det er det jeg interesserer meg for
2. og 3. år: foto, fordi det er det jeg interesserer meg enda mer for og fordi de grafiske prosjektene vi fikk i fordypningen var for kjipe til at jeg orket å fortsette flere år. Jeg fikk mye mer ut av foto fordypning.

Er du opptatt av trening og kosthold? Egentlig ikke, haha. Jeg trener fordi jeg forbereder meg til krigsskole og Afghanistan, og spiser det jeg vil. Spiser feks nugatti krønsj til lunsj, fordi jeg har erfart det med at det knaser så høyt inne i hodet at det er umulig å høre hva folk sier. Veldig deilig. :- )

Hva er din største drøm? At pappa skal reise seg opp, men det gjør han jo ei. Tullepappa.

Hva var det teiteste med å vere ungdom? At jeg var så sykt kald, haha! Jeg var direkte samvittighetsløs. Reguleringa var ganske teit den også, og at kroppen min var anorektisk – uten at jeg faktisk hadde anoreksi. Farget du håret ditt blått for å gjøre opprør, fordi du var emo, eller bare for gøy? (ja, jeg er fortsatt sykt fasinert over at du hadde blått hår en gang. Fordi det var en del av stilen min på den tiden. :- ) Kan vi få se deg som barn? :D:D:D:D Åh gud, ja for all del…… Det kommer i et eget innlegg senere. Hvem er han mannen på siden her med tatoveringen? Det er mannekjøtt! Han som var kjæresten min :- ) Hva er greia me dr. Phil egentlig? Elsker du han enda, eller er du sur på han? Siden du går å tråkker på han hele tiden, liksom… Hei, tatoveringen er slitt bort for lenge siden. Blekk fester seg ikke så godt under foten. Jeg følger fortsatt med når jeg kan! Hva mener du med “FUSS I ALT” ? :) At jeg er FUSS i ALT :- )

Siste og tredje del av svarene fra spørsmålrunden kommer i morgen eller noe.

Dere må komme innom her i morgen, da skal jeg legge ut et sykt sterkt innlegg skrevet av kjæresten til en soldat som tjenestegjør i Afghanistan…. Hvis det er den følelsen jeg skal utsette mamma, pappa, bror, venner og familie for har jeg virkelig noe å tenke på fremover.

drar ut i krigen jeg, mamma. brb.

Jeg har som dere vet lyst til å reise til Afghanistan, og er så heldig (!!) å ha kontakt (ehehe feil ordvalg sikkert) med en soldat på min egen alder som ankom krigen der nede i august. Han har akkurat vært gjennom de prosessene jeg må gjennom en vakker dag, og jeg prøver for harde livet å samle erfaringer, følelser og tanker han har hatt underveis for å… PRØVE å forberede meg selv, familie og venner på den veien jeg mest sannsynlig velger å gå. Jeg spurte om hvordan det føltes å utsette familie og kjæreste for den situasjonen de er i nå, og fikk lov å dele svaret hans med dere. Takk igjen Mikkel, det her er sykt viktig for meg og jeg får liksom ikke takket deg nok!

Til Marie!

Jeg har gjort meg mange tanker om det at jeg har satt familien i en vanskelig situasjon. Valgene jeg har gjort er det ene og alene jeg som står for, og da måtte jeg også tenke lenge på om jeg gjorde det riktige. Mens jeg var i Panserbataljonen fikk vi jo tilbudet om å reise ned til Rena, og begynne en slags hospitering i TMBN ut førstegangstjenesten, fra august til desember. Halvveis innbakt i den gylne muligheten var at man skulle fortsette i bataljonen etter førstegangstjenesten, og gå rett på en kontrakt. Da visste jeg at det kom en eller to utenlandsreiser innbakt i den kontrakten. Det er alltid lov å si nei til disse, men da følte jeg at jeg like greit kunne dimmet. Utreisen var jo en del av jobben, og i tillegg kunne jeg tenke meg en liten reise eller to likevel.

Pappa er forøvrig politi, og han søkte stilling i Afghanistan i 2007. Den fikk han, og han jobbet der i totalt 13 måneder, blant annet som sjef for de norske politistyrkene der nede. Dette var selvsagt en inspirasjon for meg, og jeg synes alltid det var spennende med alt han fortalte når han kom hjem. På bakgrunn av det bestemte jeg så smått for at jeg skulle reise ut en eller annen syk plass, en eller annen gang i livet. Jeg følte jeg kunne velge mellom å reise ut før jeg slår meg til ro med kone, barn, bil og hus, eller gjøre som pappa, og vente til barna hadde vokst opp.

