September 27th, 2010

Afghanistan beauty


foto: s.nilsen (C) Meymaneh, Afghanistan.

Det er et land og en befolkning det er verdt å kjempe for, iallfall. Hjerte.

September 27th, 2010

#1 heartbreak

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over lovelife og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få ting ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det :- ) Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Den første kjærligheten suger så jævlig når den ender, at det finnes ikke ord på hvilke følelser som skjærer, sprenger, brenner, stikker, eksploderer og kveler deg. Det er bare en ufattelig vond følelse, vet ikke hvor man skal gjøre av seg. Vil bare skrike, hyle og få alt ut, men istedet blir man helt stille. Stenger seg selv helt inne, når man aller mest trenger å snakke med noen. Hvorfor i helvette gjorde han det slutt liksom? Man skjønner ingen verdens ting og vil bare være aleine. Også etter kanskje noen uker kommer det virkelige savnet, da det virkelig går opp for deg; han er ikke der mer. Man savner han jo fra første stund, et automatisk savn når du har fått vite at du ikke kan ha han mer, du hadde jo ikke savnet han om du ikke hadde visst det. Men etter uker kommer det ordentlig, det når du virkelig, virkelig savner armene hans rundt deg, kyssene hans og de søte ordene. Det skjærer ikke like mye som det første sjokket, men man føler seg så ufattelig tom. Som om ingen noen gang kan fylle det tomrommet etter han! Men kanskje det er sant at den første kjærligheten alltid vil være der, sommerfuglene vil alltid komme når man tenker på den personen. Kanskje det er bare sånn det er.


foto: priv

Men man må bare fortsette likevel, ut i den harde hverdagen, glemme savnet, men ikke glemme minnene. Ikke hate han for det han gjorde, for det var sikkert for det beste. Men jeg vet at min første kjærlighet vil alltid vare, og savnet er enormt. Enda så mange måneder det er siden. Men nå er tiden kommet for å gi slipp, gi slipp på følelsene. For livet mitt kan ikke stå på pause bare fordi du leiker med følelsene mine og tror du kan få alt du vil av meg. Du kan ikke gjøre hva du vil med meg eller mot meg, og du kan ikke få hva du vil av meg lenger. Men det skjærer så jævli at vi begge vet du lyver for deg selv, og alle andre. Den eneste gangen sannheten kommer frem, er når vi er aleine. Bare du og jeg. Når du om nettene holder rundt meg og sier jeg er din, holder rundt meg når vi ser på film, eller ser på meg som jeg var den eneste jenta i hele verden. Også kommer de knusende ordene NOK en gang, selvom jeg visste de ville komme. Avbryter drømmen og tilbake til virkeligheten. “Du vet det her ikke betyr noe, ikkesant?”. Det er klart jeg vet du sier det, men kroppsspråket ditt sier noe annet. Nå er det nok, nå er det ditt tap og ikke mitt. Jeg er ingen hvilken som helst jente, jeg er jo MEG og jeg kan være aller best for noen, og ikke nest best eller enda dårligere for deg. Du er en fantastisk gutt, men ikke min gutt. Jeg er lykkelig for den tiden vi hadde sammen, og lykkelig for at vi fortsatt er bestevenner. Men det er der det må ende, kun bestevenner. En del av meg kommer alltid til å være din, men nå får du ikke leike med hjertet mitt lenger, vennen, for jeg fortjener mye bedre enn det.

- Anonym