October 8th, 2010

Gjesteinnlegg fra Afghanistan

Han er på min alder, han er i den situasjonen jeg håper å være i en dag og jeg kaster meg over han på face hver gang jeg ser at han er på. Direkte fra Afghanistan. Det er…. Så fjernt.

Etter å ha bombet (wow, farlig wordplay…) han med spørsmål om tanker og følelser i forkant av reisen hans til Afghanistan, fikk jeg en idè om å få han til å skrive. Skrive om opplevelsen av å være 21 år (!!) og midt i en krig, om å utsette familie og kjæreste for den redselen og uvitenheten de sitter igjen med her hjemme og opplevelsen av å møte Afghanistan bak den fasaden norske medier setter opp. Afghanistan er SÅ mye mer enn veibomber, drap og Taliban.

Tusen milliarder takk for at du tok deg tid, Mikke. Det betyr mye for meg fordi jeg er i en fase hvor jeg vurderer STERKT (!!!) å reise ned selv og trenger all den inputen jeg kan få. Dessuten prøver jeg å såpe inn venner og familie med afghansk såpe, sånn at de forhåpentligvis forstår litt av hvorfor jeg ønsker det her så sterkt.

Hei!

I skrivende stund har jeg vært i Afghanistan i 32 dager, hvorav de fleste av dem har vært i felt. Med andre ord er det nok å gjøre her nede. Mye av grunnen til det er at det var parlamentsvalg 18. september. Jobben til PRT*en har vært å hjelpe ANSF** med å sørge for sikkerhet til velgerne, og at valget går roligst mulig for seg. Som en del av PRTen reiser vi mye rundt i områdene i Faryab og bidrar med det vi kan. I løpet av den måneden jeg har vært her har jeg fått veldig mange nye inntrykk, som er veldig fjerne fra alt jeg har opplevd tidligere.Jeg har jo tross alt aldri vært utenfor Europa.

Måten de behandler dyr på er en spesiell opplevelse. Esler bruker de veldig mye av, og de laster dem gjerne propp fulle av alt mulig de skal frakte fra a til b. Ganske ofte kan man forundre seg over store høyballer som beveger seg bortover landskapet, før man etter hvert oppdager at det er et esel inni der. Som oftest styres de ved bruk av en kjepp, som de slår dyret med for å fortelle at det går for sakte eller i feil retning. Og så slår de litt lettere når dyret gjør det riktig.

Hunder får enda hardere behandling. Jeg antar de bruker dem som vaktbikkjer, da de fleste bjeffer på alt de ser. De blir i hvert fall ikke brukt som selskapsdyr slik som vi bruker dem. Når afghanske barn kjeder seg tar de ofte opp en stein og kaster den på nærmeste hund, eller slår den med en kjepp. Det virker også som om det er dette språket hundene forstår, for når vi forsøker å jage vekk sinte hunder på sedvanlig norsk vis har det ingen virkning. Vi roper og opptrer aggresivt, men hundene reagerer ikke. Med en gang vi plukker opp et eller annet, og ser ut som vi skal kaste det på hunden, reagerer de. Da snur de ofte og går noen meter vekk. Bjeffingen stopper sjelden før vi faktisk kaster noe. Da løper de dit de hører hjemme, og gjenopptar heller bjeffingen derfra.

Det første som slo meg her nede var likevel hvor mange barn det var, og hvor glade de virket. Det er barn overalt, og de fleste smiler og ler. Noen er mer sjenerte og gjemmer seg når de ser at jeg ser i deres retning, mens andre viser at de ikke liker oss, men det er egentlig noe jeg forventet. Uansett tør jeg påstå at barna her nede viser minst like mye livsglede som barna hjemme. En ting man har hørt tusen ganger er at penger ikke er alt, men når man ser det med egne øyne går det opp for en hvor sant det er. Det er også disse barna som hele tiden minner meg på en av de større grunnene til at jeg er her. Onkelbarnet mitt hjemme har begynt på skolen denne høsten, og jeg vil gjerne bidra til at disse barna får den samme muligheten.

Man kan diskutere så mye man vil om det er det vi oppnår med det vi gjør, men jeg tror i hvert fall på det selv. Det virker det også som at de fleste barna gjør. De litt eldre viser som regel den samme gleden, men man vet jo aldri hva de tenker og gjør straks vi er borte. Noen få av dem ser man tydelig misnøye hos, ved for eksempel tydelig falske smil eller at de enkelt og greit ser sure ut. Andre går sin vei, og venter til vi har dratt.

Det er så klart forståelig, da mange av dem husker hvordan det var sist gang fremmede styrker var her. Jeg kan ikke tenke meg at russerne hadde noen utbredt “hearts & minds”-taktikk. Det beste vi kan gjøre er å sørge for minst mulig trøbbel for de sivile, og vise at vi kan tilby dem sikkerhet. Vi må rett og slett kjempe for å oppnå deres tillit. Det er for meg et enda større mål enn å nedkjempe Taliban på slagmarken.

Ellers er klimaet en stor forandring. Fra en kald og våt norsk sommer dro vi ned til den afghanske. Den har mildt sagt vært noe varmere. Det byr på en utfordring i seg selv da man må sørge for å drikke enorme mengder vann. I tillegg må man passe på at kroppen klarer å ta til seg alt dette vannet, og da må man få i seg nok salter. Det er lett å glemme seg, og dehydrering er nærmest blitt en del av hverdagen. Heldigvis merker man det fort, og det er lett å gjøre noe med.


alle foto: s. nilsen (C), han var der nede som det jeg vil ned som. Mediaoffiser.

Ellers er savnet etter kjæreste og familie stort. Da er det godt å vite at de også tenker på meg, og sender meg brev og pakker. Hittil har jeg fått brev, postkort, bilder av onkelbarna mine og ikke minst snop! Skikkelig “norsk” snop er det mangel på her nede. Her i leiren er man mye kulere om man går med en flaske Urge eller en pakke Smurf enn om man har den nyeste iPhonen.

Den første måneden har gått både fort og sakte. Alle opplevelsene får det til å føles som at jeg har vært her i en halv evighet, men samtidig husker jeg ankomstdagen som om den var i går. Det blir spennende å se hva jeg sitter igjen med etter 3 måneder på denne plassen. Kanskje sender jeg mer senere, hvis det er noe som er verdt å skrive om.

Til slutt vil jeg oppfordre alle til å oppsøke informasjon om Afghanistan. Det er et veldig spesielt land, og alle de forskjellige folkeslagene bidrar til en kultur langt fra det vi er vant med. Landets historie er også veldig undervurdert. Dette er tross alt folk som har slått tilbake alt fra Djenghis Khan til Sovjetunionen. Det blir spennende å se hva kapittelet om NATO-tiden handler om!

-Mikke
03.10.10

**ANSF = Afghan National Security Forces (politiet og hæren)
*PRT = Provincial Reconstruction Team

Det kan hende det her bare var interessant for meg som er besatt av det landet, men hva syns dere? Vil dere høre mer fra Mikke? Er det interessant å høre om hvordan Afghanistan EGENTLIG er, uten å bare høre om krig og elendighet?

October 8th, 2010

Takk for alt.








Supermarieflyet skal vrakes. FML.