Når så muligheten kom allerede halvveis i førstegangstjenesten kastet jeg meg egentlig bare rett på. Samme dagen som jeg takket ja til å bli tatt opp til vurdering ringte jeg hjem og fortalte det. De var ikke helt i ekstase, og jeg hadde en lang, dyp diskusjon medp pappa om jeg faktisk hadde valgt det riktige. Dette var 3 og et halvt år av livet mitt som kunne prege meg sterkt både på godt og vondt. Jeg hadde bestemt meg, og klarte etter hvert å overbevise ham om det. Da jeg så ringte Minni var det den samme diskusjonen all over again. Det var første gangen jeg virkelig fikk kjenne at valget mitt gikk ut over andre.

Jeg trodde egentlig allerede da at det verste var over, og at de nå hadde innsett at jeg skulle til Afghanistan, eller hvor enn Forsvaret ville bruke meg. Der tok jeg grundig feil. For snart et år siden ble jeg gjort klar over at eskadronen min (kompaniet) kom til å få et oppdrag i nær fremtid. Vi visste ikke helt når, men det kunne blitt så tidlig som i mars. Jeg begynte så smått å forberede Minni (spesielt) og familien på tanken på å la meg reise. Spurte “rent hypotetisk” hva de ville tenkt. Når så oppdraget endelig kom i januar, og vi fikk vite at vi skulle reise ut i august, følte jeg at mye av jobben var gjort. Atter en gang tok jeg feil. Likevel vet jeg at jobben jeg gjorde i forkant hadde forberedt dem noe på en sånn beskjed. Jeg vet om flere som ikke har sagt noe før rett i forkant av avreisen. Jeg tenkte litt på hva jeg ville tenkt om noen gjorde det mot meg, og slo dermed den løsningen fra meg som den tøvete ideen den er.

Det virket som om det slo de fleste bare rett før jeg reiste. Det hadde jeg egentlig forventet, så det taklet jeg med stor ro. Jeg føler jeg har klart å berolige dem, og fått dem til å innse at dette kom til å gå bra. Dette er tross alt jobben min, og dette har jeg trent på. Uheldigvis vet de like godt som meg at jeg ikke kan love at det alltid går bra. Uhell har jo som kjent skjedd før.
Annet enn den alltid så kjipe dårlige samvittigheten har jeg aldri fått noen spesiell motstand hjemmefra. De har alltid støttet meg i mine valg, selv om de gjerne byr på en god diskusjon før jeg tar dem. Innerst inne vet jeg at det bare er for deres egen del. De vil vite at jeg er helt sikker på valgene jeg tar, slik at de kan støtte dem etterpå. Det setter jeg uendelig stor pris på. Uten støtte hjemmefra hadde jeg aldri gjort dette. Minni spesielt har vært en gudinne. Hun er alltid litt lei seg for at jeg skal så langt bort så lenge, men lar det likevel skinne gjennom at hun er veldig stolt av jobben jeg gjør, og støtter mine valg. Jeg tror ikke alle hadde holdt ut med meg, og all ære til de som har/skal ha/har hatt sine nære ute.Uheldigvis er det mange rundt henne som ikke forstår dette, og det er disse som er verst. De spør henne hvorfor hun gidder å holde ut med en idiot som tar så egoistiske valg, og ikke tenker på henne. Den dårlige samvittigheten i meg biter hardt når jeg får høre om disse folkene. Likevel vet jeg at Minni fortsatt støtter meg, selv om det er hardt for henne. Det gjør meg glad igjen.


alle foto: s. nilsen (c) Meymaneh

Ellers går litt av tankene mine på hva jeg kommer til å sitte igjen med etterpå. Kommer jeg til å bli en av disse ensomme alkisene på den lokale puben som sitter og forteller fremtidens ungdom om da jeg var ung og reiste verden rundt på jakt etter fienden? Kommer jeg til å slite med bilder i hodet mitt som aldri vil ut? Kanskje jeg bare sitter igjen med en sekk full av givende opplevelser, som har gitt meg nye synsvinkler på alt mulig? Jeg håper på det siste, men må også ta høyde for at jeg kan komme til å slite. Med andre ord må jeg allerede nå se på de eventuelle problemene som kan dukke opp. På den måten stiller jeg mer forberedt når de eventuelt kommer.

Her kom det mye rart, som kanskje ble litt rotete. Jeg skrev nå bare ned det som dukket opp i hodet mitt, etter hvert som det kom. Dersom du/dere har spørsmål må det for all del bare fyres! Det skal også sies at en av de tingene jeg frykter er at jeg kommer hjem med masse å fortelle, uten noen å fortelle det til. Der har du allerede vært til stor hjelp, da du er en av få jeg har møtt som har en så glødende interesse for hva vi gjør (bortsett fra Minni, så klart). Det må jeg takke deg for, så tusen hjertelig takk!

-Mikke

*kontakt = angrep fra fienden. Når man går patrulje i skogen og blir beskutt forfra, ropes “KONTAKT FRONT!” Ordet “kontakt” prøver man derfor å unngå ellers i det militæret… Haha.